Gjesteskribent

Jeg er en enkel sjel. Jeg tusler på et småbruk inne i skogen. Bruket mitt leverer lam og sauekjøtt, produsert i natur. Livet dreier seg om sauer, gjeterhunder og natur. Årene fylles med arbeid, for å få til gode livdyr, og gode slakteskrotter.  Årstidene og naturen styrer våre liv. Et liv i skogen betyr at man har solid avstand til resten av verden. Til tider er det godt å observere verden på avstand.  Man trekker seg tilbake, tar noen skritt vekk fra «online»-samfunnet.

Vi må ikke være på nett hele tiden, vi må være i fjøset og skogen. Om det er tilsyn av beitedyr eller hyggeturer med bål og bikkjer – vi er i en fredelig sameksistens med naturen. På våre jorder går både rådyr, elg og hjort. Over oss svever ørn og hauk. Vårt lille paradis ble etablert noen år før krigen – et bureisningsbruk. På den tiden var det viktig å få folk i arbeid, og at arbeidet ga konkrete resultater- mat. Folket trengte mat og småbrukene leverte.

Det var viktig å dyrke og høste, mente Stortinget – de var fremsynte den gangen. Maten på den tiden var norsk, det var sesonger for alt.  Nypotet tidlig på sommeren, sau og lam om høsten. Frukt og bær ble høstet og kom til nytte i en lang vinter. Lite var ferdig pakket og klar til bruk.  Småbrukeren høstet eget bruk og verdier. Det var ikke fersk avocado i butikken hele året, det var ikke matvarer fra alle kriker og kroker på vår klode. Dagens selvfølgeligheter i fruktdisken, var eksotiske saker, man sjelden så. Matvarene var i hovedsak lokale.

Landbruk var ofte tungt arbeid for liten og stor. På et småbruk måtte alle bidra, alle var en ressurs. Men, folk klarte seg og hadde gode liv. Småbrukere forvaltet ikke mye penger, men store verdier. Størst av alt var trolig et liv i frihet, med mange muligheter.  Ut ifra dette småbrukerlandet vokste vårt velferdsssamfunn frem. Folk flyttet til bedre kår i byene. Industri og handel tilbød lettere og bedre jobber. Folk fikk lønn og penger, butikkene bugnet av varer – luksusen var overveldende, vi bader i goder. Da er det lett å miste av syne hvor vi kom ifra.

Men de fleste husker et bestemorsfang, eller lek mellom hesjer i barndommens solfylte somre. De fleste har jo en historie. I Norge starter den ofte i et småbruker-tun. Vi må ta vare på småbrukene, kulturen og tradisjonen ved små gårder. Det er i det norske småbruklandskapet våre røtter har feste og gror.  Vi har av flere grunner ikke råd til å avvikle en gedigen tradisjon.  Samfundet må premiere de som holder liv i småskala-landbruket. Det skal bo folk i husene, og være lys i vinduene heter det, men da må noen tenne en gnist som varmer.

Vi må lære av resten av verden, for de fleste landbrukene er småbrukere. Verdens bønder driver ikke store gårder, med gigantisk maskinpark og mange ansatte.  Verdens mat blir høstet på små gårder – «mange bekker små- gir stor å»- sjelden passer ordtaket bedre enn i landbrukspolitikken.  Er man opptatt av miljøet, bør en verdsette beite og naturhøsting – ikke industrialisert produksjon av blandingsprodukter.

Vi trenger ikke et landbruk med 100 hk og turbotrykk, vi trenger et tilpasset og fremtidsrettet landbruk, som forholder seg til realiteter. En bør huske at kassalappen er dokumentasjon på en holdning, et syn og et ønske om levende bygder, ikke bare pris. Landbruket er ingen selvfølgelighet, men en nødvendighet. De fleste spiser hver dag – de fleste trenger småbrukeren. Å støtte naturhøsting og småbruket, er trolig det mest fremtidsrettede man kan gjøre.

Marius R. Andresen

Leder

Norges Bonde-og Småbrukarlag, Akershus Oslo

 

Kjøp Kent Andersens bok her!