Denne artikkelen skal ha noe å gjøre med korsang og ulike grupperingers lyst og evne til å synge med eget nebb – i alle fall er dette en del av temaet –, men selvsagt skal vi ut fra denne litt pussige begynnelsen også si noe om mer brennbare politiske spørsmål i samtiden. Svingomen innom nynorsk i tittelen var nødvendig om jeg skulle få til det ønskede ordspillet, som kanskje ikke er særlig godt eller orginalt, men nød gjør både djevler og gjennomsnittlige rimsmeder til fluespisere. Overskriftsvrien gir meg uansett mulighet til å videreformidle en sursøt liten historie om Radiumhospitalets bedriftskor for en hel del år tilbake, som av en vittig tunge var blitt døpt «KOR strålande»; sykehuset var landets ledende innen stråleterapi og -forskning. Men så fant noen ut at navnet kanskje kunne være krenkende, har jeg latt meg fortelle – man vet jo aldri når et eller annet kan bli tatt ille opp her i verden – så et navneskifte måtte til. Det ble til noe adskillig blekere, og dermed er denne lille innledningsdigresjonen avsluttet.

For vi skal inn på en ganske annen og politisk betent, samtidig korvirksomhet, nemlig den rollen hylekor og rør spiller i den politiske meningsutvekslingen godtfolk imellom og fra politikere til potensielle velgere så vel som i motsatt retning. Den direkte foranledningen er statsråd Sylvi Listhaugs omtale av en gruppe meningsmotstandere som «hylekoret,» men selvsagt er det ikke så at historien hverken begynner eller slutter der. I overført betydning er det altså språkbruken og kravene til samme når omstridte politiske spørsmål omtales som er mitt anliggende. Hvem holder seg med «dannet språk,» høyresiden eller venstresiden hva nå sidehenvisningen måtte stå for i samtiden, og hvem tilkommer det å være øverste smaksdommer i sakens anledning? Hvem henfaller til «hatefull retorikk?» Hvem har i det hele tatt rett til å bestemme rammene for hva som er hatefullt, hva som er krenkende, til og med hva som er sant og hva som er løgn; kort sagt: Hvem er samfunnets etisk-estetiske pontus maximus med myndighet til å gi gule og røde kort til dem som på ufint vis uttaler seg om aktuelle spørsmål? Det sies videre at diskusjonsdeltagere gjerne må ha egne meninger, men ikke egne fakta, men hva ligger egentlig bak og til grunn for slike forsikringer og påstander? For ikke å bli for utflytende, tror jeg det er klokt å begynne i det noenlunde konkrete, med striden som – tilsynelatende ut av intet – brått oppsto mellom fru Listhaug og herr Joner i slutten av november.

Skuespiller Kristoffer Joner, som for øvrig er representant i Stavanger bystyre for Arbeiderpartiet, tok nemlig på den tiden et initiativ på Facebook der han i meget tydelige ordelag smelte til Sylvi Listhaug for måten hun opptrådte og ordla seg på i innvandringsspørsmål. Integreringsministeren var «respektløs,» «kvalmende» og en som «fryder seg over medmenneskers tragedie»; kort sagt en representant for det offisielle Norge som «han ikke ville være bekjent av». Som straff cum boteråd fant Joner på noe fiffig; han bad alle sine meningsfeller uttrykke misnøye med Listhaug ved å donere 100 kroner til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) i Sylvi Listhaugs navn, hvoretter selvsamme fru Listhaug ville få et takkekort for hvert bidrag, altså en flom av påminnelser om at ministeren var i alvorlig utakt med gode nordmenn i dette verdispørsmålet. Det må ha blitt et anselig antall kort, for NOAS fikk visstnok inn et par millioner støttekroner på kuppet.

Skjønt egentlig var det kanskje ikke herr Joner som hadde vært fiffig likevel, men heller reklamebyrået Anorak, som hadde arrangert stuntet i Joners navn og til hans store fornøyelse og glede; skuespilleren selv mente at det så visst ikke hadde dreiet seg om å spille med falske kort, hjelpen hadde kommet spontant fra en reklamekyndig venn av ham som fullt ut delte Joners syn på Listhaug og flyktninger og offisiell norsk kjiphet overfor verdens fattige migranter, så det så. Statsråd Listhaug var «less amused» og tente motild på Fjesbokas sider. «Hva vil dette hylekoret? Vil de ha svenske tilstander?» skrev hun blant annet.

Som seg hør og bør i slike oppgjør i andedammen, varte det ikke lenge før ytterligere eskalering fulgte. Et eller annet godt menneske på venstresiden «took offence» noe voldsomt over at Listhaug hadde kalt sine meningsmotstandere for hylekor, og bestemte seg for å gi regjeringens mest stivnakkede en ordentlig lærepenge; de skulle så menn vise henne hvordan et ordentlig hylekor både lød og så ut! De lyktes i betydelig grad, må jeg medgi, jamfør dette opptaket. Til slutt gikk det enda en gang som det bruker å gå; etter at sprengstoffet var gått i luften, la støvet seg og det ble stille igjen, i alle fall sånn noenlunde. Jeg vil likevel for egen regning gi til beste noen tanker om saken og språkbruken, for visst minnet alt sammen om slikt man har sett før i norsk politikk.

