Sakset/Fra hofta

Watching the Watchmen var undertittelen på Claudia Rossets foredrag på Oslo Freedom Forum. Hennes var et et av de friskeste og mest utradisjonelle. Vokterne forstås vanligvis som sikkerhets/kontrollorganer, the powers that be. Eller «entrenched power» om man vil. Med en slik vid definisjon er det langt flere kandidater til å komme under lupen.

De forente nasjoner er en stor organisasjon med stor innflytelse. Hvordan er det med kontrollen der i gården?

Hva med NGO’ene? De har vokst fra å være små og hissige terriere som bet seg fast i maktens bukseben, til selv å bli store og mektige. Hvem kontrollerer dem?

Rosset brukte et eksempel: hun spiste middag på en fasjonabel restaurant i New York, med to fremstående representanter for to vestlige land. Det var midt under olje-for mat-skandalen, som Rosset hadde arbeidet med. Etter at Saddam falt kom det frem at kontoret som skulle organisere Iraks tillatte salg av olje på verdensmarkedet til et høyt antall milliard dollar, for at landet skulle kunne skaffe seg varer og tjenester på tross av embargoen, var blitt ledd i en stor korrupsjonsring. Saddam drev korrupt, og FN-tjenestemenn lot seg friste. Det var snakk om svimlende beløp.

Rosset ville ta dette opp med utsendingene. Hun forsøkte med humor, alvor, men ingenting nådde frem. Representantene ville ikke høre. Da middagen var over, kom en av kelnerne bort til henne: – Jeg hørte hva du sa. Du har helt rett. Jeg er fra Kosovo og har sett FN på nært hold.

Daværende generalsekretær Kofi Annan var i Oslo og mottok Nobels Fredspris. På hans vakt som ansvarlig for fredsbevarende operasjoner skjedde to folkemord: Bosnia og Rwanda. Likevel fikk han fredsprisen.

Er det noe som ikke stemmer? Er det noen meldinger som ikke når frem, spurte Rosset.

FN-systemet inviterer til misbruk. Postene i de ulike organisasjonene fordeles ut fra regional representasjon. Slik kommer land som Libya, Sudan og Iran til å sitte i ledelsen for Menneskerettsrådet, FNs utviklingsprogram og UNICEF. Det er mulig noe av dette er unngåelig, men da må man samtidig være klar på at det har konsekvenser, og hva gjør vestlige land som skal dele plassen med land som kompromitterer FNs verdier?

I det minste må man reise debatten. Men en spesiell type idoliserende retorikk omgir FN. FN er en arena for karrierer, for sinekyre-jobber, for hestehandler, for et stort byråkrati, for store innkjøp, etc. Men disse mer tvilsomme sidene problematiseres sjelden. De fleste har en interesse av ikke å velte båten.

Denne kritikken synes meget apropos i forhold til Norge: Jens Stoltenberg sitter i komiteen som skulle foreslå reformer av FN. Det ble nylig luftet at han tenkte å trekke seg midt i terminen og var på utkikk etter en internasjonal toppjobb. FNs generalsekretær ble nevnt. Stoltenbergs far arbeidet i flere år som Sikkerhetsrådets fredsmekler på Balkan. Stoltenberg junior er neppe den som vil drive skittentøyvask for åpen scene.

Men hvem skal gjøre det? Overlater man jobben til høyresiden i USA, slik at man lettere kan avfeie den?

Et annet tilstøtende område er NGO’ene. Human Rights Watch har vokst til en bli en stor organisasjon med et budsjett på 44 millioner dollar. Stifter og styreleder gjennom mange år, Robert Bernstein, skrev 20. oktober i fjor en oped i New York Times som ga gjenlyd.

I den fortalte Bernstein om en økende tvil om HRWs arbeid. Da organisasjonen ble stiftet var man klar over at det er stor forskjell på åpne og lukkede samfunn. Det er i de lukkede at menneskene har det tøffest, og hvor kraften bør settes inn. I de åpne er det mange andre krefter å samarbeide med. Likevel har HRW i de senere år falt for samme taktikk som Sovjetunionen brukte, med et visst hell, nemlig ekvivalens: å sammenligne et overgrep med et annet slik at de kansellerer hverandre. HRW gjør ikke forskjell på åpne og lukkede stater. Siden de åpne er mye lettere å arbeide i, får man lettere vite om de skitne affærene der. Israel er skoleeksemplet: det er over 80 menneskerettsorganisasjoner der som kan arbeide fritt og intet annet sted er det så mange journalister.

