Kommentar

Det var sent på 1960-tallet, under de voldsomme diskusjonene om Vietnam-krigen, at jeg første gang ble kjent med uttrykket «å stemme med føttene.» Norske medier ble mer og mer kritiske mot USAs krigføring i landet langt der borte i Asia, men samtidig tydet annen informasjon på at bildet venstresiden tegnet av samlet vietnamesisk-folkelig støtte til kampen mot de utenlandske «okkupantene» – først franskmennene, deretter amerikanerne – var alt annet enn entydig. Flyktningestrømmen gikk nemlig fra nord til syd, altså vekk fra opprørerkontrollert område, ikke omvendt. Noen år senere, da kommunistene hadde vunnet, ble inntrykket ytterligere forsterket i og med at tusener på tusener av vietnamesere gav seg ut på havet i selv de skrøpeligste farkoster for å komme seg unna «frigjøringen.» De flyktet og stemte derved igjen med føttene, kunne vi se, de av oss som overhodet ville se. Adferden viste hva menneskene mente, og gjerninger er alltid mer informative enn ord i slike spørsmål. 

Siden har samme lærdom – at man kan lese mye om folks mening ut av hvordan de stemmer med føttene – vært god å støtte seg til i mange uklare situasjoner, også rent politiske sådanne. For kort tid siden ble jeg oppmerksom på en ny variant av fenomenet som vokser frem i USA etter at Trump slo Clinton ved presidentvalget for halvannet år siden. Hovedkjennetegnet er økende twitter-aktivitet på merkeknaggen #Walkaway, et navn som viser til hva flere og flere tidligere liberale amerikanere nå gjør. Møkkleie av måten Demokratene oppfører seg på etter valgnederlaget, melder de seg ut av partiet. Kanskje tar jeg feil – det har skjedd før og er naturligvis fullt mulig også denne gang – men jeg har en begrunnet mistanke om at Walkaway-bevegelsen har to i seg til å bli både større, dypere og viktigere enn svarende til oppmerksomheten som hittil er blitt den til del. Uansett kan den uventede støtten fra tradisjonelt venstrehold komme til å bli et verdifullt bidrag til høyrebølgen som nå skyller over Vesten. 

#Walkaway begynte med en utstudert youtube-snutt laget av en tidligere liberal, homofil frisør fra Manhattan, Brandon Straka, «Why I left the Democratic Party.»Samme mann har i dette intervjuet gjort nærmere rede for sin politiske utvikling. I kjølvannet av Strakas velfriserte(!) innlegg er det kommet mangfoldige andre bidrag som, oftest vesentlig mindre polert enn originalen, også redegjør for hvorfor tidligere Demokrater nå er godt og grundig «fed up» med sitt tidligere parti og markerer avstand på mest mulig formell måte: De melder seg ut.

Hva er det de spesielt reagerer mot? Selvfølgelig finnes variasjon fra person til person, men Clinton-kretsens helt påfallende fortsettelse av kampen mot valgets seierherre med alle mulige og umulige midler dominerer argumentasjonen. Retorikken er blitt uvanlig stygg mot Republikanerne generelt, men særlig mot Trump og hans kjernevelgere. Dette sees lett også fra Norge dersom man søker informasjon om amerikansk politikk i det minste litt utenom TV2, NRK og de største norske papiravisene, og dertil ikke begår feilen å tro at notorisk Trump-fiendtlige amerikanske medier som CNN, New York Times og Washington Post formidler stemningen der borte på en balansert måte. Tusenvis av tidligere demokratiske velgere (150 000 på Facebook idet jeg skriver dette) reagerer med avsky mot de mange oppfordringene om trakassering og endog voldsbruk mot Trump-tilhengere, oppfordringer som kommer også fra etablerte politikere på venstresiden. Det er gått så langt at alminnelige voksne mennesker og velgere frykter for at hetsen skal skade selve sammenhengskraften i det amerikanske samfunnet og skape borgerkrigslignende tilstander. 

De liberale medienes reaksjon (enda en liten forklaring av språkbruken her: Ordet «liberal» brukes i amerikansk kontekst i betydningen «venstrelenende,» det har altså intet direkte å gjøre med liberal som politisk-filosofisk begrep) på #Walkaway er tidstypisk og interessant. Nøkkelordet er «denial» (fornektelse), et kjent og aktuelt begrep fra både politikken og psykiatrien. Og det man ikke kan fornekte, kan man i alle fall bortforklare. Mens man i gamle dager søkte årsaken til alt vondt og stygt i at menneskene var besatt av hekser, djevler og demoner, og der man senere forklarte ulikt ruskomsnusk med jøders, kommunisters eller frimureres ondskapsfulle virksomhet, var man nå raskt ute med den nye tids standardforklaring i transatlantiske kretser: Det var russerne som stod bak #Walkaway!  Igjen brukte de farlige der øst sine like tallrike som ondsinnede cyberagenter til å skade Det demokratiske partiet, nå i forkant av de amerikanske midtsveisvalgene. All den stund de samme russerne («russian collusion») hadde grepet så aktivt inn i det forutgående presidentvalget til fordel for «sin» mann – hvordan i all verden kunne ellers en så framifrå kandidat som Hillary tape? – så var det bare rimelig å anta at de nå fortsatte å blande seg inn i amerikansk politikk mot Demokratene og for Hin Onde, altså Trump som de dessuten sikkert hadde et eller annet skummelt ballegrep på, erkespioner som de er. 

