Gjesteskribent

Det som en gang var verdens mest anerkjente menneskerettighets­organisasjon, så seg for noen uker siden nødsaget til å sende ut en pressemelding med følgende utsagn: «Amnesty International understreker at vi fordømmer alle angrep på sivile, uansett omstendigheter». Før ville denne erklæringen blitt møtt med forbauselse. Organisasjonens beundrere visste allerede at Amnestys formål var å sørge for at sivile kunne følge sin samvittighet uten frykt for fengsel eller drap.

Nå er de ikke så sikre lenger. Amnesty må minne oss om at de er motstandere av drap fordi de støtter menn som alle er for det. Erklæringen ble gitt som følge av Amnestys beslutning om å være vert for en islamist som en gang hadde uttalt at han ville danse av glede på Trafalgar Square den dagen iranske raketter skulle regne ned over jødiske sivile.

Den dypeste grunnen til sykdommen som pressemeldingen avslører, er imidlertid Sahgal-saken, den største skandalen i organisasjonens 50-årige historie. Fram til februar 2010 var Gita Sahgal leder for Amnestys enhet for kjønnsspørsmål, hvor hun var en formidabel motstander av medgiftsdrap, kvinnefiendtlig religion, vold, tvangsekteskap og bruk av voldtekt i krigføring. Hun så at Amnesty gikk langt utover det å forsvare rettighetene til de innsatte på Guantánamo Bay, og at organisasjonen forvandlet seg til en fanklubb for den tidligere innsatte Moazzam Begg og hans kampanjegruppe Cageprisoners. Amnesty tok med seg Begg til Downing Street for å møte daværende statsminister Gordon Brown, og paraderte ham som en menneskerettighets­forkjemper fremfor uinnvidde. Det plaget ikke Amnesty at Begg hadde rost det fantastisk kvinnefiendtlige Taliban mens det undertrykket kvinner og nektet jenter undervisning. Men det plaget naturlig nok Sahgal en hel del, og etter først å ha tatt opp sine bekymringer med Amnesty, klaget hun til pressen.

Organisasjonen som påberoper seg å være samvittighetens stemme, reagerte med å straffe den samvittighetsfulle stemmen i sine egne rekker. Organisasjonen som kritiserer autoritære stater og selskaper, oppførte seg som disse ville ha gjort stilt overfor en dissiderende stemme: Amnesty ga Sahgal sparken, og viste i prosessen at deres engasjement for universelle rettigheter var like betinget når det gjelder kvinner som når det gjelder jøder.

Aviser over hele verden dekket historien, for den avslørte ikke bare Amnestys hykleri, men var også en leksjon i hvor vanskelig det er å leve med strenge liberale prinsipper. Peter Benenson insisterte på et ministemål av moral da han grunnla Amnesty i 1961. Organisasjonen hans skulle bare forsvare fredelige samvittighetsfanger. I 1964 droppet Amnesty sin støtte til Nelson Mandela fordi han hadde tatt til orde for vold. Alle de andre gode formålene som kunne bevege hjertene til Amnestys frivillige, ble andre organisasjoners sak. Amnesty ville gjøre èn ting bra, i stedet for flere ting dårlig. Med samme fasthet insisterte Amnesty på at frivillige måtte hjelpe politiske fanger uten hensyn til politikken deres. En frivillig kan ha sluttet seg til Amnesty fordi han hatet den sovjetiske undertrykkelsen av Øst-Europa. Det spilte ingen rolle. Vedkommende måtte uansett konfrontere undertrykking begått av USAs venner såvel som dets fiender. En aktivist kan ha blitt drevet av et lidenskapelig og kameratslig engasjement for de venstreorienterte ofrene i Pinochets Chile. Vedkommende måtte lære seg å konfrontere venstresiden med sine forbrytelser også. Upartiskhet var en like essensiell dyd for Amnesty som det var for rettsvesenet, BBC og tjenestemannsloven. Amnestys evne til å tilbakevise angrepene fra statene de kritiserte, var avhengig av organisasjonens vilje til å leve som den lærte.

