Kommentar

Hvis journalistene og redaksjonene hadde våget å se sammenhenger mellom saker, hadde avisene blitt mer spennende. Leserne gjør det. Journalister har en slags sperre mot å se sammenhenger. Er det fordi jobben ville bli for vanskelig?

UDI-saken er stor og alvorlig. VG rekapitulerer og udyper den idag. Det som blir klart og synlig er at UDI under Trygve Nordby hadde en kultur for å presse frem sin egen liberale linje. Tilstrømmingen fra Nord-Irak var sterkt økende fra 1999. Det kom 2.000, og UDI ville gjerne gi dem opphold. Men hvorfor det egentlig? Forholdene i Nord-Irak har vært levelige og blitt stadig bedre. Hvis de skulle ha opphold, hvor mange andre skulle ikke ha da ha rett til opphold? Når de ikke vinner frem overfor statsråd Solberg, velger de å vente til hun slutter før de kjører sakene igjennom. De 182 er blitt til 249 etter familiegjenforening, blant dem mullah Krekars svigermor.

Det interessante spørsmålet er hvordan en slik snillistisk linje kan vinne frem på tross av regjeringens politikk, anno 2005.

Lege Stein Sjaastad ble stukket ned og drept av en pasient på sitt kontor. En type nyheter som flerrer nyhetsbildet. Til mediene dagene etter fikk kastet inn at han har vært psykatrisk pasient. Siv Jensen fikk på pukkelen fordi hun viille snakke om innvandring og behandlingstid: Dette handlet om psykatri, ikke innvandring.

Algerieren Kamel Mellah hadde vært «under veis» i mange år, først i Tyskland, så i Danmark og sist i Norge. Flere år på hvert av stedene. Man kan jo tenke seg hvordan man blir i hodet av å sitte så lenge på vent. I Norge avskrives det med at de lider av traumer. Men de fleste gjør neppe det, snarere er det selve prosessen som gjør dem «syke». Og det er forferdelig vanskelig. Men man må våge å innse at mennesker som havner i dette limboet, og ikke vil hjem, kollapser. Et annet vanskelig tema er forholdet til myndighetspersonene de har med å gjøre. De projiserer sine håp og skuffelser over på dem. Dette er ikke noe som løses med større bevilgninger ti psykatrien. Det ligger innebygd i asyl-instituttet.

Ventingen er drepen. Likevel får statsråd Bjarne Håkon Hansson kjeft når han vil redusere ankeadgangen, fordi den gjør at folk blir gående uvisse og uvirksomme i årevis.

Folk reiser ikke ut som tikkende bomber, de blir det av å havne i en bakevje av venting, som de foretrekker fremfor å bli sendt hjem. Hva gjør det med deres selvbilde og selvstendighet? Kan et swim or sink-samfunn også ha sine fordeler fordi det tvinger folk til å kjempe for å overleve? Her går man til grunne av passivitet.

Sjaastad etterlot seg to sønner og en samboer. Han hadde som det står i dagens nekrolog i Aftenposten brutt opp fra et famileforhold og etter lang kamp funnet seg en mannlig pratner. Sjaastad var åpenbart en person som betydde mye for andre mennesker. Kan hans legning ha hatt noe å si for Kamel Mellahs oppførsel?

Disse ubesvarte spørsmålene blir hengende i luften. Det er påfallende at man reduserer gjerningsmannen til et offer i stedet for å behandle ham som et menneske, med en historie.

Anders Giæver er i dagens VG inne på det oppsiktsvekkende at avisen med sterke meninger offentlig kler av en medarbeider som har turt å mene noe selvstendig om Erling Borgens film. Hans svar er: Vis filmen, så vi selv kan danne oss en mening.

Men en studiodebatt på Marienlyst, eller i VG-huset for den del, vil neppe kaste lys over det som er det egentlige problemet, at opionionsdannerne i Norge har laget seg et verdensbilde der USA og Israel utgjør ondskapens akse. Det er mangelen på perspektiv og proporsjoner som ikke blir belyst. Det er for mange som tenker som Erling Borgen. Petter Eide og Amnesty er noe av samme ulla. Liksom nøkkelpersoner i UDI.

Derfor forblir spørsmålene rundt Stein Sjaastads død ubesvart.