Kommentar

På Amnesty Internasjonal Australias (AIA) nettside får man kjøpt bøker organisasjonen anbefaler av f.eks. menneskerettighetsforkjemper som Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Dalai Lama. Og jihadisten David Hicks, skriver Andrew Bolt i Herald Sun.

Det er den samme Hicks som har trent med al-Qaida, vært aktivt medlem av terroristgruppen Lashkar e-Toiba og ønsker å «nedkjempe jødene som har total kontroll over finans og media».

Så hvorfor selger Amnesty Internasjonal boken til en slik mann?, spør Bolt:

– Fordi USA har holdt Hicks seks år på det forferdelige Guantanamo Bay uten tiltale, svarer AIAs fondsdirektør Peter Thomas og fortsetter: – Mange av våre støtter vil være interessert… å få et annet perspektiv på hans personlige historie og hans sak». I følge Thomas er den aktuelle boken «bare en av mange vi har solgt om Guantanamo Bay», og impliserer at andre bøker AIA anbefaler og selger viser andre sider av Hicks-saken, som å forklare hvorfor det var riktig å internere en terroristgruppes fotsoldat som ble fanget da han flyktet fra slagmarken.

Det er bare det at Hicks` bok ikke gir noe «annet perspektiv» på forbrytelsene han selv har tilstått, fordi mindre enn en av de 456 sidene forteller om hans trening med al-Qaida, og resten går med til å late som om han egentlig ikke gjorde det.

For det andre er dette ikke et «annet» perspektiv; det er det eneste perspektivet Amnesty anbefaler. Hicks` bok er den eneste boken om hans sak – eller om krigen mot terror i det hele tatt – som blir solgt på AIAs nettside, og jeg har til gode å finne en eneste bok Amnesty noengang har solgt som gir et motperspektiv, skriver Bolt.

Med andre ord fremmer Amnesty bare et perspektiv – en hvitvasking av en tidligere jihadist som trente sammen med drapsmenn og nå blir æret med en plass ved siden av Nelson Mandela.

I motsetning til Thomas` forklaring om «andre perspektiver», mistenker Andrew Bolt at den virkelige årsaken er at Amnesty har blitt fanget av ideologer som er mer interessert i amerikanske og israelske «forbrytelser» enn i den dødelige trusselen muslimske terrorister utgjør mot deres borgeres mest fundamentale rettighet, som er retten til å leve.

Bolt kan ha et poeng: Dette ikke er den første gangen Amnesty International velger å fremme jihadister og talibansympatisører i det som kan karakteriseres som en kampanje mot amerikanske myndigheter og bekjempelsen av terrorisme. I 2007 var det den tidligere terrormistenkte Ruhal Ahmed som var frontfigur for Amnestys kampanje. På en pressekonferanse ga imidlertid den britisk-muslimske frontfiguren uttrykk for flere synspunkter som er fullstendig i strid med oppdragsgiver Amnestys holdninger:

»Det er ikke rigtigt, når folk siger, at afghanske kvinder bliver tvunget til at gå med burka. Kvinderne vælger selv burkaen«, mener Ruhal Ahmed.

Han gjorde det også klart, at Talebanstyret i Afghanistan efter hans mening »behandlede folk godt«, og at han går ind for dødsstraf.

I øvrigt synes han, at det internationale samfund skulle have holdt sig væk fra Eksjugoslavien og Mellemøsten og i stedet acceptere, at muslimer ikke nødvendigvis har lyst til at leve i demokratiske samfund.

I februar suspenderte Amnesty International seniorlederen Gita Sahgal fordi hun kritiserte menneskerettighetsorganisasjonens allianse med Storbritannias mest kjente Taliban-supporter, Moazzam Begg. Den britiske Begg ble holdt på Guantanamo i tre år frem til 2005, mistenkt for al Qaida-forbindelser.

Amnesty – som er verdens største menneskerettighetsorganisasjon – forsvarte forbindelsen til Begg og hans kampanjegruppe Cageprisoners, mens Sahgal mente at organisasjonen ikke burde assosiere seg med personer som Begg og hans gruppe.

