Kommentar

Dagbladet ved anmelder Espen Søbye slår stort opp den nye UNDP-rapporten om kulturell frihet. Han former det som en kritikk av den norske integrasjonslinjen overfor innvandrere, og får det ut til å høres ut som om Norge driver fornorskingspolitikk, slik man gjorde overfor samene i sin tid. FN-rapporten går inn for at innvandrere skal få fortsette å være slik de var i gamlelandet. Innvandrere skal ikke behøve oppgi hverken kultur, språk, eller skikker. Det er et uvurderlig bidrag til fellesskapet, skriver Søby med begeistring, og blir så ha-stemt at han ser ut til å miste enhver kritisk sans:

… Rapporten er et lærestykke i politisk filosofi og griper rett inn i den politiske debatten i Norge på en krystallklar måte. Den som hindrer noen i å leve etter sin overbevisning, følge sine skikker, snakke sitt språk, svekker demokratiet.

I mine ører er dette totalitær tale. Videre:

Den integreringspolitikken som nærmest går ut på at innvandrere skal fornorskes og avlæres sitt språk og sine skikker er antidemokratisk, og innebærer en kulturell lobotomerinig som gjør hele samfunnet fattigere.

Rapporten advarer derfor sterkt mot insisteringen på at innvandrere må oppgi sin tradisjonelle levemåte og overta livsstilen til det landet de kommer til. Dette er intoleranse og svekker demokratiet. Kulturell frihet forutsetter også at personer kan delta i samfunnet med sitt eget språk.

FN har alltid vært et arnested for tredje verden-ideologi. Vi husker forsøket på å etablere en ny informasjonsorden på 70-80-tallet. Her ser man ut til å ha forfattet et manus som er ekstremt tolerant, så tolerant at det er en pie-in-the sky, totalt urealistisk. Skulle innvandrere ha full rett til å delta i det norske samfunn med urdu?

Rapporten virker som et våpen mot vestlig kulturdominans. Det snakkes om «identitetsimperialisme» overfor innvandrere. Det er en glorifisering av det autentiske (les: hjemlandet) og en karikatur av integrering.

For den velkledte eliten som deltok på presentasjonen, er nok dette et eksemplarisk eksempel på dialog-kultur. Går man nærmere, ser man at det snarere er det motsatte: Det er et innlegg i en ubrutt linje med idealisering av det opprinnelige, autentiske, selv om det måtte være de mest undertrykkende, hemmende tradisjoner. Det er ahistorisk tenking, som helt overser den store frigjøringskraften som tross alt ligger i den politiske og økonomisk/teknologiske utviklingen.

La oss vende tilbake til virkeligheten:
Aftenposten kan samme dag fortelle om en svaksynt dame som måtte spørre 21 drosjesjåfører før hun fant noen som var villig til å ta med førerhunden. Drosjenæringen er nesten helt overtatt av innvandrere, det er bare de som gidder kjøre for luselønn, og de liker ikke hunder. For muslimer er det et urent dyr som krever et renselsesritual. En av de gamle drosjelederne sier at sjåfører som ikke vil kjøre førerhunder, ikke har noe i yrket å gjøre. Skal se hvilke konsekvenser det får.

Eller ta et annet langt mer alvorlig felt: innvandrerenes inntog i helsesektoren. Det er ikke bare slik at kvinner nekter å vaske menn nedentil på sykehus og sykehjem. Selv kvinner nekter å vaske kvinner. Man har i praksis godtatt at en del av de ansatte er unntatt for de regler som hvis ble praktisert av alle, ville gjøre sykehusdrift umulig. Dette er FNs idealer omsatt i praksis. Modige Walid al-Kubaisi ser dette, og han påpeker det overfor Marianne Gullestad, som er mer opptatt av hva en hvit kvinne ser når hun blir forbauset over å se en neger jogge i Nordmarka. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at hun henter eksempler fra det estetiserende felt, blikket, og glemmer det nære og håndfaste: skrittet, skitt og møkk.

