Kommentar

Noen ganger i året reiser en kamerat og jeg opp til hans hytte på Venabygdfjellet. I en to-tre dager om gangen nyter vi stillheten fjernt fra jobb, koner og barn, går halvlange turer innover fjellet, minnes en god venn av oss begge som gikk bort for noen år siden, og om kvelden pleier vi sjelen med gode filmer (solcellepanel er en flott oppfinnelse) og kroppen med god drikke og god mat. Sistnevnte kjøpes inn på ”Anni’s Pølsemakeri” på Ringebu (det sliter litt å skrive navnet med genitivsapostrof, men her får jeg bare bøye meg for realitetene og eierens vilje), og det er med utgangspunkt i denne lokalbedriften jeg vil utvikle noen tanker om tradisjonelt næringsliv i bygde-Norge, innvandrere og nordmenns holdning til å ivareta egen (mat)kultur.

”Anni’s Pølsemakeri” har glimrende matvarer (habilitetserklæring: Undertegnede har ingen økonomiske interesser i slakterbutikken!). Det aller beste er imidlertid at man setter sin ære i å tilby et bredt utvalg av lokale matretter og spesialiteter, enten det nå er pølser, kjøtt tilberedt på andre enkle eller intrikate måter, oster, flatbrød eller annet. Det er tydelig at kundene setter pris på forretningsfilosofien; bare unntaksvis blir man ekspedert med det samme, oftest er det flere foran i køen. Etter sigende deler kundekretsen seg omtrent på midten mellom bygdefolk og hyttegjester, og de sistnevnte kan ofte ha reist langveis fra for å sikre seg optimal forpleining. I følge Anni og betjeningen ”går det riktig godt” (Anni er dansk), for hvert år blir folk mer og mer kvalitetsbevisste og – hvilket er mitt hovedpoeng i denne sammenheng – interesserte i å ivareta nettopp Gudbrandsdalens matvaretradisjoner. Og relativt store ”Anni’s Pølsemakeri” er ingenlunde alene. Også flere og flere små gårdsbedrifter tilbyr sine spesialprodukter langs veien; nærmere hytta, i stigningen opp fra Ringebu, passerer vi eksempelvis skiltet ”Fjellrosa” som lokker mulige kunder til sitt utvalgte assortement av stedegne kvalitetsprodukter.

Lokal mat er ikke lenger en litt sær nisjeinteresse i Norge, men en viktig forretningsstrategi som lønner seg, også selv om prisene i snitt ligger høyere enn på nærtliggende kjedebutikker dersom man sammenligner pølse med pølse, kilogram kjøtt med kilogram kjøtt. Folk er villige til å betale for kvalitet og for lokal tradisjon og tilhørighet, viser det seg. Vi får håpe enda flere gründere og småbedrifter merker seg dette.

Er norske matvarer best? Dette er ikke mitt poeng overhodet, dessuten er ”best” i slike sammenhenger et relativt begrep som, lik skjønnhet, må vurderes i synsfeltet til ”the eyes of the beholder”. Rett nok har jeg en oppfatning om at kortreist mat av flere prinsipielle grunner under ellers noenlunde like forhold er å foretrekke framfor langreist ditto, men slikt får selvsagt kjøperen avgjøre selv. Jeg er ikke imot import og definitivt ikke kontrær mot hverken ungarske pølser, italienske oliven eller spansk rødvin. Alt dette bidrar til, om enn på en beskjeden måte for akkurat mitt vedkommende, økt livskvalitet. Men også norske matvarer og –retter er gode, svært gode, og de er en del av VÅR arv, av VÅR tradisjon. Det er VI som har ansvaret for å bruke dem og bevare og videreutvikle dem som en levende del av egen kultur, ikke UNESCO eller andre.

Nordmenn er ved å bli flinkere til å tenke i slike baner, er altså mitt inntrykk. Vi kan og skal bli enda mer bevisste på denne dimensjonen i livet. Og igjen: Slike ting etterspørres, å drive med dem lønner seg. Enhver som vil ha bekreftelse på påstanden, kan ta seg en tur ned på Kaffistova i Oslo når det er torsdag og raspeballdag; aldri er køen av tradisjonsmatspisere lengre.

Hvordan kommer så det bebudete innvandringsaspektet inn? Jo, jeg nevnte at Anni er dansk og følgelig for innvandrer å regne (språket på bedriftens hjemmeside er også sjarmfullt avslørende). En av nabobutikkene til ”Anni’s Pølsemakeri” på Ringebu er ”Rob’s Opptikk” (igjen apostrofen, og igjen må jeg bite i meg motstanden mot eierens foretrukne skrivemåte) eiet av et nederlandsk par, og helt oppe i lia mot fjellet, ved kirken der vi tar av til venstre på en bygdevei inn mot hytta, ligger nærbutikken som også er overtatt og drives av en nederlandsk familie. Alt dette er utmerket, bygdefolket har selvsagt intet imot noen av de nevnte, de er alle kompetente og arbeidssomme mennesker som bidrar i samfunnet på en verdifull måte. De kommer fra kulturer med vesentlige likhetstrekk med vår egen, fra land vi opp gjennom historien har byttet befolkning med. De glir inn i det lokale på en naturlig måte og deres barn blir nordmenn. At de tilflyttende voksne alltid vil snakke ”underlig” og at de har unorske navn, skjønner og aksepterer alle. Trass i rikelig med både bitende og selvransakende grensende til selvhatende litterær avstandstagen fra bygdedyr og annen styggedom er nordmenn flest hverken dumme eller xenofobe, heller ikke på bygdene.

Jeg skal vokte meg for å trekke generaliseringene ut fra denne lille fortellingen om ”Anni’s Pølsemakeri” på Ringebu alt for langt, men noen sluttkommentarer om patriotisme, nasjonalisme og holdninger til det egne versus det/de fremmede kan jeg ikke holde tilbake. Nordmenn har på mange områder (sport, 17de mai) en særdeles velutviklet patriotisme som man i omkringliggende land (svensker, tyskere) iakttar med en blanding av litt beskjemmet latter parret med misunnelse. Denne patriotismen er viktig og må videreutvikles, den bidrar til sammenhengskraft (eller samholdskraft som Gahr-Støre ville sagt om ikke historien hadde truffet ham i hodet) i samfunnet, og intet er viktigere for å få hjulene til å gå rundt på riktig måte og i riktig tempo. Samholdskraft er en forutsetning for tillitskulturen, og tillit trumfer alle dager kontroll som hoveddrivkraft for hvordan vi omgås med hverandre og får et samfunn til å fungere.

Patriotisme kan foreligge på lokalt nivå og på nasjonalt nivå; i sistnevnte tilfelle blir grensedragningen mot nasjonalisme vanskelig. Nasjonalismen har, motsatt patriotismen, et imageproblem i og med at den ofte slås i hartkorn med fascisme og nazisme; når jeg snakker med amerikanere, for eksempel, så unngår jeg stort sett ordet for å slippe å måtte gå flere forklaringsrunder for å få fram meningen uten misforståelser. Etter mitt syn er imidlertid brunskvettingen av begrepet nasjonalisme ikke noe man skal akseptere; ordet refererer på en presis måte til politisk tenkning der man tar hensyn til at nasjonen er en vesentlig enhet i det internasjonale(!) spillet. Ser man tilbake til nasjonalsosialismen og Det tredje rikets tid, så var jo nettopp de aller fleste krigførende partene mot nazismen nasjonalstater og nasjonal frihetstrang var den viktigste drivkraften bak motstanden. Det kan i sammenhengen være verd å minnes at kort etter 22. juni 1941 (da det tyske angrepet mot Sovjetunionen begynte) børstet man støvet av den nasjonale retorikken fra sovjetisk og russisk side; man visste meget godt hvilke ord og hvilke begreper som rørte ved folkets sjel og gjorde dem offervillige.

Uansett om vi snakker om patriotisme eller nasjonalisme: Ordene reflekterer realitet, kraft som finnes. Kraft kan misbrukes, ellers var den ikke kraftfull. Men å sette pris på og være glad i sitt eget, enten det er på lokalt eller nasjonalt nivå, betyr ikke at man er aggressiv mot andres, mot det fremmede, ei heller at man forakter det. Det er ikke den store og sterke gutten som er trygg på seg selv, som opptrer som bølle i skolegården. Vi vil ha vårt mens andre kan ha sitt. Vi gleder oss over begge deler, men vi visker ikke ut grensene mellom dem.

Litt kommer jeg i tanke om en NATO-kampanje fra gamle dager, jeg tror det var 80-tallet, der man sammenlignet seg med et pinnsvin med betydelig potensiell stikkeevne overfor dem som kom det for nære, som prøvde å angripe det. Et snilt og greit dyr med sjarmfull egenart var den lille nålputen, men det var ikke selvutslettende av vesen og ikke hjelpeløst når angrepet.

Jeg er sikker på at vi kan lære mye av pinnsvinet. Det er et dyr jeg er glad i.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også