Den svenske journalisten og forfatteren Lena Sundström har dratt tilbake til Danmark for å se om det fortsatt finnes noen gode mennesker igjen der. Hva har siden skjedd med det landet Sundström skrev bok om i 2009 – et land skjebnen har vært så ufin mot at det har gitt folket et «främlingsfientligt» parti i Folketinget? Som hun spør i sin reportasje i Dagens Nyheter: Vad händer med politiken, retoriken men också människors vanliga vardag?

Det går til helvete. Skal vi tro Sundström har danske humanister endt opp som en marginalisert gjeng uten innflytelse. Trette og frustrerte venter de på bedre tider, mens de undrer seg over hvordan det gikk til at hedersbetegnelsen «De anstendige» endte opp som et skjellsord. Sundström overdriver, for venstresiden i Danmark er fortsatt vital. Der finner du folk som Rune Lykkeberg og aviser som Politiken og Dagbladet Information. Men de dikterer ikke lenger betingelsene for den offentlige debatten, de er ikke enerådende.

Sundström har likevel et poeng. Det hviler utvilsomt noe resignert og trøstesløst over virksomheten til profilerte journalister og forfattere som en gang i tiden satte dagsorden. Rune Engelbreth Larsen bruker for eksempel tid på å dokumentere «rasistiske» sitater som han kommer over i offentligheten. De publiserer han i dag på sin private blogg. I Danmark finnes det en meningskorridor, men ifølge Engelbreth Larsen fungerer den stikk motsatt av den svenske. Det er tillatt å si «neger», men ikke «rasist». De politisk korrekte er blitt Danmarks Jimmie Åkesson’er. Og det er Søren Krarups skyld.

Litt lenger ned i reportasjen setter Sundström seg ned sammen med redaktør og radiomann Georg Metz på Rådhusplassen i København. Også han virker nedfor. Metz mener det gikk ad undas fordi lederen for Det Konservative Folkeparti, Hans Engell, drakk seg kanon og kjørte inn i en betongkloss på Helsingørmotorveien i 1997. Engell måtte da gå av som leder og kunne ikke danne regjering sammen med Uffe Ellemann-Jensen. Ellemann-Jensen trakk seg som Venstres partileder da han mislykkes med å føre partiet til valgseier i 1998.

Disse hendelsene skulle bane vei for Dyret i åpenbaringen: Anders Fogh Rasmussen. Metz kan fortelle at det under siste borgerlige regjeringsperiode gikk så langt som til at det ble startet en ny statsfinansiert radio, Radio24syv, som et alternativ til Danmarks radio. I sommer sendte kanalen programmet Danmarks Röst. Inspirert av Voice of America kringkastet de over Øresund til svenskene, slik at også de skulle få diskutere tabubelagte emner. Han minnes de gode, gamle dager, og tiden da man fra Folketingets talerstol høytidelig kunne erklære at Dansk Folkeparti aldri ville bli stuerene. Georg Metz ber Sundström om å ta han med seg «hjem».

Det finnes fortsatt motstemmer i Danmark, men de blir stadig færre, forteller den tidligere direktøren for KVINFO, Elisabeth Møller Jensen. Suzanne Brøgger er en av dem. I 2005 gikk hun sammen med en rekke forfattere ut og oppfordret til å la alle anstendige forene seg på tvers av politiske skillelinjer. I følge Brøgger ble ikke dette utspillet noen suksess, de gode kreftene endte til slutt opp som moraliserende dinosaurer fra en svunnen tid.

Mens Brøgger venter på at venstresidens nye røst skal dukke opp, kritiserer hun samfunnsutviklingen på sine egne premisser. I satireboken «Jeg har set den gamle verden forsvinde – hvor er mine ørenringe?» raser fru Z over tidens ånd og fortviles over kulturens forfall.

suzanne-brgger
Foto: Suzanna Brøgger da og nå: Til venstre som haremspike i oppsetningen av Ali Baba i København i 1978.

Lena Sundström dro til Danmark for å advare sine lesere hvor galt det kan gå om innvandringskritikere blir stuerene. Reportasjen er i stedet blitt beretningen om den politiske skuffelse som oppstår når utopien svikter. Det får tankene over på Arne Garborgs «Trætte Mænd» og Eivind Tjønnelands forklaring på hva det er som gjør denne boken aktuell i dag:

Det kan virke som hver eneste radikale generasjon er dømt til å gjenta denne erfaringen. Når de utopiske drømmene ikke lar seg realisere, slår idealet om i sin motsetning, og man blir kynisk, melankolsk eller religiøs.

Les også

-
-
-
-
-
-
-