Cageprisoners har fokus på rettighetene til Guantanamo-innsatte og andre mistenkte i forbindelse med krigen mot terror, og har bl.a markert støtte til fengslede al Qaida-medlemmer og hatpredikanter, inkludert Anwar al-Awlaki som skal ha vært åndelig rådgiver for to av 911-terroristene og roser al-Shabaab for deres gjennomføring av steininger. Den radikale al-Awlaki, som har et stort publikum i Storbritannia, er også under etterforskning for forbindelsen til major Nidal Hasan, som han beskrev som en helt etter at Hasan skjøt og drepte 13 medsoldater i Fort Hood-massakren i november 2009.

Gita Sahgal, som er ekspert på religiøs fundamentalisme og har jobbet med menneskerettigheter i 30 år, mente at siden Beggs gruppe også er aktive hva gjelder å fremme radikale islamske ideer og individer, ville Amnesty risikere sitt eget rykte som menneskerettighetsforkjemper ved sitt nære samarbeidet med gruppen.

Men bare timer etter at Sahgal kalte Amnestys forbindelser til den tidligere Guantanamo-innsatte Begg for en «seriøs feilvurdering», ble hun suspendert fra sin stilling som leder for menneskerettighetsorganisasjonens avdeling for kjønnsspørsmål.

– Amnesty har skapt et inntrykk av at Begg ikke bare er et offer for menneskerettighetsbrudd, men også en forsvarer av menneskerettigheter. Flere av mine høyt respekterte kollegaer, velkjent for deres ekspertise, har sagt det samme. Alle har blitt avvist, skrev Sahgal i sakens anledning.

Amnesty Internationals opptreden i forhold til Sahgal og det tette samarbeidet med Begg førte til en rekke negative overskrifter for en organisasjon som var uvant med dårlig publisitet. Enkelte samarbeidsorganisasjoner truet med å kutte forbindelsene med Amnesty, mens andre skal ha trukket tilbake donasjoner til menneskerettsorganisasjonen.

Blant gruppene som støtter Sahgal er Human Rights Commission of Pakistan, Women Human Rights Defenders Coalition og det Sri Lankiske Women Living Under Muslim Law and Inform. Støtten til Sahgal inkluderer også internasjonale tungvektere som tidligere FN-ekspert på vold mot kvinner Yakin Erturk, FN-representanter for menneskerettigheter Huna Jilani og Asma Jahangir samt den egyptiske forfatteren og aktivisten Nawal el-Saadawi og den høyt respekterte advokaten Sara Hossein.

Også forfatteren Salman Rushdie reagerte kraftig på Amnesty-ledelsens suspendering av Sahgal. – Amnestys ledelse later til å lide av en slags moralsk bankerott og ser ut til å ha mistet evnen til å skille mellom rett og galt. Det er tegn på at noe har skjedd når Amnesty velger å solidariserer seg med en eks-Guantanamo-fange som har islamist-sympatier, og velger å la en erfaren, dyktig medarbeider gå, skrev Rushdie.

Den britiske menneskerettighetsorganisasjonen Kvinner Mot Fundamentalisme (Women Against Fundamentalism – WAF) stilte seg bak et globalt opprop mot Amnesty Internationals samarbeid med Taliban-tilhengeren Moazzam Begg.

WAF ble dannet i 1989 for å utfordre religiøs fundamentalisme, og medlemmene inkluderer kvinner fra hele verden. WAF definerer fundamentalisme som «moderne politiske bevegelser som bruker religion for å oppnå eller konsolidere makt», og i en uttalelse i forbindelse med Sahgals suspendering uttrykte WAF og kvinneorganisasjonen Southall Black Sisters – som arbeider for asiatiske og afrikansk-karibiske kvinner, og hvis formål er å sette søkelys på- og utfordre vold mot kvinner – bekymring for at Amnesty International ikke er tilstrekkelig dedikert til kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter samt ytringsfriheten.

