Kommentar

Et av mine gode barndomsminner er fra en regntung sommer i Frognerbadet for lenge siden. Svømmekurset var ved å avsluttes og jeg og de andre guttungene skulle tilbakelegge en eksamensstrekning på hele 50 meter – på dypt vann! – før vi offisielt kunne erklæres svømmedyktige. Det gikk så vidt det var, og lettelsen og stoltheten var påtagelig da jeg krabbet opp på bassengkanten igjen med ny status og verdighet.

Siden har jeg hatt noen anledninger til å observere både svømming og mot, kombinert og hver for seg, selv om jeg aldri selv har følt meg riktig hjemme i det våte element. Desto mer lar jeg meg imponere av å se for eksempel marinejegere i aksjon, og i det historiske perspektivet har lesning om overraskende anslag med ubåter av ulike størrelser og froskemenn mot britiske krigsskip i Scapa Flow på Orknøyene eller mot det tyske slagskipet Tirpitz i Kåfjorden i Alta vært blant de krigshistorier som har fått meg til å riste på hodet av beundring. Det er noe arketypisk ved farer som overkommes under vann av kompetente, dedikerte soldater.

Jeg kom i tanker om svømming og mot, både av det sivile og militære slaget, da jeg så og leste om den kujonaktige Tine-responsen på en klage mot deres reklamefilm ”Klar for ditt første glass?” en tid før jul. Saken var godt dekket på document.no her og her, så jeg skal ikke repetere for mye, bare såpass at erindringen reaktiveres tilstrekkelig til å kunne brukes i den sammenhengen jeg ønsker å fremheve. I videosnutten svømte den gamle krigshelten Jan Høeg, 89 år, i fjorden som et av fem eksempler på norske barskinger av fiiin gammel årgang. Han var like stum som man vanligvis er når man svømmer, ikke et ord ble sagt. Da det imidlertid ble kjent at samme Høeg har vært en ledende skikkelse i Folkebevegelsen mot innvandring, tok det likevel fyr i det politisk korrekte Norge. Slikt kunne ikke aksepteres! Tine erklærte umiddelbart at det Jan Høeg sto for, var mot «Tines verdier» og at de derfor umiddelbart trakk tilbake reklamefilmen samtidig som de unnskyldte det inntrufne. Kort sagt: De svømte som bare pokker for å distansere seg fra alt som smakte av salongunfãhige meninger og holdninger den gamle norske barskingen måtte ha.

Er Tine utypiske i sin feighet? Neida, jeg tror ikke det selv om det sikkert kan finnes noen forskjeller i så måte mellom de store konsernene. Mitt inntrykk er likevel at de alle, med de amerikanske/multinasjonale som de aller mest foraktelige og skinnhellige, bøyer seg dobbelt over for å bruke de riktige ordene og fremvise de riktige «verdiene.» Ingen utgruppe må støtes eller krenkes. Fra slike vanker det aldri ønsker om «Merry Christmas,» kun «Season’s Greetings» ved juletider.

Hva profilering gjennom etiske verdier angår, så kommenterte signaturen Nattuglen vittig og ytterst poengtert hvordan Tine åpenbart ønsker å fremtre, som ved hjelp av denne urbane og kule personen. Humor? Joda, men med en viss slagside når man observerer det hele mot bakgrunn av reaksjonen på ”første glass”-videoen. Selv blir jeg fælen av slik krypende korporativ oppførsel, faktisk ganske himmelfallen; eier de ikke skamvett? Antagelig er svaret nei, dessverre.

