Kommentar

Det hender i blant at Gud og Djevelen i tilsynelatende kollegialt samarbeid stokker virkelighetskortene på en ytterst informativ – og dessuten ganske så infam, fristes man til å antyde – måte, på et vis som skånselløst klarlegger hvilke mennesker og alternativer man har å gjøre med i samfunnsdebatten; «warts and all.»

Et slikt «sannhetens øyeblikk» opplevde vi nylig da Hillary Clinton, den første blant fremtidsrettede demokrater og kvinnen som av mediene på begge sider av Atlanteren bejubles tilnærmet unisont i tosidige kandidatsammenligninger, nylig besøkte sin berømte skuespillervenninne Barbra Streisands «$1,200-per-person up to $250,000-per-person fundraising dinner» på fasjonable Manhattan, et evenement angivelig særlig tilrettelagt for «the LGBT-community» (akronymet står for «lesbians, gays, bisexuals and transpersons.»)

I dette illustre forum, som man likevel må mistenke ikke til fulle er representativt for de millioner av hardt arbeidende amerikanere som daglig erfarer på eget ryggskinn den klassisk garborgske innsikt om at «pengar er storkna mannesveitte,» tømte elskelige «stronger together»-Hillary seg for følgende salve:

«[To just be grossly generalistic,] you could put half of Trump’s supporters into what I call the basket of deplorables. Racist, sexist, homophobic, xenophobic, islamophobic, you name it.»

Dette var reine ord for penga kan synes, selv med «grossly generalistic»-forbeholdet i begynnelsen. Rett nok prøvde damen i etterkant å tone ned brodden i karakteristikkene, men helt kunne hun ikke bortforklare at hun hadde sagt det hun faktisk sa. Formodentlig mente hun det også, hvert ord, i rett-fra-levra takken til representantene for «sitt eget folk.»

Utblåsninger av denne typen er avslørende så det rekker, naturligvis, og jeg vil gjerne se litt på hva fru Clintons adjektivangrep på politiske meningsmotstandere forteller om kandidatens menneskesyn; slik såkalt verdidebatt er jo i visse kretser blitt svært så populær også her til lands, ikke minst som ledd i politiske forsøk på å skille klint fra hvete.

Mon ikke forakten og mangelen på respekt i stemplingen forteller oss noe viktig om Hillarys holdning til alminnelige amerikaneres liv og verdighet? Kanskje kan vi ut fra det fru presidentkandidaten buste ut med lære noe om hvilke sentimenter som er fremherskende i damens samfunnsklasse, altså blant medlemmer av den internasjonale politiske fiffen? For å lukte litt på konklusjonen alt i forkant: Avslører ikke sitatet at Hillary Clinton og hennes kumpaner ser på velgerne mest som stemmekveg hvis meninger og emosjoner kun er verdifulle i den grad de kan manipuleres for å holde lederne ved makten?

Clinton-episoden skal sees på bakgrunn av at det langt fra er første gang støtende ord om vanlige folk har falt fra kandidater som stiller til valg, også fra beilere på den såkalte venstresiden, de som angivelig legger særlig vekt på å fremstå som de underprivilegertes beskyttere og velgjørere. Et svært typisk eksempel i så måte fikk vi i 2010, da Gordon Brown med følge møtte en godt voksen, tradisjonell Labour-velger på gaten, en enke som uten enhver «political correctness» fant det for godt å fortelle den fine mannen akkurat hva hun mente om både innvandring og annet i Storbritannia.

Damen var absolutt ikke uhøflig, men hun var folkelig klar i talen og langt fra lettskremt i møtet med politikeren; hun holdt på sitt samme hvor mye Brown prøvde å vikle henne rundt fingeren med snikksnakk. Den riktige PR-messige katastrofen for Labour-lederen kom imidlertid først etterpå da han i bilen, uten å vite at mikrofonen fremdeles var på, uttrykte seg foraktelig om kvinnen («a typically bigoted woman» var ordene han brukte) og dessuten var opprørt over at hans kampanjeledere ikke hadde hindret et slikt «disastrous» møte med grasrota. Det endte ikke godt for herr Brown, som i og med valgresultatet måtte ta sin hatt og gå.

En annen «gaffe» av klasse leverte republikanernes Mitt Romney under presidentvalgkampen mot Obama for fire år siden i den såkalte 47%-episoden. I likhet med Hillary Clinton nå klarte han å fornærme et betydelig sjikt av potensielle velgere ved å stemple dem som hjelpavhengige, ja, egentlig som snyltere. Angrepet bedret ikke akkurat kandidatens sjanser ved det senere valget, for å si det slik.

Det finnes altså godt om også moderne eksempler på forakten fra dem upstairs mot folkene downstairs, og jeg understreker igjen av mange episoder involverer nettopp slike som ut av den andre munnviken tidt og ofte bedyrer hvor inderlig og hardt de arbeider for å skape større økonomisk og sosial likhet mennesker imellom. Men når de oljetungete politikerne senere i et ubevoktet øyeblikk avsløres, eller snarere avslører seg selv, så kommer deres egentlige meninger og holdninger for dagen. Dette er kostelige situasjoner der massiv dobbeltmoral kan beskues eller behøres på nært hold. Vi har sett lignende også på norsk grunn, men dét lar vi ligge.

