Kommentar

Historien om hvordan filmen «Et lite stykke Norge» ble nektet vist av NRK, er et lærestykke om Norge og verden. Men jeg tviler på om det vil bli del av noen lærebok.

Erling Borgen er en rabulist på norsk venstreside. Han har tidligere laget film om USAs tidligere Honduras-ambassadør, og dagens etterretningstsar, Negroponte. Bernander og NRK måtte vite hva de ville få når de undertegnet kontrakt om tre filmer med denne mannen.

I likhet med John Pilger, han elsker å slå løs. Men forskjellen er hvem man slår ned. Så lenge de sitter på den andre siden av Atlanterhavet går det greit. Men Borgen trodde han kunne gå løs på det norske Forsvaret, norsk våpenindustri og Aker-Kværner med samme voldsomme patos som er hans varemerke. Det kan man ikke.

For det første blander han kortene. Det finnes et handlingsrom mellom allierte: Man kan be om tjenester og man spør ikke for mye, for ved neste korsvei kan det være en selv som trenger hjelp. Det skjedde åpenbart med de mobile radarene som britene fikk låne før Irak-krigen.

Dette blåses opp til en stor sak av Borgen, Dagsrevyen og myk-venstre. Men slik er virkelighetens verden. Hvis de tror noe annet lever de i Fantasiland.

Saken om drivstoffet til Hellfire-missilene er like misforstått. Hvis allierte skulle begynne å blande seg opp i bruken av våpensystemene hos hverandre, ville alliansen raknet. At Amnesty i det hele tatt kan reise en slik problemstilling om garantier for videreeksport, sier noe om at Amnesty har beveget seg langt utenfor sitt tradisjonelle arbeidsfelt, med negative følger for troverdigheten.

Et krav om veto over bruken allierte imellom røper en naivitet som er vanskelig å fatte.

Det finnes rett og slett et potensial for vold og misbruk av vold innebygget i en miiltær allianse som man ikke kan gjøre noe med. Å innbille folk noe annet er å kaste blår i øynene på dem.

Det virker nesten som man tror at ondskapen kan avskaffes.

Skal man behandle disse spørsmålene må man bruke antydningens kunst, skissere problemstillinger, reise spørsmål. Det er ikke Borgens metode. Han foretrekker storslegge, og fråder nærmest.

Det har nok gitt Bernander bakoversveis. Plutselig har man kollidert med virkeligheten.

Men som man sår, høster man. Bernanders redaksjoner (i flertall) har de senere år konstruert sin egen ondskapens akse: USA, Israel og nykommeren Danmark. Det er systematisk spredt oppfatninger om at ondskapens hjerte bor i Det hvite hus. Templene hvor det ofres heter Guantanamo, Bagram og Abu Ghraib.

Borgen er hellig overbevist om at presten Bondevik har deltatt i den samme heksesabbaten, og vil fordrive de onde åndene.

Men her har han kommet til å tråkke noen på tærne. Det er umulig å vite hvem som har slik innflytelse at de kan få Bernander til å gjøre et ydmykende tilbaketog. Man kan bare gjette. Kjell Inge Røkke kan godt tenkes å ha spesielle kontakter med amerikanerne, både med utspring i Alaska-tiden og Philadelphia-verftet. USA gir ikke oppdrag som berører Guantanamo til hvem som helst.

Selvfølgelig har noen ringt. Men det burde heller stemme oss til edruelighet. Vi oppfører oss som om virkeligheten ikke eksisterer. Volden gjelder de andre. Heller enn å opplyse oss forsøker svolvelpredikanter som Borgen å innbille oss at han kan fordrive ondskapen. Det kan han ikke. Vi bør heller prøve å forstå hvordan makt og vold virker. Og se ting i perspektiv. Man kan også «ta ut» the bad guys med Hellfire, og det er blitt gjort, som i ørkenen i Jemen. Problemet med Borgen er at han driver korstog, ikke opplysning.

Les også

-
-
-