Amnesty International fyller 50 år. At Aftenposten hyller AI, er ingen overraskelse, at Siv Jensen gjør det like uforbeholdent, er underlig.

Amnesty har plassert seg så tydelig på de politisk korrektes side, ikke bare i Norge, men internasjonalt, at Siv Jensen burde sendt et signal om at denne politiseringen skader menneskerettsarbeidet.

Mange mennesker som tidligere sympatiserte med Amnesty, gjør det ikke lenger. Amnesty har hatt stor goodwill og gjør fortsatt mye bra, men organisasjonen har vist en holdning til USA, krigen mot terror og islamisme som er umulig å svelge. Ikke bare pga enkelthendelser, men fordi Amnesty synes å ha inntatt et ideologisk standpunkt.

Det kom mest eklatant til uttrykk da indiske Gita Saghal gikk ut og kritiserte Amnestys samarbeid med Guanatanamo-fangen Moazzam Begg og hans organisasjon Cageprisoners. Saghal var en seniormedarbeider, spesialist på religiøs fundamentalisme. En ting er å arbeide for Guantanamo-fangene, noe annet er å inngå samarbeid med islamister. Saghal forsøkte å nå frem innad, uten hell. Til slutt hadde hun ingen annen utvei enn å stå frem offentlig med kritikken. Gita Sahgal: I Amnesty hersker tausheten

Det var en sviende kritikk. Amnesty krympet seg, men gjorde ikke avbikt. Det var Sahgal som måtte gå. Samarbeidet med Begg og Cageprisoners har fortsatt. Dette er en organisasjon som har kontakt med jihadist-predikanten Anwar al-Awlaki. Etter elimineringen av Osama bin Laden publiserte Cageprisoners et bilde av en henrettet president Obama.

Amnesty har valgt gulag-linjen: Den som ser USAs program for å håndtere internasjonal terrorisme – med renditions, utleveringer, hemmelige forhørssentre, utvidede forhørsteknikker, Abu Ghraib og Guantanamo – på linje med Sovjetunionens Gulag. Det er nok å kritisere i særlig Bush-administrasjonens respons, men heller ikke Obama går fri.

Amnesty kan sitte på sin høye hest og forlange at USA oppfører seg prikkfritt. Organisasjonen nekter å forholde seg til de dilemmaene et åpent samfunn representerer, overfor en fiende som ikke bærer uniform og benytter masseterror som våpen.

Det gjør Amnesty til et propagandaverktøy for demokratiets fiender.

Amnesty kunne ha valgt begrensningens taktikk, identifisert problemene og påpekt alvorlige overtramp, men ellers avholdt seg fra å dømme om det som til syvende og sist blir politiske avgjørelser. Hensyn må veies mot hverandre.

Amnesty gjør ikke det. Organisasjonen viser liten respekt for demokratiets legitime behov og rett til å beskytte seg. Derfor er mange skuffet over Amnesty.

På hjemmebane har Amnesty under John Peder Egenæs holdt samme kurs. Et arkivsøk forteller at Egenæs mente burkaforbudet i Belgia var et angrep på religionsfriheten. Egenæs var også en aktiv forsvarer av Maria Amelie og de papirløse.

Ikke på noe punkt viser Egenæs at han forstår de politiske dilemmaene og demokratiets behov for å beskytte seg.

Han nyter rollen som gratispassasjer. Men en menneskerettsgruppe som er gratispassasjer på et samfunn det sparker på skinnleggen, vil over tid miste noe av sin legitimitet.

Dette er vesentlige problemestillinger. Det er derfor underlig at Siv Jensen av alle ikke hadde ett kritisk ord å si om Amnesty, men hyllet Amnesty som vaktbikkje da hun ble spurt av Dagsrevyen.

Fremskrittspartiet synes å være så opptatt av å bli likt og godtatt at det sier det samme som alle andre. Men det er ikke det velgerne forventer.

Amnesty har sviktet sin oppgave, og Siv Jensen kan umulig ha unnlatt å registrere det. Hun er politiker, ikke spin doctor.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.