Kommentar

Fredag 9. april måtte menneskerettsaktivist og ekspert på religiøs fundamentalisme Gita Sahgal forlate Amnesty International etter at hun stilte spørsmål om organisasjonens nære forbindelse med den tidligere innsatte ved Guantanamo og Taliban-tilhengeren Moazzam Begg og hans organisasjon Cageprisoners.

I artikkelen Dangerous Liaisons i Daily News and Analysis ber Sahgal menneskerettighetsorganisasjonene og deres medlemmer om å se på farene ved å legitimere en voldelig ideologi i iveren etter å finne frontfigurer for deres kampanjer.

Farlige forbindelser

Av Gita Sahgal

I de siste to månedene har bekymringene jeg uttrykte offentlig om Amnesty Internationals forhold til Moazzam Begg fått oppmerksomhet i verdens medier og har ført til diskusjoner der folk som er opptatt av menneskerettigheter samles, fra styremøter til kafeer. I noen deler av verden er det forvirring: – Hvem er denne Gita Sahgal som plutselig kritiserte sin arbeidsgiver? Og hvem er Moazzam Begg?

Men i den ene organisasjonen hvor debatten burde vært mest energisk, i Amnesty International selv, synes det å herske total taushet. Det kan skyldes apati i forhold til dagens viktigste spørsmål: hva betyr universelle rettigheter? Og hvem styrer betydningen?

I motsetning til mange frivillige organisasjoner er Amnesty International en medlemsorganisasjon med en direkte rolle for de ordinære medlemmene – ikke bare når det gjelder å treffe tiltak for å ta opp brudd på menneskerettighetene, men også til å vurdere noen av de store spørsmålene og å utøve noe innflytelse på hvilket standpunkt organisasjonen bør innta.

I dag taler jeg til Amnesty Internationals medlemmer og støttespillere som en outsider, og ber dere gjøre for dere selv hva dere så ofte har gjort for andre. Dere er nødt til oppfordre til offentlig ansvarlighet. Dere er nødt til å stille klare spørsmål om hvordan forholdet til Moazzam Begg vokste til han ble ansett som en uunnværlig talsmann. Og hvorvidt, som jeg og andre hevder, det faktisk er grunn til bekymring og at forbindelsen med Begg bør opphøre.

Plattform for jihadisme

En av sak er om det finnes noen bevis. Hele debatten setter faktisk spørsmålstegn ved hva som utgjør bevis. Amnesty Internationals toppledelse nektet først å si hvorvidt han [Begg] er en menneskerettighetsforkjemper, til tross for det faktum at organisasjonen var nært knyttet til ham. Nå forsvarer de sjokkerende nok hans synspunkter såvel som hans tilstedeværelse på Amnestys plattformer.

Moazzam Begg er en britisk statsborger som dro til Afghanistan under Taliban-regimet. Men lenge før han dro ble han overvåket av britiske myndigheter. Akkurat som hans internering på Guantanamo uten rettssak ikke er rettferdiggjort, kan ikke hans politikk og farene med å legitimere ham ved å gi ham større synlighet og respektabilitet rettferdiggjøres heller.

Hans forhold til Amnesty International ser ut til å ha blitt utviklet under Counter Terror With Justice-kampanjen for å stenge Guantanamo, til tross for råd om å ikke inngå nære forbindelser til ham. Selv i dag, etter måneder med intens gransking fra media, er egentlig ikke arten og omfanget av forbindelsen etablert og ordinære medlemmer og seksjonsledere i Amnesty International er nødt til å se nøyere på hva de vet om Begg og organisasjonen han representerer, Cageprisoners.

Har du bidratt til å legitimere Cageprisoners ved å navngi den som en ledende menneskerettighetsorganisasjon slik som flere Amnesty-seksjoner har gjort? Dette er en stor anerkjennelse og en global plattform som ellers er et underlig sted å anvende for å forfremme innsatte og dømte fanger fra grupper som er tilknyttet al-Qaida og andre eksponenter for den ideologien som er kjent som Salafi-jihadisme.

Det perfekte offer

Så langt tilbake som i 2008 forberedte jeg et notat om Begg for å bistå i en diskusjon på et styremøte. Det var min oppfatning at Begg aldri skulle vært invitert til å opptre som taler på en Amnesty-plattform i utgangspunktet, men jeg ble ikke bedt om å si min mening. I stedet var det å skaffe informasjon som skulle tjene til å kontekstualisere ham mer ærlig det eneste jeg ble bedt om å gjøre.

Selv de av mine kolleger som også stilte spørsmål [ved forbindelsen med Begg] var altfor tilbakeholdende med å be om noe mer enn en mer ærlig introduksjon, som ikke bare beskrev som Begg som en velferdsarbeider i Afghanistan i tiden rundt 911. Begg var blitt en helt i Amnesty-bevegelsen. Det var farlig å utfordre hans status som det perfekte offer. Og altfor farlig å kreve at han trakk seg som taler.