Generalsekretær i Amnesty International, Claudio Cordone, svarte imidlertid i et brev av 28. februar at Amnesty ikke har noen kjennskap til informasjon som skulle tilsi at organisasjonen ikke kan samarbeide med Moazzam Begg og de radikale islamistene i Cageprisoners. Amnesty ville revurdere sin holdning dersom noen mente å ha bevis for at Begg eller Cageprisoners forsvarte eller unnskyldte menneskerettighetsbrudd, men Cordone la til at det han kalte «defensiv jihad» ikke står i motstrid til menneskerettighetene. Generalsekretærens brev utløste ytterligere kritikk, men bl.a. Amnesty Norge ved leder John Peder Egenæs avviste kritikken og stilte seg bak innholdet i Cordones brev. Også Egenæs hevder at det utelukkende dreier seg om en personalsak.

– Saken mellom Amnesty International og Gita Sahgal er ikke en personalsak. Det handler om hva slags organisasjon Amnesty har blitt. Og med deres behandling av Sahgal og deres motvillige og eufemistiske forklaring på sin handlemåte har Amnesty bekreftet at kritikerne har rett, skrev Oliver Kamm i The Times.

Amnestys kritikere mener at de har svekket sitt forsvar for universelle menneskerettigheter ved å alliere seg med en gruppe som avviser dette prinsippet, fortsetter Kamm:

Amnesty was founded in 1961 to support individual prisoners of conscience. It built a formidable reputation for identifying nonviolent dissenters, writing to them, and collectively nagging the regimes that had locked them up. It did this vital work, of solidarity and lobbying, regardless of politics. Yet Amnesty has ended up collaborating with people who have fundamentally different motivations and values. Moazzam Begg, the British former inmate at Guantánamo Bay,and the organisation Cageprisoners do not promote liberty and pluralism. They defend radical Islam.

Begg left Britain with his family in 2001 to live under the Taleban in Afghanistan – a place of violent suppression of supposedly heretical branches of Islam, as well as the subjugation of women and the quasi-judicial murder of homosexuals. Begg now asserts “the right of people to resist the occupations in Iraq and Afghanistan”. An organisation such as Amnesty, which emphasises international legal standards, is apparently unconcerned that Begg is referring to multilateral forces who operate under a UN mandate to support constitutional government.

– Først etter å ha gitt uttrykk for sin bekymring over sin arbeidsgiver gjentatte ganger, gikk Gita Sahgal offentlig ut med saken. Hun ble deretter summarisk suspendert, og bruddet var formelt. Amnestys offisielle uttalelser har vært refleksive og motstridende, skrev Kamm. Organisasjonen forsvarer samarbeidet med Begg ved å insistere på at han «aldri brukte plattformen han delte med Amnesty til å tale mot andres rettigheter» – som om det kritikkverdige ved Begg handler om diplomatiet hans fremfor holdningene han har.

En gang var Amnesty så opptatt av å ikke kompromittere sin politiske nøytralitet at de, selv under Røde Khmers massemord i Kambodsja på 70-tallet, foretrakk å drive direkte lobbyvirksomhet overfor regjeringer i stedet for å fordømme dem. I 2005 beskrev de likevel USA`s Guantanamo som «vår tids gulag» og ble en naturlig alliert for ekstremister som Begg, fortsatte Kamm og la til:

– En som har lidd under begrenset frihet, blir ikke derved en venn av friheten. Katastrofalt nok for dem selv og de som er avhengige av deres støtte, er heller ikke Amnesty noen venn av friheten lenger.

Herald Sun: Amnesty honours a jihadist via Snaphanen

Documents artikler om Sahgal-saken:
Leder i Amnesty kritiserte forbindelse med Taliban-supporter – ble suspendert
Gita Sahgal: I Amnesty hersker tausheten
Amnestys tap – Gita Sahgal
Bekymringsmelding til Amnesty fra Kvinner Mot Fundamentalisme
Rushdie: Amnesty mangler moralsk troverdighet
Amnesty-saken: Støtten til Sahgal øker
Sahgal-saken beviser at Amnestys kritikere har rett