Kommentar

Bilde: Debatten i USA har tatt et tigersprang etter at Trump entret scenen. Trump utfordret mange av den politiske korrekthetens tabuer. USA har fått en sjanse til å revitalisere demokratiet. En som har bidratt til det, er Milo Yiannopoulos, som har provosert venstresiden ved å angripe dem på deres egen banehalvdel. De voldsomme protestene på Berkely University var dårlig PR for venstresiden. Det samme var volden mot Charles Murray på Middlebury College. Tross sterke motsetninger er debatten i USA friere enn i Europa.

Et av mange fine svenske språkuttrykk lyder omtrent som følger: «Om man talar om en synål, finns det alltid någon enögd jäkel som känner sig kränkt!» Jeg hørte det første gang for over tretti år siden, og uttrykket er blitt mer og mer aktuelt siden. For det skal ikke stikkes under stol at vi lever i krenkelsenes tid både i Sverige og i Norge, en tid da kampen for å anerkjennes som den det er mest synd på, innen store deler av befolkningen, trumfer alle andre etiske hierarkier. Selvsagt kan ikke en slik kappestrid pågå uten at det går ut over konkurrerende verdirangeringer; vi har tross alt å gjøre med et nullsumspill der det ikke er mulig at alles klager og «vondter»kan være de viktigste. Dessuten er det fremdeles slik at ulike mennesker ser ulikt på dette med krenkelser, både reelle og innbilte sådanne. Det er i dette farvannet vi skal fiske i dag, altså i grensesonene mellom de tre ordene i overskriften.

Problematikken ble aktualisert under ski-VM i Lahti for litt siden, da en av hopplandslagets sponsorer, pangprodusenten Nammo (tidligere Raufoss ammunisjonsfabrikker), slo til med en «Sky is the limit»-hilsen til hopperne våre. Dramaet tente til da alltid rettenkende Aftenposten påpekte at det brukte bildet så ut «som noe NS kunne ha laget» og «refererte kritikk» i sakens anledning, hvilket er en velprøvet, alltid gangbar måte å henge seg på skittslenging uten selv å måtte stå til ansvar for den. Hans Rustad og document.no leverte et prompte tilsvar på kritikken, hvis essens fremgikk allerede av overskriften: «Alt vi så var stolte hoppere, samt det norske flagget.» Assosiasjonen til NS hadde imidlertid vært for mye for de etisk følsomme, åpenbart, også for Nammos kommunikasjonsdirektør, som straks beklaget og trakk annonsen tilbake; alt – enhver symbolbruk – som på en positiv måte kunne knyttes opp mot 30- og 40-tallets nasjonalisme i Europa, også variantene vi så i vårt land, var og forblir fy-fy og på enhver måte utenfor grensene for det akseptable. Knapt noen pudler mer for penger og prestisje enn næringslivstopper.

Saken minner meg om to andre hendelser fra nær norsk fortid, episoder som illustrerer samme maktkamp om ordene og symbolene i vårt samfunn. Den ene var Arbeiderpartiets uforvarende reintrodusering av ordet «samholdskraft,» den andre var Tines lille reklamefilm av «Slike gutter det vil gamle Norge ha»-typen.

«Samholdskraft» kom i fokus like før jul for seks år siden. Arbeiderpartiets programkomite, eller hvem det nå var, hadde lett etter nytt øye-og-øre-godt, godord som kunne målbære partiets visjoner så vel som innerste vesen inn i en ny tid – det er alltid en ny tid for disse menneskene, selv om noen tider er enda nyere enn andre – og kom i den anledning på det nevnte ordet, som man syntes hadde riktig god klang; det skulle fremover utgjøre étt av tre språklige grunnelementer i partiretorikken, besluttet man. Lanseringen holdt en dag eller to, før en historiekyndig påpekte at ordet slett ikke var så nytt som de hadde trodd. Tvert imot, det var Quisling og Nasjonal Samling som midt under krigen hadde begynt å bruke det som språklig fokus for den spesielle type nasjonalisme partiet stod for. Ikke før var dette farskapet blitt oppdaget og offentliggjort, så trakk Jonas Gahr Støre og hans kumpaner til seg følehorn så vel som tunge og kvittet seg med ordet som om det hadde brent dem: Et slikt språkfellesskap hadde overhodet ikke vært tilsiktet. Det hele var en lapsus, en beklagelig feil og intet annet; Ap ville aldri bruke ordet mer.

For noen få år siden så man i reklamefilmen «Klar for ditt første glass?», fra meierigiganten Tine, flere gamle tøffinger gjøre imponerende ting for å vise folket hva regelmessig melkedrikking kan hjelpe mennesker til å klare. Én av deltagerne var den tidligere stuperen, krigsflygeren og motstandsmannen Jan Høeg, som ble filmet svømmende over fjorden, ingen liten bragd for en kar i 90-årsalderen. Ikke et ord ble sagt hverken om politikk eller annet, det hele dreide seg utelukkende om melk, helse og livskraft for alle.

Men så skjedde det at bjellene igjen begynte å kime hos «vokterne av god moral», som det het en gang i tiden og i en ganske annen sammenheng: Jan Høeg var nemlig motstander av innvandring til Norge, viste det seg, og dertil en profilert sådan, som offentlig hadde sagt sin mening både klart og tydelig. Slike mennesker kan ikke holdes frem i medielyset som eksempel og bærere av dyder, ikke av noen gode egenskaper eller vaner, ikke engang for betydningen av sunn livsførsel, og en «klagestorm» reiste seg umiddelbart mot Tines bruk av mannen i reklamen. Den store bedriften la seg umiddelbart flat, som standard prosedyre er i slike situasjoner. Det hele var en beklagelig feil, forklarte spinndoktoren, som med styrke fremholdt at Høegs «verdier» absolutt ikke stemte overens med Tines. Firmaet trakk derfor straks reklamefilmen tilbake og beklaget på alle vis at de hadde gjort en slik tabbe.

