Sakset/Fra hofta

Dommedagsprofetiene basert på klimaprognoser har skapt en egen sjanger av katastrofefilmer, her fra «The day after tomorrow» (2004). Stillbilde: YouTube.

Aftenposten har rundt årsskiftet hatt tilløp til noe så sjelden i norsk offentlighet som en debatt om vitenskapskritikk mellom representanter for vitenskapelige selskap. Dessverre ser den bare ut til å foreligge på papir, hvilket i våre dager omtrent er ensbetydende med aldri å ha eksistert.

Den 8. desember er det Hans Petter Graver og Nils Christian Stenseth, henholdsvis preses og klimautvalgsleder i Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA), som går til felts mot dem som utfordrer bred faglig enighet om vitenskapelige spørsmål, og da i særdeleshet på klimafeltet.

De to oppsummerer innledningsvis den foreliggende konsensus i klimaspørsmål:

Det er vitenskapelig enighet om at klimaet i løpet av de siste få tiår har endret seg raskere enn noen gang tidligere, at klimaendringene de siste tiår er menneskeskapte, og at disse har store konsekvenser for natur og samfunn.

Det finnes et «lite mindretall» både forskere og legfolk som bestrider dette, fortsetter de, som om dette var noe et representativt utvalg av forskere med relevant innsikt i klimaspørsmål hadde uttalt seg fritt og oppriktig om – eller som om verden hadde full oversikt over klimaendringenes hastighet på tiårig tidsskala siden planetens tilblivelse.

Deretter drøfter de saken mot et helt annet bakteppe:

Dette er ikke uvanlig – evolusjonsteorien er fullt ut akseptert i fagmiljøet, men kritiseres likevel regelmessig, dog uten at teorien rokkes.

Grepet med å bruke evolusjonsteoriens renommé som eksempel for å hvitvaske klimaforskning som like solid vitenskapelig, er fiffig, men ikke vesensforskjellig fra en form for dypt uvitenskapelig polemikk der det hevdes at klimaforskningen står like støtt faglig som Newtons gravitasjonslov.

For både gravitasjonsteori og evolusjonsteori skiller seg skarpt fra klimateori, idet observasjoner og eksperimenter bekrefter begge de førstnevnte, mens observasjoner har falsifisert globale klimamodeller, som altså er upålitelige til prediksjonsformål. Klimamodellering er heller ikke noe modent fagfelt, der en avgrenset gruppe av eksperter kan gjøre krav på eksklusiv innsikt – men det gjør de altså lell.

Juristen Gravers og biologen Stenseths forsøk på å få allmennheten til å forstå én ting ved å se nærmere på en annen og vesensforskjellig ting, imponerer ikke. Hvis dette skulle være det ypperste av norsk vitenskapelig tenkning, ville nasjonen ligge tynt an i kunnskapssamfunnet. Det spørs vel om ikke disse to spesialistene burde holde seg til sine egne felter, som de utvilsomt behersker.

Når de to parhestene igjen nærmer seg klimaspørsmålet, griper de fatt i en uenighet som ikke er den mest sentrale:

Det har for eksempel vært faglig diskusjon om det er de menneskeskapte utslippene som er hovedårsaken til CO2-veksten i atmosfæren, selv om den naturlige delen av karbonkretsløpet er mye kraftigere. Kontroversen mobiliserte forskningsinnsats, og nå er det faglig bred enighet om at vi mennesker er hovedårsaken til dagens kraftige CO2-økning.

De viktigste oppfatningene som utfordres, også av vitenskapsfolk med større peiling på klima enn artikkelforfatterne, er noen helt andre, nemlig at det fremfor alt er endringene i CO2-konsentrasjonen i atmosfæren som styrer klimaendringene på jorden, og at menneskeheten derfor kan skru på denne som en slags termostat – samt at vi blir stekt hvis vi lar være.

Det er bare å håpe at Graver og Stenseth ikke forholder seg til sine medmennesker på den samme måten, for det er veldig frustrerende når intelligente personer ikke oppfatter det viktigste andre har på hjertet.

På det skisserte grunnlaget, hvis man kan bruke et slikt uttrykk, ramler preses og klimasjef ned på en knusende konklusjon:

Å utbre negative holdninger til konklusjoner det er bred faglig enighet om, er skadelig for samfunnet. Det svekker også tilliten til vitenskapen: Vi må aldri glemme at så godt om alt vi trenger i det daglige liv, er et resultat av solid grunnleggende og anvendt forskning.