La oss se litt på forskjellene mellom det som gjøres og det som blir sagt, hvilket etter min mening må være betydningsfullt i triangelfeltet mellom praktisk filosofi, verdier og etikk. I sin tid kunne spørsmålet «Hva gjorde DU under krigen?» ennå brukes som en lakmustest, en prøve på hvorvidt det var mer enn luft bak en samtalepartners ord. Av lettforståelige grunner fungerer det ikke slik lenger, for den generasjonen som ble prøvet, er ved å dø ut. Jeg minnes fra 80-tallet hvordan det i Sverige, der jeg bodde og arbeidet på den tiden, vokste fram et voldsomt engasjement i visse kretser for «kampen mot nazismen.» Mange, jeg var blant dem, syntes nok det skurret en hel del hva angikk det svenske etablissementets timing av innsatsen, at kampviljen kom noen tiår for sent, for å si det slik. Ikke alle delte dette synet. Den norske filosofiprofessoren Harald Ofstad, virksom i Sverige gjennom større delen av sin karriere, var blant de akademisk ledende i den nye «kampen» (hans bok «Vår forakt for svakhet» fra 1971 var ansett for å være spesielt innsiktsfull hva fascistisk mentalitet angikk). Han var en av dem som gikk høyt opp på banen med advarsler mot «den nye fascismen» som angivelig truet i Sverige og andre steder.

Jeg husker en aviskommentar til et av utspillene fra en annen nordmann i samme generasjon, Erik Gjems-Onstad, et svar fullstendig knusende i sin tidsmessige avsløring av diskrepansen mellom filosofens ord og handlinger: «Siden 1945 har Harald Ofstad utrettelig bekjempet nazismen.» Jeg presiserer at det ingen anklage om kollaborasjon med okkupasjonsmakten lå i kommentaren, Ofstad hadde aldri vært nazi-vennlig, det hele var bare en lugn påpekning av at engasjementet mot nazismen først hadde blitt aktivt og konsekvensbringende etter at krigen var over. For norske menn født rundt 1920 var slikt ikke helt uten betydning, for å si det forsiktig.

Jeg ønsker å si litt mer om nettopp Erik Gjems-Onstad (gjerne forkortet til EGO både av ham selv og andre; neppe helt misvisende, lett synlig og stridbar som han i mangt og mye fremsto) i «mot og anstendighet»-sammenhengen som er vårt tema her, fordi reaksjonene mot ham i hans siste leveår (EGO døde i 2011) minner svært om Tine-reaksjonen da svømmeren Høeg viste seg å være en kjent innvandringsmotstander. Jeg hadde privilegiet å møte og snakke med EGO noen få ganger mot slutten av hans liv; det skjedde på mitt initiativ og med bakgrunn i en sterk interesse for sider ved norsk krigshistorie som jeg ønsket å høre hans mening om. Om innvandringspolitikk snakket vi lite eller ingenting selv om det var tydelig at han nærmest kokte over av engasjement om temaet.

Erik Gjems-Onstad var dekorert mange ganger for sin krigsinnsats av både nordmenn og briter, blant annet var han tildelt Krigskorset med sverd og St Olavsmedaljen med ekegren. Som godt voksen og gammel ble han politisk fremtredende med toppverv i Fremskrttspartiet (det skar seg selvfølgelig til gangs mellom ham om Carl I Hagen etter relativt kort tid) og, senere, en frontrolle i Folkebevegelsen mot innvandring. Som advokat forsvarte han ved noen anledninger personer som var anklaget for rasistisk voldskriminalitet. Inntrykket som ble skapt, kanskje med rette, var at hans rolle ikke bare var formelt juridisk, men at han genuint sympatiserte med de anklagede og dømte. Sett mot bakgrunnen av EGOs holdninger til innvandringsspørsmål generelt, ble dette en alt for sterk blanding for de mange med en mer positiv innstilling til «nye Norge.»

Så langt, så godt eller dårlig; det er tillatt å mislike hverandre og meningsmotstandernes politiske synpunkter akkurat så sterkt som man vil. Men så skjedde dét som jeg fant og finner ganske uhyrlig: SOS Rasisme satte i gang en prosess for å få fratatt Gjems-Onstad Krigskorset så vel som hans andre norske medaljer for utvist mot under andre verdenskrig. Forsvarsdepartementet hadde saken til vurdering. Langt om lenge kom deres avgjørelse: EGOs uttalelser hadde vært ved, men ikke over, grensen for ytringsfriheten, og man ville derfor ikke tilbakekalle medaljene. Talsmannen presiserte likevel at «dette ikke, overhodet ikke på noen måte, skulle tolkes som støtte til Gjems-Onstads uttalelser.»