Hvis Søbye siterer rapporten rett, er dette en idyllisering og romantisering av virkeligheten, men her står vi overfor et stort hinder for å forstå: Denne type liksom-humanisme hylles uten motforestillinger, mens forsøk på å diskutere konflikter straks møter fy-rop, hvis man våger å kalle en spade en spade.

Søbye skriver at innvandring representerer en fordyping av demokratiet:

Nå står mennesker fram med den kulturelle identiteten de har valgt og føler seg tiltrukket av.

Er det slik identiten blir til? Dette er den vestlige, individuelle shoppingmentaliteten i full blomst.

Det er umulig ikke å se rapporten som et innlegg i konfliktlinjene mellom muslimer og Vesten.
I en tid hvor muslimer ønsker særbehandling med hensyn til demokratisk likerett/plikt, fra dusjing etter gymnastikk til respekt for homofile og kvinners rett til selvbestemmelse, er dette illevarslende.

Fra virkelighetens verden

Motsetningene skjerpes. Det kan virke som om vi befinner oss i en kulturkamp. Erkebispen av Canterbury, Rowan Williams, sier at Blair på Dommens dag vil måtte svare for sin beslutning om å gå til krig i Irak. Det er ganske spesiell språkbruk av overhodet for den anglikanske kirke.

Scotland Yard fant ingen grunn til å reise sak mot imam Yusuf al-Qaradawi, som besøkte GB forrige uke. Imamen holdt en ytterst tam preken i Regents Park-moskeen. Mange fremmøtte ble skuffet. Imamen, som er religiøs Klara Klok hos Al Jazeera, har vekslende syn. Han skal visstnok være moderat på visse områder. På ett punkt skifter han ikke syn: Homofili er en sykdom, og de som blir smittet av den, må dø. Gay-gruppa Outrage holdt demonstrasjoner mot imamen.

Hele den bornerte eliten har nå fordømt Carl I Hagen. Skarpe Israel-kritikere som biskop Gunnar Stålsett kvier seg ikke for å dra sammenligninger med 30-årenes jødehets. Det er ganske freidig av folk som ellers er kjent for ikke akkurat å tale Israels sak. Men jødenes lidelser kan de utnytte når det passer.

Det lyder sikkert overbevisende i manges ører. Det er det sterkeste moralske kortet man kan bruke: å vekke minnet om nazistenes hets av jødene. Men det har i mange tilfeller ikke noe med virkeligheten å gjøre.

Det er så mye vanskeligere å leve enn som så. Vi står overfor helt nye problemstillinger når det gjelder å være menneske: Hvem er min neste? Den vamle humanismen sier at det er alle mennesker, særlig de i nød. Det finnes ingen grense, men grenser må det finnes, særlig for et land med 4,5 million innbyggere. Det finnes grenser for alt og alle. Som Predikeren sier: Det finnes en tid for alt. Etter 911 er helt nye problemstillinger blitt påtrengende, og de vamle humanistene har ikke noe svar. De roper bare: mer, mer!

Hvordan skal vi finne frem til metoder for tilstrekkelig kontroll med grupper som ønsker å skade demokratiet, uten selv å skade det? Cuba-svensken som ga sin første pressekonferanse i dag, er the case in point. Han sa han ikke var sikker på at Al Qaida sto bak 911, og Osama bin Laden ville han ikke fordømme. Mediene har gjort ham til et offer. Skeptikere har lurt på om det var helt tilfeldig at han havnet på Guantanamo. Den svenske regjering fløy ham hjem i regjeringsflyet. Turen kostet 500.000 kroner. Det er som om man vil understreke velviljen, at man ihvertfall ikke tror noe galt om ham, og at den svenske stat gjør hva som helst for sine nye landsmenn. Innfødte svensker vil kanskje lure på om de ville fått den samme VIP-behandling i en tilsvarende situasjon. De lurer kanskje også på om dette er skikkelige svensker, eller om de har sin lojalitet andre steder. Et eller annet sted er noe riv ruskende galt, tenker mange, men våger knapt si det.