Ingen av opplysningene i notatet jeg forberedte kom fra Amnesty-kilder, da de har gjort lite for undersøke hvilken type individer og nettverk som er involvert. Det finnes ingen Amnesty International-rapport om radikaliseringen av unge muslimer som finner sted i Europa og Nord-Amerika. Ingen informasjon kom fra kilder hvor press av noe slag engang er en mulighet.

Min egen opposisjon til tortur, helt uavhengig av Amnesty International’s politikk, ville ha gjort dette avskyelig for meg. Jeg leste ikke den sentrale delen av Beggs bok Enemy Combatant: A British Muslim’s Journey To Guantanamo And Back, fordi jeg ikke på noen måte søkte å utfordre hans beretning om sine opplevelser i Guantanamo.

I stedet prøvde jeg å lage et omhyggelig bilde, tegnet ut fra to eksperter på Salafi-islamismens politikk og praksis – som var kjent for Amnesty International etter å ha deltatt på lukket møte om terrorisme i 2007. Notatet siterte også mye fra et dokument som kalles ‘Key Tendencies of the Islamic Right in Britain» publisert av Awaaz: South Asia Watch.

Awaaz, som jeg grunnla sammen med andre sekulære, anti-rasistiske asiater i kjølvannet av massakren på muslimer begått av hinduistiske fanatikere i Gujarat i 2002, brukes til å analysere transnasjonale nettverk av fundamentalister med base i Storbritannia. Vår lengste rapport «I ond tro, britiske velferdsorganisasjoner og hinduistisk ekstremisme» påpekte forbindelsen mellom tilsynelatende ufarlige hinduistiske organisasjoner i Storbritannia og de som drepte muslimer i Gujarat.

«Key Tendencies-dokumentet» ble utarbeidet av en gruppe som i årtier hadde holdt øye med Jamaat-i-Islamis og Det muslimske brorskaps organisasjoner i Storbritannia, såvel som andre, nyere og mindre grupperinger. Inside-kunnskap om disse organisasjonene ble levert av tidligere medlemmer av de forskjellige gruppene.

For 20 år siden sto noen av oss på forskjellige sider i Rushdie-saken. Nå arbeidet vi sammen for å forsøke å holde liv i det sekulære rom i befolkninger som i økende grad ble utsatt for ekstremistisk propaganda på den ene siden, og razziaer og arrestasjoner på den andre. Vi gjorde ikke dette arbeidet fordi vi forsvarte en fjern «andre», men på grunn av trusselen de to utgjorde mot våre barn, i gatene, i våre samfunn.

Med to tunger

I notatet til Amnesty International inkluderte jeg en beskrivelse av at trusselen salafi-jihadister utgjør, går hånd i hånd med bokhandlere, forbindelser i cyberspace og deres sterke forbindelser med væpnede grupper i Pakistan. Alt dette er opplysninger som siden er blitt bredt omtalt i mediene og på forskjellige blogger, men synes å være helt utenfor Amnesty Internationals institusjonelle kunnskap eller forståelse.

Jeg analyserte også Beggs egne, høyst partiske opplysninger om hans liv, sett i lys av hans politikk. En klart foruroligende kjennsgjerning er hans innrømmelse av at før han dro til Afghanistan, drev han bokhandelen Maktabah al-Ansar, hvor bestselgeren var Abdullah Azzam – en mentor for Osama bin Laden og medstifter av den meget voldelige gruppen Lashkar-e-Taiba, antatt ansvarlig for Mumbai-angrepet i 2008.

Hva Begg ikke nevnte, var at bokhandelen også publiserte The Army Of Madinah i 1999, en jihad-manual av Dhiren Barot, kanskje Storbritannias viktigste forbindelse til al-Qaidas ledere, som sa seg skyldig i sammensvergelse til mord og nå avsoner en livstidsdom uten prøveløslatelse i fengsel.

Barot, som skrev under pseudonymet Essa al-Hindi (dvs. Jesus i India), roser Afghanistan under Taliban-regimet, noe også Begg gjør med noen mindre forbehold. Azzam og Barot oppfordrer til «defensiv jihad», et tema som også løper gjennom Beggs bok.

I hans [Beggs] artikler i Arches, et tidsskrift som tilhører Det muslimske brorskap-allierte Cordoba Instituttet, synes Begg å gjøre gjeldende at den jihad han snakker om ikke tillater vilkårlige angrep på sivile, og derfor er i overensstemmelse med Geneve-konvensjonene. Men han bekrefter også at voldelig jihad er en individuell plikt for enhver muslim – et synspunkt som ikke er særlig utbredt blant muslimer, men er et spesifikt Salafi-jihadistisk perspektiv.