Hos eks-Demokratene skapte disse påstandene ytterligere irritasjon. De merket seg at ikke bare hadde deres tidligere parti gitt opp sin gamle politikk, men samarbeidspartnerne i mediene benektet til og med selve eksistensen av misnøyde, tidligere Demokratiske velgere som selvstendige subjekter. De utmeldende svarte hånlig tilbake at jo, vi finnes faktisk og er «not bots,» men amerikanere som er «sick and tired» av det venstresiden i USA gjør med fedrelandet.

Visst hadde og har den ovennevnte saken sine komiske sider som vanlig er når politikk blir hysterisk, og ledende venstremedier skal få litt av en jobb med å forklare seg når den tid kommer. Men sier ikke oppstyret samtidig noe mer generelt om debattklimaet i USA, kanskje også om hvordan de politiske maktforholdene fremover kan påvirkes? Ikke minst viktig fra vårt perspektiv: Finnes en overføringsverdi til Europa og Norge i det som nå skjer?

Det er sikkert mulig å overdrive informasjonsverdien av #Walkaway – slik er det alltid når hendelsers betydning skal vurderes i sanntid, jeg gjentar gjerne forbeholdet – men etter min mening er faren større for å neglisjere noe potensielt skjellsettende. De liberale elitene nekter å ta innover seg at betydelige deler av befolkningen er i ferd med å få «die Schnautze voll» som tyskerne så treffende uttrykker det, altså mer enn nok av uetterrettelighet, hel- og halvløgner om samfunnet de lever i, usannheter som folk selv kan avsløre ved å åpne egne øyne og registrere det de faktisk ser. Kronisk kamp for rettigheter – les: fordeler – for den ene såkalt underprivilegerte gruppen etter den andre har i USA sklidd over i først identitetspolitikk, deretter antihvit rasisme og motsattrettet sexisme, kort sagt et meningsklima der det i vide kretser er blitt legitimt å legge skylden for alt galt på «hvite, middelaldrende (eller eldre, stryk det som ikke passer) menn.» Virkelighetsbildet som venstresiden gjennom år har tegnet, har stivnet til sin egen karikatur, og folk kjenner seg ikke igjen i det streken er ment å formidle. Dessuten, og heri ligger håp: Nå er det ikke lenger bare de uglesette hvite mennene som protesterer, men også kvinner og fargede av alle grupperinger. Urimeligheten er blitt for stor og påstandene for åpenbart feilaktige. Kun i eksklusive restmiljøer (særlig akademiske sådanne; University of California, Berkeley er alltid mitt paradeeksempel) har de ekstreme ennå et godt tak om opinionen. Men ellers er venstreradikalernes «narrativ» (Er jeg alene om å mislike dette ordet sterkt og mer enn sterkt? Det betyr fortelling på pseudovitenskapelig, ikke mer og ikke mindre…) i ferd med å bite postmodernistenes politiske arvinger i buksebaken.

Det hele minner styggelig om når noe oppstyltret og overstadig pretensiøst – som for eksempel en keiser i usynlige klær – blir gjenstand for publikums først nølende, deretter foraktelige og avstandstagende latter. Diskrepansen er blitt for stor mellom alminnelige, «begrædelige»menneskers liv – og i denne gruppen er nå inkludert også frisører fra Manhattan hvilket burde bekymre liberalerne noe avsindig; all ære til Brandon Straka! – og fortellingen de får høre fra makteliten. Det er gått råte i retorikken, kunne man si, det er ikke lenger hold i forklaringene folk serveres ovenfra. 

Etter krigen erfarte vi om og om igjen at mye som først begynte i Amerika, deretter spredte seg til resten av verden. Ofte var det tøv det nye, innen kultur så vel som på et utall andre felter, men også oppgjøret med tøvet har noen ganger spredt seg i samme retning. Ungdomsopprøret og 60-tallsradikalismen utviklet seg i USA og omfattet til sist hele vestverdenen, men det kan nå se ut til at også reaksjonen mot det disse politiske jordskjelvene bragte med seg, sprer seg fra et amerikansk episentrum. Valget av Trump og det fortsatte oppgjøret med venstrepolitikken som dette innvarslet, er ikke forstått av de herskende klasser innen europeisk politikk og medier, men like fullt vokser prosessen i omfang og virkningene begynner å bli merkbare. 

Typisk hører man ordene først, deretter skrittene når historien begynner å bevege seg i en ny retning. I Norge har man på vanlig vis ennå ikke riktig tatt innover seg at noe nytt er på ferde, man tror fremdeles at Merkel, Clinton, «sosial dugnad» og «solidarisk fordeling av byrdene» (formuleringene er ren demagogi, naturligvis, spillfekteri og falskhet i kvadrat om ikke kubikk, men i årevis var de musikk i ørene på dem som tror at alle innerst inne er sosialdemokrater) skal definere også fremtidens virkelighet. At land etter land i Europa har stemt annerledes enn før ved de seneste valgene, fikk man ikke med seg betydningen av, ei heller at et valgjordskjelv kan stå for døren hos våre granner svenskene. Den manglende forståelsen minner om holdningen til de mange «enkelttilfellene» av terror med religiøs fellesnevner som har funnet sted på vårt kontinent; man tillater seg ikke å akseptere som forklaring den åpenbare sammenhengstråden alle kan se. Det hele er for vondt å innrømme, krever for brått et brudd med tilvante forestillinger. 

Det vokterne av tradisjonell norsk kulturradikalisme i NRK, Aftenposten og andre medier nå oppfatter som urovekkende lyd av taktfast høyrepopulistisk, endog nazistisk, støvletramp, er isteden rumlingen av flere og flere alminnelige mennesker som ikke finner seg i tøvet lenger, men stemmer med føttene. Det skal bli ytterst spennende i tidens fylde å høre journalistene forklare hvorfor de fine, postmoderne flerkulturdrømmene de talte så varmt om, til sist ble til hvit røk og forsvant.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her