Kommentar

Astrid Meland er en modige jente. Hun slakter Erling Borgens «Et lite stykke Norge» etter ha sett den på SKUP-konferansen i Tønsberg. Dommen er så knusende at den indirekte også rammer alle de i Dagbladet som i større eller mindre grad identifiserer seg med Borgen, og det er nok det store flertall. Ta bare Andreas Wieses flaue bris i dagens avis.

Det blir ikke noe igjen av Borgens film når Meland er ferdig med den.

Filmen fremstår som uferdig. Den er langdryg og tværes ut i alle retninger, mens Borgen trekker i halmstråene sine. Regissøren har meldt seg på kryssklippings-VM, med særlig fokus på istykkerbombede barn og Hellfighter-raketter. I sin sedvanlige, andpustne form, snakker han refsende om «beryktede» forhold utrettelig, i en film som ellers ser ut til å være laget i 1995. Det er et mysterium hvor han har gravd fram retro-grepene. Er denne sendrektige filmen tilrettelagt for folk med lesevansker?

Vi husker godt Borgen fra tiden som Latin-Amerika-korrespondent for NRK. Stikkordet var anmassende. Man følte seg plaget som lytter. Borgen ville tvinge deg ut av sofaen og ut på gatene, mot Pinochet, mot contras, mot all verdens urettferdighet. Det tippet over.

Irak og terror-krigen har selvfølgelig pisket Borgen opp til nye høyder.

Og Borgen slurver. Han leser opp sitater fra brev han har fått tak i, feil. Det burde være helt unødvendig, men kommer kanskje av at også regissøren skjønte at dokumentene ikke var så interessante.

Filmen forteller oss lite nytt. Den bruker lang tid på å intervjue tidligere Guantanamo-fanger. At Norge deltok i den FN-sanksjonerte Afghanistankrigen er heller ikke nytt, selv om man kan være uenig i deltakelsen. Norge har en våpenindustri, det er også kjent at våpen blir brukt til krigføring. At norske mineryddere først plukket opp miner fra et fengselsområde og ikke i sivile områder i Afganistan, er heller ikke særlig oppsiktsvekkende. Å avsløre at Kristin Krohn Devold skriver et standard svarbrev til sin britiske forsvarskollega og utrykker sin medfølese i den vanskelige tiden mens krigføringen pågår i Irak, leder ikke til SKUP-prisen.

Problemet med venstresiden, og her snakker jeg av egen erfaring, er at man hadde den moralske dommen klar lenge før man hadde satt seg inn i saken. Man kom med den nærmest a priori. Dette er et stort og alvorlig problem, for det fører til den rene kunnskapsmangel. Særlig når en stormakt som USA tar av seg silkehanskene og ikke vil spille Mr. Nice guy.

Folk som Borgen og Petter Nome «go ballistic» når de hører og ser noe av det som foregår. Men de glemmer å spørre hvordan det kunne skje og hvorfor det skjedde og avveie det i forhold til alternativene. Når man lesere om Guantanamo og Abu Ghraib må man også tenke på hva alternativet hadde vært hvis man hadde fulgt venstresidens råd og gått etter Al-Qaida som en politiaksjon. Man må ikke glemme konteksten og alternativene.

Den moralske fordømmelsen gjør at norsk venstreside havner på virtuelle plasser. De mister realitetssansen, eller enda verre: I tilfelle Israel havner de i et grumset farvann.

Det er befriende å se at det finnes norske journalister som våger å kalle en spade en spade. Fordømmelsen av USA er blitt received opinion i Norge, det settes ikke spørsmålstegn ved den.

Men dette er en ytterst komplisert materie. Jeg har selv brukt betydelig tid på terrorkrigen i alle dens fasetter, men føler meg likevel ikke kvalifisert til å felle bastante dommer. Det gjør derimot allround-journalister med den største suffisanse. Sist Tone Sutterud for nye A-magasinet. Hun har vært i Tipton og snakket med Tipton Three, de tre guttene som satt tre år på Guantanmo.

Sutterud vet tydeligvis ikke mye om hverken Guantanamo eller terrorkrigen. Hun kjøper guttas versjon, og hjelper heller til å glatte over de ubehagelige punktene i historien deres. Særlig punktet om hvorfor de dro til Afghanistan når de visste at landet snart ville bli angrepet. Tidligere versjoner har snakket om en «heisatur». Her sier de at de dro til Afghanistan for å hjelpe, forde de visste at noe ville skje etter 911. Slik formulerer Sutterud det:

Som mange andre unge pakistanere krysset de grensen til Afghanistan med et uklart ønske om å hjelpe til da det ble klart at ett av verdens fattigste land snart ville bli angrepet i kjølvannet av 11. september. De hadde ikke til hensikt å verve seg til kampene, sier de, men gi litt nødhjelp.

Dette er Åsne Seiersted-teknikk: Hvordan vet Sutterud hva som foregikk inne i hodene til guttene? Hun kjøper deres versjon ukritisk. Ja, hun bidrar aktivt til å forskjønne den.

«Som mange andre unge pakistanere» er en villedende påstand. Det var Talibans hjelpere som dro over grensen, ikke vanlige folk. At man reiser over med et uklart ønske etter 911, må anses som svært lite sannsynlig. Sutterud velger å kalle det «et av verdens fattigste land som snarte ville bli angrepet», og ikke «et av verdens verste regimer som snart ville bli veltet», for da hadde det blitt reist tvil i leserens sinn om kanskje disse guttene hadde vært på en politisk heisatur.

Dette er simpel, uetterrettelig journalistikk. Så lang tid etterpå er dette verdiløst. Det er ren propaganda, for å kunne gjenta historien om de uskyldige guttene som havnet på Guantanamo.

Det er flere uavklarte punkter som roper på kritiske spørsmål: Tipton er muslimsk-dominert, men ingen av muslimene vil ha noe med guttene å gjøre, skriver hun. Hvorfor?

De er hverken politisk aktive eller muslimske fundamentalister, men har fått en mye dypere tro fordi religionen hjalp dem å overleve Guantanamo.

Det lyder ikke troverdig. Å gjøre et intervju med de tre uten å diskutere deres politiske oppfatning og religiøsitet virker påfallende når man samtidig utpensler de ubehagelige sannhetene om USA og deres allierte. Det er en skrikende mangel på balanse som Sutterud har til felles med Borgen og mye av norsk journalistikk.

Et lite stykke mislykket Norge