Nytt

– Saken mellom Amnesty International og Gita Sahgal er ikke en personalsak. Det handler om hva slags organisasjon Amnesty har blitt, skriver Oliver Kamm i The Times.

Amnestys kritikere mener at de har svekket sitt forsvar for universelle menneskerettigheter ved å alliere seg med en gruppe som avviser dette prinsippet. Med deres behandling av Sahgal og deres motvillige og eufemistiske forklaring på sin handlemåte har Amnesty bekreftet at kritikerne har rett, fortsetter Kamm:

Amnesty was founded in 1961 to support individual prisoners of conscience. It built a formidable reputation for identifying nonviolent dissenters, writing to them, and collectively nagging the regimes that had locked them up. It did this vital work, of solidarity and lobbying, regardless of politics. Yet Amnesty has ended up collaborating with people who have fundamentally different motivations and values. Moazzam Begg, the British former inmate at Guantánamo Bay,and the organisation Cageprisoners do not promote liberty and pluralism. They defend radical Islam.

Begg left Britain with his family in 2001 to live under the Taleban in Afghanistan – a place of violent suppression of supposedly heretical branches of Islam, as well as the subjugation of women and the quasi-judicial murder of homosexuals. Begg now asserts «the right of people to resist the occupations in Iraq and Afghanistan». An organisation such as Amnesty, which emphasises international legal standards, is apparently unconcerned that Begg is referring to multilateral forces who operate under a UN mandate to support constitutional government.

– Først etter å ha gitt uttrykk for sin bekymring over sin arbeidsgiver gjentatte ganger, gikk Gita Sahgal offentlig ut med saken. Hun ble deretter summarisk suspendert, og bruddet var formelt. Amnestys offisielle uttalelser har vært refleksive og motstridende, skriver Kamm. Organisasjonen forsvarer samarbeidet med Begg ved å insistere på at han «aldri brukte plattformen han delte med Amnesty til å tale mot andres rettigheter» – som om det kritikkverdige ved Begg handler om diplomatiet hans fremfor holdningene han har.

En gang var Amnesty så opptatt av å ikke kompromittere sin politiske nøytralitet at de, selv under Røde Khmers massemord i Kambodsja på 70-tallet, foretrakk å drive direkte lobbyvirksomhet overfor regjeringer i stedet for å fordømme dem. I 2005 beskrev de likevel USA`s Guantanamo som «vår tids gulag» og ble en naturlig alliert for ekstremister som Begg.

– En som har lidd under begrenset frihet, blir ikke derved en venn av friheten. Katastrofalt nok for dem selv og de som er avhengige av deres støtte, er heller ikke Amnesty noen venn av friheten lenger, avslutter Kamm.

The Times: Gita Sahgal case proves critics of Amnesty International right