Innenriks

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ber regjeringen lage en handlingsplan mot muslimhat på linje med den som ble laget mot jødehat. Bjurstrøm velger å definere virkeligheten på en måte som passer hennes politiske formål. Hun hopper over problemene, og hennes forslag vil trolig bare øke motsetningene.

For Bjurstrøm er det uaktuelt og uakseptabelt å innrømme at det kan finnes et legitimt islamhat. At muslimer har opparbeidet seg et rulleblad i vestlige land som har skapt en stigende motvilje. Det forteller meningsmålinger klart og tydelig. Men norske medier liker ikke å gjengi dem. Hvis det skjer, er det for å demonstrere hvor forferdelig europeere er. Da kalles det rasisme. Norske medier tør ikke gå inn på at det skyldes islamsk praksis. Terror er bare den mest ekstreme form for «praksis».

Bjurstrøm kommer med oppfordringen i et intervju med Klassekampen. KK fungerer som mikrofonstativ. Avisen og ombudet har samme interesse av å bruke «muslimhatet» politisk. Hvis man får etablert «muslimhatet» som en parallell til jødehat, har man vunnet en stor politisk seier. Det er samme agenda som Organisasjonen av islamske stater, OIC, har. At en tidligere Ap-statsråd så uanstrengt målbærer denne agendaen, sier mye om hvor tett alliansen mellom venstresiden og islamister er.

Bjurstrøms presentasjon kan bare fungere så lenge norske medier oppfører seg som svenske: mørklegger.

At 18 muslimske organisasjoner i Danmark stiller seg bak en uttalelse som forsvarer nikab som del av islamsk tradisjon, vil ikke få den oppmerksomhet den fortjener. Den setter fingeren på det springende punkt: Muslimske organisasjoner bruker toleranse og rettigheter som våpen mot det demokratiske samfunn.

Det er snakk om en kollisjon, en sivilisasjonskrig. Dette ordet har venstresiden bannlyst og gjort til et tegn på «hat». Men hva hvis borgerne trekker en annen konklusjon, basert på empiri?

Venstresiden har kommet til at det ikke er noe borgerne har kommet frem til selv. Hvis de har negative tanker og følelser, skyldes det nettsteder som rights.no og document.no, og den frie nettdebatten.

Problemet er m.a.o. ytringsfriheten. Man må finne måter å begrense den på som ser anstendige ut.

Venstresiden bruker sin institusjonelle makt til å gi generelle begreper som «hat» et innhold som omfatter deres egne motstandere. Vi hører svært lite om muslimers hat mot Vesten. Vi hører svært lite om deres inndeling av verden i troende/vantro.

Bjurstrøm «begynner» der hvor det passer henne best: i norske reaksjoner på islam. Men hun går ikke inn på hva det er de reagerer på. Hun unngår å nevne ordet «reaksjon». Det er det indre i nordmenn som tyter frem. Det er slik de er.

– Vi er i en situasjon i dette landet hvor det er mange fordommer og negative holdninger mot folk med muslimsk bakgrunn, sier hun.

Med en unfair tilnærming som denne, uten fnugg av forståelse for sammenhengen, er Bjurstrøm med på å polarisere samfunnet. Hun kommer ikke med en konsesjon til virkeligheten.

I stedet forsøker hun å skaffe seg et moralsk overtak på Høyre og presse statsministeren til å ta et oppgjør med Sylvi Listhaug. Høyre står og skrever i synet på islam. Bjurstrøm har rett i at det er en motsigelse: I lengden lar ikke eid-hyllest i Valhall seg forene med Listhaugs linje. Eller skal Erna ri to hester for å tilfredsstille ulike grupper av publikum?

I så fall skader hun integreringen. Muslimer i Norge trenger klar tale.

Bjurstrøm likte ikke valgkampen. Hun likte ikke snakket om norske verdier. Det sier mye. Bjurstrøm arbeider for et grensesprengende fellesskap, ikke det norske. I praksis blir det et samfunn hvor islam setter seg selv øverst.

– I min rolle skal jeg være tilbakeholden med å kritisere politikere. Men det er et dilemma at vi har hatt en valgkamp som har dreid seg mye om norske verdier, der det har blitt en stemning i den politiske debatten som ikke er god. Det hadde vært strålende om statsministeren i stedet for å si at «jeg ville ikke ordlagt meg på den måten», hadde vært tydeligere på at slik ordlegger vi oss ikke i den politiske debatten, verken henne eller hennes regjering eller politiske motstandere.

«Å sette på plass» betyr at Listhaug ikke skal dra til Sarpsborg og kritisere den pakistanske imamen. Hun skal ikke kalle Hareide for «imam-sleiker», og Norge skal være imot Donald Trump.

Alle disse elementene hører sammen. Men Bjurstrøm presenterer dem ikke som politiske standpunkt. Hun forkler dem som moralisme, hvor hun som ombud er utreder, aktor og dommer.

Det er blitt venstresidens linje over hele Vesten, og dermed erklærer de den innfødte befolkningen krig når den forsøker å beskytte sine barn, sin livsform og sine grenser.

Problemet til venstresiden er, som tidligere, at den gaper over for mye. Den legger seg ut med konsekvensene av sin egen politikk.

– (….) Jeg leste med interesse en undersøkelse i USA i kjølvannet av valget av Donald Trump. Der undersøkte man hvordan folk ordlegger seg om innvandring eller andre ømtålige temaer før og etter valgkampen. Å snakke om oss og dem, og fullt av stereotypier og fordommer, blir mer vanlig når man har en autoritet som gjør det.

Ombudet ønsker å bruke politiet mot netthets.

Blant tiltakene ombudet etterlyser, er bedre håndheving av lovene mot hatkriminalitet fra politiets side.

For å vinne frem med en slik linje, mobiliseres «forskere» som kartlegger nettdebatten. Her har venstresiden et hav av «forskere» som har samme mål: å ramme negativ kritikk av muslimer. Slik kritikk bryter med nye politiske bud. Det er forbudt å si noe fundamentalt galt om islam. Man forsøker å tabuisere selve tilnærmingen.

Ombudet er i gang med en gransking av nettdebatten i sentrale norske medier. Resultatene skal legges fram på en konferanse i slutten av november. Målet er å kunne bedre dokumentere hvem som hetses, av hvem og på hvilke saksfelt.

Mediene står klare til å målbære «resultatene» og gå god for dem. Det blir ikke stilt spørsmål ved premissene, selv om alle med luktesansen i behold kan kjenne stanken.

Bjurstrøm og venstresiden tror de skal klare å stoppe munnen på dem som sier det høyt.

 

 

http://www.klassekampen.no/article/20171011/ARTICLE/171019995