Nissegården

En liten aktivitetsgård i Lom i Gudbrandsdalen har nektet å marsjere i takt med de politisk korrekte. Det gjør man ikke ustraffet. Godhetsindustrien skulle vise muskler.

Det begynte med at Margrethe Øvrelid i Skjåk kommune ville ta med seg 50 migranter til Nissegården aktivitetspark. Det ønsket ikke eierne av gården, som drev med turisme. De sa nei takk til besøket fra Øvrelid & Co. Kommunens representant likte ikke avslaget og sendte derfor en e-post til eierne. Hun ville vite hva slags holdninger de hadde til flyktninger. Og hun fikk napp. I svaret gir eierne uttrykk for at de mener Skjåk kommune setter flyktningene foran egne innbyggere, og det ville de ikke være med på lenger. Hadde kommunen prioritert sine egne innbyggere «hadde saken vært en annen», var eierne både ærlige og dumme nok til å svare. Uten den setningen, hadde det ikke vært noe å skrive om.

Det er lett å moralisere over dette svaret, mye lettere enn å forholde seg til den harde realiteten. At vanlige turister velger bort steder der det hoper seg opp mange migranter, er noe alle vet. Det skal bare ikke snakkes høyt om, annet enn i fordømmende ordelag. Lesvos er et godt eksempel. Selv om øya er blitt foreslått som kandidat til Nobels fredspris, vil ikke turistene dra dit etter at øya fungerte som transittmottak for migranter i fjor sommer. For private aktører som ikke driver underbruk av den statlige og kommunale flyktningeindustrien, kan migranter bety økonomisk tap. Man forsøker derfor å unngå dem. «Alle» gjør det, men ingen snakker høyt om det.

Flyktninger og migranter betyr samtidig store statlige overføringer til knappe kommunebudsjetter. Da forventer myndighetene også at alle stiller opp på det som i realiteten er en ufrivillig «dugnad». Som med tilfellet Nissegården ender innbyggernes holdninger opp som pressmiddel. Man har også en klar forventning om at alle plikter å bidra med et sett helt bestemte følelser, med glede. Avisen Gudbrandsdølen skriver for eksempel på lederplass som om det ikke skulle finnes en eneste motforestilling i hele bygda. Det er Ivo Caprino og Flåklypa:

ANNONSE

Det er første gang den lokale flyktningtjenesten opplever noe slikt. Velvilje, positivitet og imøtekommenhet, er det som ifølge talspersoner for kommunene preger hverdagen. Det er slik det skal være.

Dette rosenrøde bildet stemmer selvsagt ikke med virkeligheten, det bidrar bare til å skjerpe motsetninger som allerede eksisterer. Uten at det spiller noen rolle for alle godhetsaktørene som inntar rollene sine når noen blåser i rasisme-luren. For avisen Gudbrandsdølen, og senere VG og Dagbladet og TV2, handlet det da heller ikke om at Skjåk kommune forskjellsbehandler sine innbyggere ved å gi migranter et aktivitetstilbud som lokalinnbyggerne bare kan drømme om. Saken handlet heller ikke om en at en kommune hadde sjikanert to privatpersoner ved å be dem redegjøre skriftlig for sine holdninger til migranter, eller at Loms ordfører påtok seg 1800-tallsprestens rolle og varslet at han straks ville dra til gården for å forsøke å snakke eierne til fornuft og gjøre dem til anstendige mennesker.

Nei, det handlet om at Synden var kommet til Lom, her luktet det av rasisme og fremmedfrykt. Det hjalp ikke at eierne sa at det berodde på en misforståelse – at de ikke hadde kapasitet til å være vertskap for 50 migranter midt i turistsesongen, at de hadde sagt nei takk til andre grupper, og at de hadde huset flyktninger tidligere. «Vil ikke ha flyktninger på besøk», «Kan være straffbart», var overskriftene som ble servert. Politiet ble selvsagt varslet om forholdene ved gården.

Saken nådde også Fylkesmannen i Oppland. Uten å være formell part tok denne likegodt direkte kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm i Oslo. Hun satt ikke på annen informasjon enn det pressen kunne fortelle, men ut fra det hun hadde lest kunne hun i alle fall slå fast at dette var en svært alvorlig sak. Hun krever at eierne forklarer seg.

Bjurstrøm har rett. Saken er svært alvorlig, for nå er det faktisk eierne av Nissegården som må bevise at de ikke er bygderasister av verste merke, slik mediene fremstiller dem som. Skyldig til det motsatte er bevist! Det er hva diskrimineringsloven om etnisitet slår fast i § 24 om bevisbyrde – stikk i strid med det som er et helt grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat, den såkalte uskyldspresumsjonen. Bestemmelsen legger særdeles godt til rette for den typen forhåndsdømming som ble Erik Schjenken til del, og som til slutt endte med at Dagbladet ble dømt for ærekrenkelse.

I stedet for å ta seg av gjestene må eierne av Nissegården nå bruke tiden til å samle dokumentasjon på sin uskyld. Frem til Likestillings- og diskrimineringsombudet har vurdert materialet, har også den selvrettferdige redaktøren i Gudbrandsdølen, som finner det formålstjenlig å hausse saken opp, sin moralske dom i behold:

I denne regionen har gjestfrihet vært et varemerke. Det overtramp denne saken representerer, er et dårlig bidrag til både regionens og reiselivsnæringens omdømmebygging.

 

Thomas Knarvik illustrerer saken slik:

13895237_1634412733538091_5372063579983670547_n

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629