Men deres arbeid gir inntrykk av at Israel er en av de verste overgriperne i verden. Da er man ute å kjøre, mener Bernstein. Da mister man perspektivet og proporsjonene.

En stor del av vestlige medier har hoppet på den Israel-kritiske linjen. Sammen med propalestinske og pro-islamistiske organisasjoner og stater har de skapt et formidabelt trykk.

Dette er ikke objektiv journalistikk, det er ikke objektivt menneskerettsarbeid, skrev Bernstein.

At Human Rights Watch, we always recognized that open, democratic societies have faults and commit abuses. But we saw that they have the ability to correct them — through vigorous public debate, an adversarial press and many other mechanisms that encourage reform.

That is why we sought to draw a sharp line between the democratic and nondemocratic worlds, in an effort to create clarity in human rights. We wanted to prevent the Soviet Union and its followers from playing a moral equivalence game with the West and to encourage liberalization by drawing attention to dissidents like Andrei Sakharov, Natan Sharansky and those in the Soviet gulag — and the millions in China’s laogai, or labor camps.

Now the organization, with increasing frequency, casts aside its important distinction between open and closed societies.

Nowhere is this more evident than in its work in the Middle East. The region is populated by authoritarian regimes with appalling human rights records. Yet in recent years Human Rights Watch has written far more condemnations of Israel for violations of international law than of any other country in the region.

Israel, with a population of 7.4 million, is home to at least 80 human rights organizations, a vibrant free press, a democratically elected government, a judiciary that frequently rules against the government, a politically active academia, multiple political parties and, judging by the amount of news coverage, probably more journalists per capita than any other country in the world — many of whom are there expressly to cover the Israeli-Palestinian conflict.

Meanwhile, the Arab and Iranian regimes rule over some 350 million people, and most remain brutal, closed and autocratic, permitting little or no internal dissent. The plight of their citizens who would most benefit from the kind of attention a large and well-financed international human rights organization can provide is being ignored as Human Rights Watch’s Middle East division prepares report after report on Israel.

Human Rights Watch has lost critical perspective on a conflict in which Israel has been repeatedly attacked by Hamas and Hezbollah, organizations that go after Israeli citizens and use their own people as human shields. These groups are supported by the government of Iran, which has openly declared its intention not just to destroy Israel but to murder Jews everywhere. This incitement to genocide is a violation of the Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide.

Artikkelen vakte voldsom oppsikt. Bernstein brøt et tabu.

Rosset mente at det var viktig. Også menneskerettsindustrien trenger whistleblowers.

Men Amnesty Norges John Peder Egenæs kunne ikke la denne kritikken passere, uaktet at han dermed bekreftet Rossets kritikk.

Han var bare presentør av seansen med Rosset. Likevel tok han til motmæle og sa at «ulovlig anholdelse» er ulovlig anholdelse enten det skjer på Guantanamo eller på den andre siden av øya.

Egenæs snakket åpenbart for sin syke mor. Amnesty er selv utsatt for et tilsvarende oppgjør fra Gita Sahgal som gikk ut og kritiserte Amnestys samarbeid med islamisten Moazzam Begg og hans forening Cageprisoners. Saghal sa det var umulig for henne å tie om at Amnesty samarbeidet med islamister, med deres kvinnesyn.

Amnesty svarte med å suspendere Sahgal, som nå har sluttet.

En av de tingene som kom frem i forbindelse med HRW, var at de ikke tåler kritikik. Egenæs viste og har vist noe av den samme hårsårhet. Alt må tilbakevises, gjendrives.

At likestillingen av overgrep i åpne og lukkede samfunn gir de lukkede en propagandafordel, synes å være en innsikt som er gått tapt. At tidligere generalsekretær for Amnesty, Irene Khan, kunne bruke uttrykket «gulag of our times» om USAs fangesystem rundt om i verden, sier noe om at man mister perspektivet, og dermed verdigrunnlaget.

Rosset satte fingeren på en svært viktig og nøvendig kritikk som er i ferd med å splitte menneskerettsarbeidet.