Jeg blir litt forstemt over slike forsikringer som burde være helt unødige, men som jeg er redd illustrerer en økende ideologisering av noe som burde forblitt minst mulig innsyltet i vanlig politisk kiv og strid. Man nærmer seg et «alt er politikk»-standpunkt der meninger på ett område var like ved å diskvalifisere, endatil med retrograd virkning, prestasjoner på et annet område. Om Forsvarsdepartementet neste gang orker å stå imot et lignende stormløp fra De Gode Menneskene i SOS Rasisme og andre organisasjoner, eller om de overhodet vil ha viljen til det, gjenstår å se.

Det er ytterligere to aspekter ved problematikken som er av så prinsipiell natur at jeg synes de fortjener å holdes fram før vi gir oss. En eller annen har sagt at de eneste som har større makt enn gudene, er historikerne, for de kan endre selv det som alt HAR skjedd, da selvsagt i betydningen at de kan forandre ettertidens oppfatning og fortolkning av forutgående hendelser. For det var jo det de såkalte antirasistene forsøkte seg på i tilfellet med EGO og krigsdekorasjonene: Man ønsket å revurdere betydningen av en manns modige handlinger i ungdommen under den da pågående krig i lys av det han siden, som gammel mann, sa, mente og gjorde på et helt annet virksomhetsområde. Det var som om de ikke kunne akseptere at en mann de hevdet sto for uakseptable meninger, blant annet at ”nordmenn er en nasjon innen den hvite rase” (et utsagn som for øvrig kostet ham førsteplassen på Pensjonistpartiets liste under kommunevalgkampen i 2007), på andre områder av livet kan ha utsøkte kvaliteter og fortjenester som berettiger til den mest markerte samfunnsros og de fineste medaljer. De ville totalbrennemerke ham, frakjenne ham anerkjennelsen for hans uomtvistelige mot og ditto gjerninger mens det var krig i landet. Derved gikk de, i sin politisk-ideologiske enøydhet, langt over grensen. Litt er det som om man ikke erkjenner at en kunstner man misliker politisk, kan ha fortreffelige kunstneriske kvaliteter. Slikt er ikke bare dumt, det er også uanstendig.

Reaksjonene fra antirasistene på venstresiden mot de gamle krigsheltene Gjems-Onstad og Høeg sier mye om oppvurderingen av ord og meningsytringer kontra handlinger i vårt samfunn. Man tillegger de førstnevnte mer verdi og vekt sammenlignet med sistnevnte enn hva tilfellet var før. Trolig henger dette sammen med at stadig færre gjør egentlig arbeid lenger, i stedet forestår de en slags kommentatorfunksjon der vurderinger av ytringer og metaytringer, altså ytringer om ytringer, til sist blir tilværelsens innhold.

Uansett viser eksemplene ovenfor at kravene til ikke å avvike fra den sentrale samfunnskonsensus er strenge. Ytringsfriheten skal helst brukes av dem som er enig, ikke av dem med avvikende meninger. Man nøyer seg videre ikke med å ta til motmæle, man søker å skjemme ut, marginalisere, gjøre usynlig, fjerne fra arbeidslivet og fra den allmenne bevissthet de hvis meninger man misliker, de hvis politiske holdninger man er grunnleggende uenig med.

Denne meningsmessige «totale krig,» for å bruke Goebbels’ forferdelige uttrykk, er i Norge typisk for venstresidens maktutfoldelse. Tilsvarende er aldri gjort gjeldende overfor kommunistiske medlemmer av den kunstneriske og akademiske eliten, for eksempel, og godt er det, for det er ikke slik vi vil ha det.

Gir man etter for skrikhalsenes sensurkrav som Tine gjorde det like før jul, så mangler man ikke bare mot, man mangler også anstendighet. At bedriften sitter med utstrakt monopolmakt i landet, som en overvintret rest av korporativ-sosialistisk næringslivorganisering, og følgelig ikke kan rammes av markedets reaksjoner, er riktig, riktig trist.