Er hylekor et krenkende substantiv, er det uttrykk for hatefullhet, endog forakt, fra den som beskylder andre for slik fellessang, altså i dette tilfellet fra integreringsministerens side? Neppe for hat, i alle fall kan ikke jeg lese en slik sammenheng ut av ordvalget, men visst aner man at mer enn en smule forakt surrer i bakgrunnen. I det minste håper jeg at så er tilfellet, for forakt er så avgjort på sin plass i dette og mange lignende tilfeller. Ta en titt igjen på lenken ovenfor, altså av de hylende forurettede, og kjenn etter hva du selv føler sånn innerst inne ved å se og høre dem. Neimen om forakt er for sterkt et ord, i hvert fall passer det godt inn i mitt emosjonelle univers. Saken er at jeg opp gjennom årene har sett altfor mange slike ansamlinger av venstrepøbel hyle, skrike og kaste egg, tomater eller stein på talere de ikke liker eller demonstranter som forfekter et syn de utagerende er uenige i, endatil på politiet (typisk benevnt «klassepurk» i sakens anledning) som forsøker å holde ro og orden under opptrinnet. I årevis var det blitz-pøbelen (hvor er det blitt av dem, mon tro?), ulike andre husokkupanter eller bare såkalt antirasistisk eller antifascistisk ungdom i mange aldre som stod for hoveddelen av bråket. De klarte helt sikkert å skremme mange vekk fra gatene. Felles for dem alle er at de utgjør udemokratiske innslag eller utskudd, kall dem hva du vil, iallfall mennesker uten respekt for andres ytringsfrihet, slike som ikke tåler avvikende meninger i det offentlige rom der de skanderende «ingen rasister (eller fascister, nazister eller noe annet ufjelgt) på våre gater!» søker å tvinge sitt syn på allmennheten.

Er jeg for hard når jeg kaller dem for pøbel? Overhodet ikke, og ganske særlig fordi skjellsordet trass sin gammelmodige klang har røtter som knytter det an til et særdeles aktuelt politisk fenomen. Pøbelaktig er nemlig etymologisk det samme som populistisk, altså utgående fra folket, populo på latin, og det kan neppe ha unngått noens oppmerksomhet at sistnevnte er blitt favorittadjektivet for nedlatende journalisters omtale av de nye høyre-bevegelsene i Europa og USA.

Venstrepøbelen – hvori opptatt mange pseudointellektuelle aktivister med kunstnerisk-kulturelle interesser og endog yrker – skal vite at merkelappklistring ikke er en «one way street» lenger, det er ikke noe de har alenehevd på. Velviljen, i alle fall viljen til tilgivelse, fra den politiske venstresiden til alskens demonstranter og aktivister som har «kjempa for saka» mot alt de ikke liker, og like ofte med ulovlige som med lovlige midler, har tradisjonelt vært uendelig i Norge. Etter hvert har man ønsket velkommen hjem til faderhuset – les: Arbeiderpartiet – hele generasjoner av venstreradikalere; selv voldsforherligende «ungdomssynder» har man smilt av og sett gjennom fingrene med når de uregjerlige omsider viste vilje til å entre «ansvarlige» politiske grupperinger etter gjennomgått «Sturm und Drang»-periode, og ofte var da veien både åpen og kort til høye stillinger i staten eller til ekspertroller i mediene.

Men det er i ferd med å bli slutt på dette nå. Selv enkelte politikere i ledende posisjoner, ikke minst Sylvi Listhaug, har begynt å henge bjeller på de uregjerlige kattene. Hennes valg av ordet hylekor var ytterst presist. De hylendes politiske ståsted er dessuten ikke etisk beundringsverdig eller rørende i noen annen betydning enn at det representerer noe ordentlig rør, og dertil et nasjonsskadende sådant. Med sin virksomhet skader de Norge. Før i tiden var det ingen som fortalte medlemmene av hylekoret dette, men nå skjer det. Det er sannelig på høy tid.

Det er slutt på den epoken da venstresiden hadde definisjonsmonopol i alle landets meningsproduserende kretser utenom selve de eksisterende partiorganisasjonene. Deres måte å se verden på er ikke den eneste, etter min mening heller ikke den beste. Det er videre slutt på at venstresiden kan skjelle ut andre meningsbærere – Drange Moen hadde nylig en gjennomgang av en liten del av alt Carl I. Hagen har måttet utstå opp gjennom årene – og selv være beskyttet av et unidireksjonalt krenkingsfilter som hindrer andre i å betegne dem som det de er. Når de rører, så er de rørende, om enn ikke det minste sjarmfulle. Når de hyler i kor over tapet av sitt etiske monopol innen samfunnsdebatten («vi er de gode, våre meninger har fortrinn fremfor andres!»), så er de nettopp et hylekor.

Det er like greit å bli vant til det, kjære krenkede hylere innen kulturarbeidergildet, eller hvor dere nå måtte høre til, for det vil komme mer dere ikke liker i tiden fremover, enten direkte fra folket eller fra etablerte politikere. Dere trodde dere var «på parti med fremtiden», for å stjele et gammelt Høyre-uttrykk, men slik er det ikke. Historien har bikket over et balansepunkt, nå er retningen en annen enn den dere vokste opp med. Dere har ikke lenger tidsånden som vind i ryggen.