Fremtredende medlemmer for et vitenskapsakademi kaster seg med dette på den samtidige motebølgen der «vitenskapen» opphøyes til én mytologisk størrelse som man bare må bøye seg for – etter deres mening fordi anvendelsene av den har gitt oss så mye fint. Siden vi har så stor nytte av teknologi, må vi knele for alt med etiketten vitenskapelig – som om alt var av samme verdi.

Det får litt for mye smak av et selvrettferdig presteskap. Og på moralismens område er de to også moteriktige: Den som ikke kneler, skader samfunnet – og er vel dermed å oppfatte som en slags kriminell.

Bannbullen har i Aftenposten den 2. januar avstedkommet en reaksjon fra geologen Per Arne Bjørkum, som er medlem av Det Norske Kongelige Videnskapers Selskabs Akademi. Han ser seg nødt til å repetere litt elementær vitenskapsteori som Graver og Stenseth strengt tatt burde kunne minst like godt som studenter til forberedende prøver ved universitetene.

Den tilliten vitenskapen har oppnådd, skyldes at forskere ikke har oppført seg slik Graver og Stenseth mener de skal. Tilliten til forskningen kommer nemlig av at forskerne ikke har full tillit til sine egne eller kollegaenes konklusjoner.

I vitenskapen er alt åpnet for kritikk fordi «Alle lover, alle teorier, er tentative, (…), også de vi ikke lenger er i stand til å tvile på» (K. Popper, Conjectures and Refutations, 1963).

Man bør altså ikke være så autoritær og innbilsk som Graver og Stenseth. Bjørkum minner om resultatene av beslektet brennsikkerhet:

Men den aller viktigste grunnen er at vitenskapen har påført mennesker lidelser og død (jf. lobotomering) og skadet naturen (jf. visse menneskeskapte kjemikalier) fordi vi trodde vi visste nok (Popper, 1963).

Graver og Stenseth synes imidlertid at de vet nok om klimaet. Bjørkum er tilsynelatende en høflig mann, for han unnlater å trekke den åpenbare konklusjonen: Det er disse to som gjør skade – på vitenskapen og samfunnet.

Bjørkum overlater et dilemma til institusjonen de to representerer:

Stiller Det Norske Videnskaps-Akademi, som har som mål å fremme/forsvare forskningens interesser, seg virkelig bak Graver og Stenseths forsøk på å innskrenke akademikerens rett til å utøve kritikk av klimavitenskapen?

Her har naturligvis DNVA alle tiders sjanse til å bullshitte seg forbi Bjørkums utfordring og unngå at noen taper ansikt, all den tid ingen vil bestride den juridiske retten til å kritisere hva som helst.

Ikke desto mindre er det all grunn til å tro at DNVA mener det er både umoralsk og uprofesjonelt, og at det således får bli verst for synderen. Organisasjonen kan også lene seg på f.eks. American Physical Society (APS), som har brukt ordet «incontrovertible» om såkalt klimavitenskap – altså at den ikke kan motsies.

Den opprinnelig norske nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver, som forlengst har gjort amerikaner av seg, harselerte i sin tid med dette i et av opptakene som har vært å se med ham på YouTube. Giæver forteller at man i henhold til samtidens standarder kan diskutere en så nøyaktig bestemt størrelse som protonets masse, men ikke klimasaker. Dette har ingenting med vitenskap å gjøre, sa han, og la til at han derfor hadde meldt seg ut av APS.

Faktum er at den kritiske tenkningen i Vesten har dårlige tider. Den som ønsker å lære kritisk tenkning, risikerer da også å være overlatt til seg selv i jakten på læremestere. Men de finnes fremdeles i bibliotekene. Bjørkum børster fortjenstfullt støvet av Popper.

En annen interessant tenker er Kuhn med sin redegjørelse for paradigmeskifter. Alt ligger nemlig til rette for at dagens sysler på klimafeltet i en ikke altfor fjern fremtid vil fremstå som sørgelig akterutseilte. For det er grenser for hvor lenge man klarer å holde på prestisjen til modeller som ikke virker i en verden som ikke har tid til innbilte problemer.

 

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!