Han gjentar dette i sitt forsvar for den al-Qaida-relaterte predikanten Anwar al-Awlaki og den dømte terrorist-rekruttereren Ali al-Timimi, som Begg betegner som «en av de mest fornuftige og midt-på-stien-lærde han har møtt på».

Hans erklæringer om at han ikke støtter ak-Awlakis synspunkter om drap på sivile reiser spørsmålet om hvorvidt denne omhyggelige avstandstagen fra en terrormistenkt ville blitt trodd i en annen sammenheng. Ville Amnesty International-medlemmer og tilhengere betrakte en mann som engang hadde solgt Mein Kampf, men nå sa at Hitler, en stor inspirator, overdrev litt i utførelsen av Den endelige løsning, som en egnet person til å pryde Amnestys plattformer?

Spørsmål om overlevelse

Dessverre ble mine og mange andres advarsler ignorert. Siden jeg har gått offentlig ut med mine bekymringer, har ikke Amnesty International villet gå inn på min sentrale anklage: at de har hvitvasket Moazzam Beggs politikk, og legitimert ham som en menneskerettighetsforkjemper.

I stedet har Amnesty International ytterligere legitimert Beggs posisjon ved å hevde at hans synspunkter om å imøtekomme Taliban og «defensiv jihads» rolle «ikke står i motstrid til menneskerettighetene».

I et brev til de tre ledende menneskerettsforkjemperne som utarbeidet oppropet for å gjenopprette menneskerettighetenes integritet, svarer Amnesty Internationals midlertidige generalsekretær Claudio Cordone: «Jeg er redd for at resten av hva vi har hørt mot Moazzam Begg omfatter mange forvrengninger, insinuasjoner og skyld ved assosiasjon, som han selv har svart på».

Det later til at min og førende eksperter på områdets forskning består av insinuasjoner og forvrengning. Aldri har motreaksjonen mot de som ser på terrorisme som en alvorlig overtredelse av rettigheter vært mer ekstrem på høyt nivå i Amnesty International.

Et av de siste møtene jeg holdt på kontoret før jeg ble suspendert var med det frembragende Afghanistan-teamet, som var veldig klare på at en avtale med Taliban vil være en katastrofe som verken vil bringe fred eller sikkerhet. De rapporterte også at noen av dem som var kommet tilbake fra Guantanamo og hadde blitt bydd velkommen med re-integrasjonsseremonier, var gått rett ut for å drive jihad. Deres [Afghanistan-teamets] arbeid blir alvorlig underminert av den utrettelige promoteringen av Begg.

Som jeg argumenterte for i en tale om terrorisme: «De fleste terrorhandlinger i de fleste deler av verden, er godt skiltet ved de grupper som begår dem. De blir ofte utført av folk som kjenner sine mål godt. Deres mål er ikke kun å myrde og lemleste, men å skremme og kontrollere. Kort sagt; for de sivile, som er målet for slike angrep, er ikke fienden ukjent, men intim. Og trusselen om terrorisme påvirker ytringsfriheten, fri bevegelighet, retten til utdannelse og helse og arbeid like mye som den truer selve livet».

Jihad, uansett om det er den defensive eller offensive sorten, utgjør en dyp trussel mot alle menneskerettighetene. Amnesty International har ikke råd til å sidestille synspunkter som understøtter en systematisk diskriminering av kvinner og minoriteter, med synspunkter som respekterer menneskerettighetene. Ledende menneskerettighetsforkjempere i hele Asia, Afrika og Latin-Amerika forstår det – de har ikke annet valg enn å beskjeftige seg med alle truslene mot menneskerettighetene samtidig. For dem er ikke universalitet et abstrakt prinsipp, men ofte et spørsmål om overlevelse.

Det er på tide at europeere og amerikanere som er aktive i menneskerettsbevegelser forsto dette og fortalte sine ledere det.

Gita Sahgal er ekspert på religiøs fundamentalisme og har jobbet med menneskerettigheter i 30 år.

Les også Amnesty Norge v/leder John Peder Egenæs svar. Egenæs` blogginnlegg er en forkortet og norsk oversettelse av generalsekretær Claudio Cordones brev, hvor Amnestys ledelse avslår å kommentere saken ytterligere da organisasjonen fortsatt hevder at det dreier seg om personalsak.

Vi oppfordrer samtlige lesere til å besøke – og videresende lenken til – nettsiden Human Rights for all og å skrive under på kampanjen Global Petition to Amnesty International: Restoring the Integrity of Human Rights. Det er også mulig til å melde seg inn i Nick Cohens Facebook-gruppe Amnesty International You Bloody Hypocrites Reinstate Gita Sahgal. Begge nettsidene inneholder lenker til aktuelle artikler og pressemeldinger om Amnesty Internationals politisering og påfølgende uakseptable holdning til radikal islam og voldelig jihad.