Ingen jeg kjenner på høyresiden er for adferd svarende til et slags politikkens Tourettes syndrom, der provokatører hele tiden finner seg nye offer – muslimer eller mørkhudete eller hvem det måtte være som skiller seg ut fra mengden i Norge – de kan krenke gjennom nedsettende språkbruk; dette skjer da stort sett heller ikke. Men samtidig må ikke forventningen og kravene til verbal fingerspissensitivitet bli urimelig store. Et eksempel på finfølelse drevet ad absurdum finner man ved en del amerikanske læresteder der politisk korrekte «safe havens» er etablert for alle som måtte ha «særlige behov» hva angår alt fra hvilke pronomen de skal omtales med til hvilket kjønn de mener seg å tilhøre. Denne typen ekstremisme fremstår for alminnelig høflige og tolerante mennesker som spikhakka sosial galskap, og vi vil ikke ha det. Tilsvarende gjelder den påtatte se-så-flink-jeg-er berøringsangsten overfor og avstandstagen fra slikt som var standard politiske oppfatninger og adferd i samfunnet for bare få år siden, og som for mange av oss fremdeles er det.

At nazister i Tyskland, kommunister i Russland, nasjonalister i Norge og mange, mange andre viftet med flagg og satte pris på bilder av flott, innsatsfylt og oppglødd ungdom, kan umulig være god nok grunn til å tabubelegge de samme fenomener og kvaliteter også i dag, hverken i virkelighetens eller reklamens verden. For å illustrere dumheten i denne typen stråmanns- eller assosiasjonsargumentasjon: Hitler likte schæferhunder, men schæferhunder blir ikke av den grunn nazistiske, ei heller hefter det noe upassende ved å sette pris på eller være spesielt glad i akkurat dem. Man blir heller ikke nazist av å like Wagner, eller Quisling-beundrer av å mene at Stiklestad skal være et symbol på kristningen av Norge, ikke på allmenne menneskerettigheter eller interreligiøst samarbeid.

Jeg har hittil innbilt meg at man nesten må være svensk venstreradikaler for å oppfatte norsk folkelig flaggpraksis eller profilbilder av kjekk, norsk ungdom mot flaggbakgrunn som tegn på fascistisk legning eller sympatier. Som politisk kneleddsrefleks eller argument blir slikt bare dumt, og det er absolutt ikke noe som nordmenn skal bøye hodet for. Vi skal være stolte av norsk patriotisme, ikke skamfulle eller forlegne. Nammos og Tines opptreden i de ovenfor nevnte sakene får meg til å tvile på om forskjellen mellom nordmenn og svensker i PK-spørsmål er like stor som jeg hadde håpet.

Det er viktig å ha klart for seg at de som vant krigen mot nazi-Tyskland for over 70 år siden, ikke kjempet for hverken flerkultur, en grenseløs verden eller «allas lika värde.» Norsk patriotisme eller nasjonalisme var det som fikk nordmenn til å melde seg frivillig til kamp mot nazismen i utlandet, eller til å drive motstandsarbeid hjemme, ikke vage globalismeideer. Russerne var patrioter, britene og amerikanerne var det samme, og så videre; på alle fronter i den store krigen kjempet patrioter for sitt land, for sin nasjon, Det er historieforfalskning å påstå noe annet, da presser man nåtidens oppfatninger ned over en tid da de ikke hadde gyldighet, knapt nok eksistens.

Det er viktig at nordmenn løfter hodet og motsetter seg venstresensuren. Samtidig må vi være klar over at de store bedriftene og samfunnsinstitusjonene – alt fra Kirken til Forsvaret til motorene i næringslivet – ikke kan påregnes å lede an i denne markeringen av frimodighet, kuet som de er under kravet om aldri å gi uttrykk for meninger som på noe vis, uansett hvor forskrudd, kan assosieres med fascismen som de såkalte radikalerne og internasjonalistene mener seg å ha enerett på motstand mot. I disse politisk korrektes verden har ennå anklager om manglende finfølelse og krenkende adferd kraft og evne til å skade og brennemerke, gjennom den politiske sprengkvalitet krenkningsbeskyldninger besitter eller via redselen for å gjøre noe økonomisk uklokt.

Folket, derimot, behøver ikke og skal heller ikke ta slike hensyn. Norske kvinner og menn har rett til å bruke tradisjonelle nasjonale symboler for å ære sitt fedreland og vise glede over landsmenn som gjør noe imponerende. Bruker vi vår velger- og markedsmakt, vil også de store i samfunnet – inklusive bedrifter som Tine, Nammo og andre – skjønne tegninga. Selv skuggeredde politikere vil til sist ta signalene når de innser at det svekker dem å snakke ned det norske snarere enn å holde det frem som beundringsverdig.

Selvsensurens tid skal være omme. Vi har intet å skamme oss over og skal heller ikke gjøre det.

Les også

Slakterbutikken på Ringebu -
Å passe på flokken sin -
Go Down Moses (II) -
Så kom nazi-kortet -
Politisk forakt -
Nasjonalt gehør -

Les også