Kommentar

UDI-saken viser at en venstreside føler den har rett til å overprøve vedtak i regjeringen. SV, hvor Trygve Nordby etter sigende hører hjemme, mener at UDI ikke gjorde noe galt i kurdersaken.

Mer utrolig er det å lese lederartikler som den i Aftenposten, hvor overskriften er:
Hekseprosess må unngås.

Det er akkurat som etter 911: Det viktigste var å advare mot å la det gå ut over muslimer. -Skjær dem ikke over en kam.

Slik har det vært hver gang en alvorlig aksjon har funnet sted. De gode krefter maner til besinnelse. Vi må ikke foreta oss noe overilt. Vi må ikke foreta oss noe overhodet.

I Norge lever en stor del av eliten fortsatt med en pre-911-mentalitet.

Ord forfaller til å bli tomme skall, ord man trøster seg med. Arne Strand advarer i Dagsavisen mot å la UDI-saken resultere i en «reaksjonær» innvandringspolitikk. Som om ikke tilstrammingen under Bondevik II var et resultat av en rekke faktorer: mest 911, men også kapasitetsproblemer, og en tilstrømming ute av kontroll. I Strands mentale univers, som deles av mange, er enhver tilstramming reaksjonær. Det er den type a priori-uttalelser som fortjener betegnelsen dogmatisk. Hvis forholdene endrer seg, bør ikke politikken reflektere det? Folk flest har endret syn, og får følgelig sitt pass påskrevet som «reaksjonære».

Strand ødelegger også ordet liberal, når han skriver at:

Han (Trygve G. Nordby) har dessverre også, som den innvandringspolitiske humanist og liberaler han er, kommet i skade for å ødelegge en god sak.

Humanist og liberaler? Er det liberalt å ha som valgspråk for saksbehandlerne at sakene skal behandles «Godt nok», at de ikke skal gå for dypt inn i dem, men bruke sitt skjønn og la tvilen komme søkeren til gode? Dette har ikke noe med liberalitet å gjøre.

De siste fem årene har 20.000 mennesker forsvunnet fra norske asylmottak. Ingen aner hvor de er blitt av. Man aner heller ikke hvem de er. Rwandiske og serbiske folkemordere har søkt tilflukt i Norge. Sannsynligvis også islamister og organiserte kriminelle.

En aktiv politikk for å trosse regjeringens instruks om å kreve fast bosted, sikker ID og arbeid, er ikke humanisme. Særlig ikke når man nekter å samarbeide med Kripos, som da det ble kjent at kurderne hadde fått masseprodusert falske ID-papirer. Det kalles sabotasje.

Det er et beklagelig faktum at det særlig på venstresiden eksisterer en forestilling om at det er humant og liberalt å gi flest mulig innreise og opphold i Norge.

Det kompromitterer ikke bare asylpolitikken. Det kompromitterer nettopp ordene humanist og liberaler. Det får nettopp den klang av falskhet som det amerikanske høyre visste å utnytte. Raushet på andres bekostning.

Å være liberaler betyr å erkjenne at virkeligheten består av vanskelige og til tider umulige valg. Man må velge mellom en rekke alternativer, og man må våge å se i øynene at man ikke kan gjøre alle til lags. Det finnes noe bra på mange sider.

Men den type liberalitet som Nordby og SV dyrker hopper bukk over dette eksistensielle valget, som alle mennesker møter i varierende grad. Det er rett og slett en del av det å være menneske. Liberal betyr å erkjenne dilemmaet, og våge å stå i det.

For Nordby og hans like er det å være liberal å velge det gode, prinsipielt, en gang for alle. Bare den som gjør det er progressiv, for fremtiden, for menneskeheten, for dialog, og det store Fellesskap. Det er mennesker med et stort hjerte, som banker for alle som har det vondt, alle asylsøkere, palestinere, muslimer, tredje verden-land, frigjøringsbevegelser, undertrykte per definisjon.

Det er en dogmatisme man skulle tro hadde forvitret under tyngden av de siste års hendelser: Mennesker er ikke alltid hva de utgir seg for, noen vil oss ikke vel.

Men hos de «gode» menneskene har dogmatismen heller tiltatt. Det er det som er nifst med UDI-saken. Den skyldes ikke en person, men er uttrykk for en kultur.

Den dårlige samvittighet følger Det gode mennesket som en skygge. Det er den som plager Aftenpostens lederskribent: Opprydningen i UDI må ikke føre til «en hekseprosess som rammer hele asyl- og flyktningepolitikken». Er det noe som helst som tyder på at Bjarne Håkon Hanssen vil starte en hekseprosess? Et meget belastet ord. Det virker snarere som om han trenger all den støtte han kan få, for å ha styrke til å rydde opp.

Fremmedfiendtlige krefter i det norske samfunn vil ganske sikkert prøve å fiske i rørt vann for å så tvil om grunnlaget for hele asyl- og flyktningepolitikken. Vi vil advare mot slike forsøk på å slå politisk mynt på kritikken mot UDI, selv om den er alvorlig nok. Grunnlaget for flyktninge- og asylpolitikken ligger fast, og må, nå som før, ta utgangspunkt i humanistiske verdier, hensyn til enkeltmennesket og Norges internasjonale forpliktelser.

Igjen denne kamp med vindmøller: Fremmedfiendtlige krefter, fiske i rørt vann. Vi vil advare…. Det minner om Aftenpostens sobre, moderate, dannede tale fra 30-årene, da man advarte mot å gå for hardt ut mot Tyskland. Tonen er den samme. Hvilket er nettopp hva vi ville demonstrere: Disse holdningene har ikke noe med sann humanisme å gjøre. De er snarere et forræderi mot humanismen.

I Dagbladet er lederen tam. Når det blir alvor tør aldri Dagbladet ta sats. VG derimot er kontant og klar, men ser ikke dypere. Avisen har derimot en oppsiktsvekkende avsløring:

Norske myndigheter tillater giftemål ved stedfortreder.
Ektefolkene trenger ikke være til stede i sitt eget bryllup. Den norske statsborgeren kan sitte i Norge, mens ekteskapet inngås i Nord-Afrika, Midtøsten, eller Pakistan. Så kan det søkes om familiegjenforening. Hvordan skal myndighetene kunne kontrollere at ekteskapet er reellt og ikke et tvangsekteskap?

Man husker protestene fra den norske ambassadøren i Marokko, som sa at UDI ga blaffen i opplysninger om pro forma-ekteskap.

Kombinasjonen av en så ukontrollerbar ordning og de holdninger og den aktive politikk Nordby og UDI-ledelsen har stått for, vil i praksis si at tilstrammingen av asyl- og flyktningepolitikken var en bløff. Bakdørene har stått åpne hele tiden, og det er statens egne tjenestemenn som har sørget for det.

Les også

-
-
-
-