Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Staten har dekket mye av utgiftene i forbindelse med bosetting av flyktninger. Men det er kommunene selv som må holde sosialhjelpen.

Statlige midler til bosetting, til for eksempel Introduksjonsprogrammet (som hittil har kostet 65,8 mrd og i realiteten gjort Norge til verdens dyreste flyktningeleir), overføres via Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til norske kommuner.

Dette og mottaksdriften har skaffet midler og etablert arbeidsplasser i kommunene, og begeistringen over pengene som strømmet inn, og arbeidsplassene dette skapte for etnisk norske asylarbeidere, var stor.

Nå kommer det færre som skal bosettes, asylmottakene står tomme og medarbeiderne er sagt opp. Dette har fått konsekvenser for  kommuner som bl.a. Hadsel og Hattfjelldal.

I Hattfjelldal investerte kommunen 20 millioner kroner i et splitter nytt mottaksbygg. Da avtalen med staten falt bort, forsvant store deler av kommunens årlige inntekter, nærmere bestemt 30 av totalt 192 millioner kroner hvert år.

Også i Hadsel kommune er det fortvilelse etter at UDI la ned asylmottaket der sist høst.

– Hadsel kommune beklager på det sterkeste at mottaket på Melbu som har vært aktivt bidragsyter i flere ti-år. Bankplassen har alltid stilt opp for storsamfunnet og ofres nå som et resultat av et pennestrøk i regjeringskvartalet. Bankplassen har i alle år vært svært konkurransedyktig i sine tilbud og det er derfor uforståelig at tilbudet nå legges ned, sier fungerende ordfører i Hadsel, Kurt Jenssen i en pressemelding. (VOL)

De store overføringene fra staten er borte, men kommunene må fortsette å forsørge dem de allerede har bosatt. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en økning på 35% i utbetalinger til sosialhjelp de siste årene.

Mens det i 2013 ble utbetalt 5,1 milliarder kroner i sosialhjelp av norske kommuner, det i 2018 utbetalt 6,9 mrd kroner, i henhold til Statistisk sentralbyrås (SSB) egne tall.

Kommunene kan takke nei til IMDis forespørsler om bosetting.

En del kommuner gjør allerede dette og har satt tak på antall flyktninger de vi bosette. Når kommunene forstår hvor kostbart slik bosetting i realiteten blir, i form av utgifter til sosialhjelp, vil sannsynligvis flere kommuner komme til å takke nei.

Arbeidsføre som ser at det kuttes i tilbudene til deres barn og eldre, i infrastruktur og i helse i sine egne kommuner, kommer på sikt til å velge andre kommuner å bo i. Den som vil etablere seg i jobb eller ny jobb, vil se til kommuner som har en restriktiv bosettingspolitikk som slik sikrer velferd og utdanning for innbyggerne.

Kommuner med høyt antall flyktninger på sosialhjelp vil på sikt miste inntekter fra arbeidsføre. Samtidig som de må forsørge et stort antall flyktninger hvor en høy andel er avhengig av sosialhjelp.

I Sverige er det allerede slik.

Vi er på vei mot et demografisk og inntektsmessig delt land. Oslo er allerede delt mellom bydeler med høye sosialhjelpsutgifter og en stor ikke-vestlig innvandrerbefolkning med lav sysselsettingsgrad, og bydeler hvor de arbeidsføre – og da også vestlig orienterte med høy kulturell og sosial kompetanse– velger å bo.

Fordi det er lov å flytte i Norge, er vi på vei mot et ikke bare inntektsmessig delt, men også et kulturelt delt land. Hvor den kulturen som til enhver tid råder i de ulike områdene skiller mellom voldelige og ikke-voldelige oppvekstsvilkår og mellom trygge og utrygge nabolag.

Det er altså riktig at forskjellene har økt under den borgerlige regjeringen.

Men det skyldes ikke bare den borgerlige ettergivenheten overfor mikropartiene KrF og Venstre i regjeringen, men også arven fra de generøse rødgrønne.

Både det hodeløse og udefinerte prinsippet om at «vi skal hjelpe» – altså at vi er forpliktet til å løse verdens flyktningkrise ved å hente folk inn til Norge og forsørge dem her, og konsekvensene av  en langvarig liberal politikk med henhold til både familiegjenforeninger og manglende vektlegging av integrering.

Konsekvensene av emosjonelt styrt innvandringspolitikk og distriktenes kortsiktige satsning på asyl som næring, viser seg nå konkret i kommunebudsjettene.

Til syvende og sist er det flyktningene det går utover. De vi opprinnelig skulle hjelpe.

Fordi mennesker som har høy utdannelse og et uanstrengt forhold til vestlig kultur – vil uavhengig av norsk eller annen etnisitet, finne seg nye tørre bukser.

De som ikke kan – ikke-vestlige flyktninger og andre med lav inntekt – vil stå igjen med fagre ord om hjertevarme og inkludering, i sosialistene og de innvandringsliberales våte bukser.

Les også:

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: