Utsikt til en bondegård i Vang i Valdres. Foto: Erik Thorberg / NTB.

Landbrukspolitikken i Norge har som målsetning «å sikre mat­forsyningen, bevare kultur­land­skapet, det biologiske mangfoldet og sikre at det er et bære­kraftig landbruk over hele landet» (Reidar Almås, Store norske leksikon). Men bevarer dagens politiske rammeverk dette?

Svaret må være et rungende «Nei!». Nyhets­bildet preges av bonde­protester, mangel på både egg og melk, og tusenvis av tonn med kjøtt på lager. Samtidig importeres over 70 prosent av maten vi nordmenn spiser.

Antallet bønder i Norge faller med rekordfart – fra 112.000 i 1970 til 37.000 i 2024.

Denne utviklingen har ført til at kultur­land­skapet gror igjen, og fore­stillingen om vakre fjorder og fjell, med kuer på beite og sauer i utmarka, er en realitet som gradvis forsvinner. Gårds­drifta dør ut, og vi kan med rette kalle denne prosessen for «den store bondedøden».

Det biologiske mangfoldet som florerer i grense­landet mellom kultur og natur, reduseres drastisk idet mange ville dyr og planter trives i landskap med aktivt landbruk og variert vekst­skifte. Dette er verdier mange vil være interessert i å beholde, og også betale for.

Systemet som nå regulerer bøndenes inntekt – og dermed også hvor attraktivt det er å være bonde –, fungerer ikke etter hensikten. Det er blitt et tohodet monster, hvor det ene hodet er overføringer fra staten og det andre er import av varer den norske bonden kunne produsert selv.

Hvis bonden skal overleve, må både subsidier og import bort. Et første steg for å bedre bøndene vilkår, vil være å følge prinsippet om at matprisen skal finansiere bondens lønn.

Subsidiene som overføres til den norske bonden, er blant de høyeste inter­nasjonalt, på hele 63 prosent. På mange måter fører dette til at bonden blir en klient, og staten har tatt makten over hva som skal produseres, hvor mye og når. Dermed er det også lett for at bøndene blir den tapende part når eksport­avtaler skal forhandles. Slik svekkes også Norges selv­råde­rett og beredskap.

Vi mener det er på tide med drastiske grep for å bedre vilkårene for mat­produksjon i Norge. For det første må grensene stenges for all import av landbruks­varer som kan produseres i tilstrekkelig mengde i Norge. Det må også innføres høyere toll på importerte matvarer.

For det andre må matkjedenes muligheter til å ta uforholds­messig stort mellom­legg på varer begrenses. Dette kan gjøres ved hjelp av en deregulering av salg av mat: Bøndene kan oppmuntres til å selge direkte fra gården (f.eks. mva-fritak på direkte­handel, lettere tilgang til hjemme­slakt, melk og meieri­varer fra gården o.l.), og det bør kunne etableres flere samvirker som driver egne utsalg. Dette innebærer en oppmykning av regel­verket knyttet til direkte­salg av matvarer og en innskrenkning av Mattilsynets ansvars­område.

Uten en utstrakt import av animalsk materiale og matvarer vil sykdoms­trykket bli mindre, muligheten for direkte­salg blir mer attraktivt, og kunden kan kjøpe matvarer direkte fra produsent, uten mellomlegg.

Hva vil konsekvensene av et slikt alternativt politisk ramme­verk for mat­produksjon være? Mange vil innvende at hvis matprisene skal finansiere bonden, kommer prisene til å gå opp. Sannheten er at bonden sitter igjen med marginale beløp av varer som blir solgt i ordinære butikker (f.eks. er prisen på en liter melk for bonden på det meste 6,24 kroner/liter, mens en liter melk i butikken koster kr 22,30 (Helmelk, oda.no, 1. januar 2024).

Det er 37.627 bønder registrert i Norge i 2023. I Norge ble det brukt over 224 milliarder kroner på dagligvarer i 2022. Dette tallet vil naturligvis variere noe. Men om vi forutsetter en økning til 50 prosent selv­forsyning på daglig­vare­produkter, vil det tilfalle 112 milliarder kr på 37.627 bønder. Dette vil være en mer verdig og gjennom­siktig måte for bønder å tjene penger på. Likeså ville makten til de store kjedene begrenses, og matsalget ville komme under bøndenes kontroll.

På sikt tror vi at et slikt radikalt nytt søkelys på nasjonal selv­råde­rett og mat­produksjon vil føre til en holdnings­endring i forhold til mat. Basis­maten i vårt land bør være relatert til hva som kan produseres i vårt klima. Denne enkle erkjennelsen hadde for de fleste falt naturlig hvis det ikke hadde vært for at man gjennom mange tiår hadde fått høre at alt kan kjøpes og at alt kan importeres for en billig penge.

Vi vil ha fri handel med mat, direkte fra bonden – og slutt på import av mat vi selv kan produsere!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.