Likevel kom Amnesty etterhvert til å tro at verdiene som opprettholdt organisasjonen var utålelige, nesten umenneskelige, og jeg kan forstå hvorfor den bukket under for fristelsen. Organisasjonen ba sine frivillige drive kampanjer for frigjøring av personer hvis politiske syn de forkastet. Den universelle forpliktelsen til å opprettholde ytringsfriheten kan føles som et slags forræderi i slike tilfeller: en hjerteløs ordre om å se en annen vei, og lede energien bort fra sakene og personene som rørte ved ens hjerte, for i stedet å hjelpe ens motstandere. Hvorfor ikke la Amnestys arbeidere drive med det som falt dem inn?

Vanskeligheten med å holde seg til den klassisk liberalismens emosjonelt utilfredsstillende krav, forklarer hvorfor de mest intelligente — og i noen henseender de mest beundringsverdige — journalistene som BBC ansetter, er dårligst egnede til å arbeide for selskapet, hvorfor aktivistiske advokater sjelden er gode dommere, samt hvorfor Amnesty har vanæret seg selv.

Organisasjonens historie er en historie om det å gli vekk fra sitt opprinnelige, uegennyttige grunnlag. Ytringsfriheten er nå bare én bekymring blant mange, ettersom Amnesty går til felts mot våpenhandel, miljø-ødeleggelser, tortur, «fanger av fattigdom», krigen i Irak, Guantánamo Bay og et sammensurium av andre saker som appellerer mer til dens støttespillere enn ytringsfriheten. Dens flukt fra kravet om streng upartiskhet forklarer hvorfor Amnesty har havnet i den groteske posisjonen at de omfavner rasister og kvinnehatere. Organisasjonen manglet den intellektuelle bredden til å fordømme forbrytelser begått Bush-administrasjonen og samtidig fordømme forbrytelser begått av dens totalitære fiender. Det var alt gått for lang tid siden Amnesty hadde forlatt de gamle prinsippene som kunne ha hjulpet dem til å være tro mot sin misjon.

Det er ingen tvil om at millioner av tilhengere anerkjenner Amnestys beslutning om å forvandle seg fra en spesialisert kampanjegruppe til et supermarked av liberale kampsaker. Det er heller ingen tvil om at gode og hederlige mennesker fortsatt gjør en innsats for Amnesty. Det er vanskelig å kritisere disse menneskene, men journalister må rapportere om de spenningene som truer Amnestys en gang så upåklagelige status hvis de skal drive med ærlig rapportering.

BBC 4s Storyville-dokumentar om Amnestys 50-årsjubileum var i så måte ikke ærlig journalistikk. Dokumentaren glattet over hvor langt Amnesty har fjernet seg fra sitt opprinnelige formål, og hadde ikke satt av tid til å intervjue Gita Sahgal eller å spørre hvordan en organisasjon som en gang var stolt av den liberale verden, har endt opp med å foretrekke islamister fremfor feminister. Man kan ikke legge skylden for undertrykkelsen av sannheten, eller sågar antydningen om løgn, på ubalansen i BBCs dekning. BBC Radio 4 laget en dokumentar om Amnestys 50-årsjubileum som rapporterte balansert om farene ved at organisasjonen endrer grunnlaget for sitt virke, foruten å vise kontrasten mellom den overbærende behandlingen av Cageprisoners og oppsigelsen av Sahgal.

Jeg har en mistanke om at de som laget dokumentaren, i likhet med flere av Amnestys medlemmer og tjenestemenn, syntes habilitetskravene var for tunge til at de veike ryggene deres kunne bære dem. De ville helst hylle alle de menn og kvinner som har sørget for løslatelsen av tusenvis av politiske fanger — og hvem kan klandre dem for det? Med de beste intensjoner og de verste journalistiske instinkter besluttet de derfor at upartisk rapportering av den alvorlige kritikken ville være et slags forræderi. Og så ga BBC Amnesty en bursdagsgave som organisasjonen mer enn noe annet trenger: et propagandaverk. Det tjener den ikke til ære.

 

Artikkelen Prisoners of Bad Conscience ble først offentliggjort i Standpoint Magazine. Den er oversatt av Nina Hjerpset-Østlie, og gjengis på Document med forfatterens vennlige tillatelse.