Når jeg valgte å oversette fru Clintons «bag of deplorables» som jeg gjorde i overskriften, så var det dels for å gi damens verbale ballespark det historiske ferniss jeg mener utsagnet fortjener – vi snakker tross alt om en meget gammel forakt- og forstillelsestradisjon her – men også for å vekke noen rent språklige assosiasjoner. Lesere som «är lagd åt det hållet,» vil kanskje koble til Arne Garborgs bok «Trætte mænd» som parallell til «de begrædelige,» om ikke annet så for den frikostige bruken av den fortreffelige dansk-norske bokstaven «æ,» og i bakgrunnen synger naturligvis Victor Hugos evigunge «les miserables» som kunstnerisk forgjenger for Hillarys «les deplorables»-blemme. Trump og hans folk var naturligvis ikke sene om å spille på den sistnevnte likheten, og inntrykket er at det smalt riktig godt popularitetsmessig.

Det regnes ikke vanligvis som noe smart sjakktrekk å fornærme velgerne samtidig som man søker deres støtte, men Hillary Clinton gjorde altså nettopp dét. Omgitt av sine rike LGBT-venner rant munnen over med det hjertet var fullt av, får man formode, og de fleste av oss vet at alt sagte ord er like problematiske å holde styr på som ut-av-tuben-trykket kaviar: begge er umulige å få tilbake igjen dit de kom fra straks stengslene er borte og de kan fly fritt, for nå å bruke en fullstendig håpløs metafor om røkt torskerogn. Uansett har vi nå fått vite hva den demokratiske presidentkandidaten mener om oss, som om vi ikke alt visste det fra før. Hva mer er, hun er slett ikke alene hverken i USA eller Europa om å ha slike oppfatninger om gruppen av alminnelige, hvite, mannlige velgere.

For likhetene er slående i begge verdensdeler hva «de fiines» oppfatninger angår om hva og hvem som er godt og gode, og hva og hvem som ikke er det. Enten det er Brexit-folket, AfD i Tyskland, SD-ere i Sverige eller innvandringsmotstandere generelt: Mennesker med slike meninger søkes latterliggjort av den globalistiske eliten som kaller dem «deplorable,» sexistiske, fremmedfiendtlige og mye annet fra det rikholdige hersketekniske arsenalet av invektiver de gode og fremtidsrettede holder seg med. Samlebetegnelsen er «white trash,» hvilket vel i moderne norsk Dagblad-tradisjon burde kunne oversettes med «søppelmennesker.» I utgangspunktet er det jo ikke greit å omtales på denne måten, men samtidig kjennes det på en måte godt at frontene endelig blir klare i og med den åpenbare brennemerkingen; den gjør iallfall at vi bedre vet hva vi har å forholde oss til.

deplorable-lives-matter

Hillary Clinton, journalister av Marie Simonsen-typen og tallrike andre messende og menende besserwissere kan stemple oss som begrædelige eller akkurat hva de vil – uutdannede, gamle, bitre, hvite mænd og jeg vet snart ikke hva – men vit da at det sannelig også finnes en hel del å gråte over. Blant annet beklager vi meget sterkt – si gjerne begråter – at dere «gode» ikke lenger vet hvem som er fiende og hvem er venn, at dere ikke ser forskjell på det egne og det fremmede. Denne etisk-solidariske blindheten er både farlig og uklok, for de kvinner og menn dere så frikostig forakter, er de samme som forsvarer og bygger samfunnet dere lever i.

Den venstre-liberale elitens skrantende virkelighets- og egenforståelse er derved gått over til å bli en form for de facto selvskading. Når feminister og medlemmer av ulike skeive grupperinger – LGBT og hva de nå heter; det finnes et utall av betegnelser som jeg knapt vet hva står for hverken på engelsk eller norsk – er blant de drivende i å hilse velkommen inn i de tolerante vestlige samfunn større og større grupper muslimske innvandrere med en ballast av meninger om at alt avvikende fra sharia-standarden er haram og straffbart, da kan man bare riste på hodet over vettløysa. Som man reder, så må man også ligge. Dere sår vind og vil høste storm.

Egenforakten – oikofobien med Roger Scrutons ord – fortjener selv den største forakt, for intet berettiger til mer fordømmelse enn det som på godt norsk heter å skite i eget reir. Dertil fortjener den både sorgens og vredens tårer. Hvis de er så velutdannete og belevne som de gjerne vil gi inntrykk av, fru Clintons nære og fjerne venner i mange land, så får de sikkert de tilsiktede assosiasjonene av ordsammensetningene.

Vi andre får stole på at livskraften ennå luer tilstrekkelig sterkt i tilstrekkelig mange vanlige menesker, amerikanere som nordmenn og andre, til at de vet hvem de skal kjempe mot og hvem for. Når motsetninger spisses til, gjenkjenner man lettere både venner og fiender.

 

Les også

Det er de andres skyld -
Tror ikke det man hører -
En ny sjanse i 2017! -
- It's the identity, stupid -