Opptøyene i Frankrike skyldes segregering, og det er vi, de «hvite», som driver segregeringen, hevder de etablerte mediene. Assosiasjonen til Sørstatene er ikke tilfeldig.

Men hva hvis adskillelsen like mye skyldes at nye folkegrupper ikke ønsker å integreres? Den veien ser ikke journalistene én gang.

New York-eren Bruce Bawer bor og arbeider i Oslo og har skildret sine erfaringer med Europas nye ghettoer i Christian Science Monitor:
Not all Muslims want to integrate

Idealet om multikulti er bare «skin deep», skriver Bawer. Middelkassen som hyllet multikulti, det fargerike fellesskap, trodde at de kunne slippe inn millioner av nye borgere med en helt annen kultur uten at det skulle få konsekvenser. De skulle få beholde sin kultur, og de innfødte sin. Lammet skulle hvile ved siden av løven.

Man lukket øynene: Bosettingsmønstrene i de store byene taler sitt tydelige språk. Middelklassen bor i egne områder, og innvandrerne i sine, som oftest i utkanten.

Det som skremte med opptøyene i Frankrike, var at man for første gang så toppen av en ungdomskultur som definerer seg som ikke-fransk, og som spytter på det franske.

Millions of «French Muslims» don’t consider themselves French. A government report leaked last March depicted an increasingly two-track educational system: More and more Muslim students refuse to sing, dance, participate in sports, sketch a face, or play an instrument. They won’t draw a right angle (it looks like part of the Christian cross). They won’t read Voltaire and Rousseau (too antireligion), Cyrano de Bergerac (too racy), Madame Bovary (too pro-women), or Chrétien de Troyes (too chrétien). One school has separate toilets for «Muslims» and «Frenchmen»; another obeyed a Muslim leader’s call for separate locker rooms because «the circumcised should not have to undress alongside the impure.»

Many Muslims, wanting to enjoy Western prosperity but repelled by Western ways, travel regularly back to their homelands. From Oslo, where I live, there are more direct flights every week to Islamabad than to the US. A recent Norwegian report noted that among young Norwegians of Pakistani descent, family honor depends largely on «not being perceived as Norwegian – as integrated.»

What they’ve reaped, alas, is a generation of Muslims, many of whom view their neighborhoods as colonies amid enemy territory – and who demand this autonomy be recognized. In Britain, imams have pressed the government to designate part of Bradford as being under Muslim law. In Belgium, Muslims in the Brussels neighborhood of Sint-Jans-Molenbeek consider it to be under Islamic jurisdiction. In Denmark, Muslim leaders have sought similar control over parts of Copenhagen. In France, an official met with an imam at the edge of Roubaix’s Muslim district out of respect for his declaration that it was Islamic territory. In many cities, police have stopped patrolling certain enclaves, the authorities having effectively ceded control to local religious leaders.

No surprise, then, that a Muslim rioter in Århus, Denmark, the other day cried out: «This area belongs to us!»

Bawer spør: Har det gått for langt, er det for sent å snu utviklingen?

2_kommentar stream media dekket uroen i Frankrike, men våget stort sett ikke å ta opp de farlige problemstillingene. Det blir oppfattet som konfliktskapende og stigmatiserende, dette kristne symbolordet som anvendes nærmest som en nadverd.

Det er enkelte små tegn til at noen våger å kalle en spade en spade, men stort sett viste de etablerte mediene at det fortsatt er for farlig å tenke. Det lover ikke godt.

I stedet kjører nå NRK løs på hvor dårlig innvandrerne er representert i det norske samfunnet. Hvilket er riktig nok. Men uten å ha en åpen offentlig debatt, vil dette skape nye problemer. Hvis man båndlegger «samtalen», vil innvandrernes inntreden bare bety mer problmer, og større fragmentering.

Hvis innvandrere driver selvsegregering, driver norske medier selvsensur. Et konkret eksempel: Dagsnytt kjørte igår frem at innvandrere er grovt underrepresentert i rettsvesenet. Her snakket man også om at det var «hvitt». Advokat Raja kaster seg villig på og backer up storyen.

Kjetil Kolsrud i Aftenposten har idag en artikkel der han forteller om arbeidet med å få innvandrere som legdommere. Det gjøres faktisk forsøk på dette, men innvandrerne vil ikke. Hvis de velges ut kommer søknad om fritak, på grunn av dårlig språkkunnskaper eller ren vegring.

De siste ti årene har hovedfokuset, spesielt i Oslo, vært rettet mot minoritetene. Det første man gjorde var å be et dataprogram trekke ut flere personer med utenlandsk statsborgerskap. Dette var i 1995, og endte med fiasko. Det viste seg at svært mange av dem som ble trukket ut, spesielt kvinnene, knapt snakket norsk i det hele tatt. I dag forsøker man å sjekke visse grunnleggende forutsetninger hos dem som blir trukket ut. Men meddommerkontoret er ikke akkurat bemannet for å gjøre personlige intervjuer med 20 000 mennesker.

Fortsatt kommer det derfor en jevn strøm av fritakssøknader fra personer med minoritetsbakgrunn. Noen ber seg fritatt av religiøse årsaker, andre møter rett og slett ikke opp. De fleste begrunner søknaden med språkproblemer.

Oslo har rundt 20 prosent minoritetsbefolkning. Ved starten av siste periode var 1,4 prosent av meddommerne utenlandske statsborgere. Blant de resterende 98,6 prosentene er det mange norske statsborgere med minoritetsbakgrunn, men dette finnes det ikke tall på. At innvandrere fortsatt er kraftig underrepresentert er imidlertid en kjensgjerning. Skal man gjøre noe med dette, må man antagelig prøve andre og mer radikale metoder enn man hittil har gjort. Kommunen har forsøkt å sette inn annonser på urdu, men interessen er minimal. Hvorfor det er slik må man nesten spørre minoritetene om. Det hadde kanskje vært et sted å begynne?

De som ikke vil dømme

Bruce Bawer kommer med bok på Doubleday i februar. Tittel: While Europe slept.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.