Kommentar

Kommunene skal miste sin frihet til selv å bestemme om de vil ta imot flyktninger. Nå skal de tvinges, ifølge et nytt forslag. Alle tre partier står bak.

Det kunne VG papir fortelle i et oppsiktsvekkende oppslag fredag. Bakgrunnen er selvsagt at visse kommuner er hva VG kaller «motvillige». Men journalistene Lars Molteberg Glomnes og Steinar Q. Andersen glemmer å stille det helt opplagte spørsmål: kan det være at Norge har tatt imot for mange, slik at kapasiteten til å integrerer for lengst er sprengt?

Myndighetene har sørget for reale økonomiske tilskudd, men det hjelper ikke når integreringen går dårlig. Vi snakker om mennesker, ikke gjenstander. Også lokale innbyggere. Også de skal telle med. Men det har de i liten grad gjort i asyldebatten. UDI har uttrykkelig sagt at lokale hensyn ikke teller. De kommunene som har valgt lokalbefolkningens side, får nå beskjed om at de mister makten til å bestemme i eget hus. Forstår regjeringen hva den gjør?

Regjeringen later til å leve i sin egen verden.

– Når asylsøkere har fått opphold, og er ferdig i et mottak, er de norske borgere på linje med alle andre. Det er ikke slik at norske kommuner kan nekte å ta imot samer eller funksjonshemmede, sier en rødgrønn kilde til VG.

Man må lure på om kilden er riktig vel bevart. Er en asylant «borger på linje med alle andre» bare han har fått oppholdstillatelse? Folk flest vil tro det er en glipp, en klosset formulering. Men det er det sannsynligvis ikke. Dette er samme ideologi som Sverige har stått i spissen for, og som nå er innskrevet i grunnloven. Den ble nylig endret slik at «alle ble likestilt», med samme rettigheter, slik regjeringskilden formulerer det. Man gjør ikke forskjell, alle er borgere.

Men man opphever ikke forskjeller ved å ignorere dem, tvert imot. Man innfører nye. Denne bruk av ordet likestilling er en perversjon av ordet likestilling og et forræderi mot samfunnet som kjempet frem likestilling: velferdsstaten og rettigheter er kjempet frem gjennom politisk kamp. Her drysser man det ut over mennesker fra alle kulturer uten forskjell, og man utvanner og uthuler «borger» til å være noe som staten bevilger, omtrent som trygd. Dermed undergraver man ikke bare borgerbegrepet, men også fellesskapet som borgeren bidrar til.

At også Senterpartiet med sin dype forankring på bygdene kan være med på en slik galskap, sier noe om hvor dogmatisk og retthaversk den politiske korrektheten er blitt. Partileder Liv Signe Navarsete var mot, og hun tvang gjennom at stortingsgruppen behandlet saken for andre gang. Det skal ha vært et livlig møte onsdag, med heftig diskusjon. Likevel ble partilederen nedstemt. To tredeler av gruppen stemte ja til tvang.

Det er helt utrolig. Det er et begynnende opprør i distriktene mot sentralstyringen, ovenfra-ned-holdningen, «vi vet best»-holdningen som flere av statsrådene utstråler. Sykehussaken har vært gnisten, men asylvedtaket drar i samme retning: overkjøring i spørsmål som går på livskvaliteten løs, som berører trygghet og identitet.

På et tidspunkt der det er økende motstand mot innvandring fra utenom-europeiske land, over hele Europa, velger regjeringen å gå til motsatt ytterlighet: i stedet for å lytte til folket, bruker de tvangsmidler.

Opplegget som skisseres av VG har en autoritær form som kommune-Norge ikke er vant med:

I de nye planene som fortsatt er til behandling, legges det opp til en ny prosess for å bosettge flyktninger som har fått oppholdstillatelse.

* Det nye systemet skal blant annet inneholde en ordning der ordførerne i hvert fylke må sette seg ned sammen for å fordele et visst antall personer som skal bosettes.

* Kommunene skal be om fritak ved å vise til tungtveiende grunner. Argumentene vil da bli vurdert av fylkesmannen.

* Dersom fylkesmannen mener at kommunen ikke har grunnlag for å si nei, kan fylkesmannen gripe inn med tvang.

– Dette er et spennende forslag, sier barneombud Reidar Hjermann til VG.

Det regjeringen og asyllobbyen risikerer er at menneskerettigheter gradvis kompromitteres i folks øyne. Til slutt vil folk bli kyniske og si at «ingen tenker på oss», så vi blir nødt for å gjøre det selv.

Da har myndighetene i prosessen greid å ødelegge vanlig medmenneskelighet. Det er regjeringen og asyllobbyen som driver et kynisk spill. Man snakker om lidelsene til mennesker langt bortefra som vi ikke kjenner eller vet noen ting om, mens man viser seg hensynsløs mot egen befokning. Man legger opp til konflikt, mellom mennesker i hverdagslivet, og river samtidig bort tilliten mellom folk og myndigheter.