New York City pleide å være scenen hvor ambisiøse politikere polerte profilene sine for nasjonale karrierer. Nå fungerer byen mer som et politisk laboratorium – noen ganger med eksplosive kjemikalier. Valget om hvem som skal ta over ordførerstolen i den amerikanske metropolen, er derfor langt mer enn et lokalt politisk oppgjør. Det er et temperaturmåler for politikkens retning i hele Vesten.

Byen som «aldri sover», har alltid hatt en tendens til å eksportere trender: kultur, mote, teknologi – og mer urovekkende de siste årene – politikk. Det som prøves ut i New Yorks maktkorridorer, finner gjerne veien videre til London, Berlin og Oslo. Alt fra skolereformer til kriminalitetspolitikk får en dytt i ryggen fra Manhattan før det ender i europeiske bystyrer, der det, dessverre, iverksettes med en blanding av naiv idealisme og skattepenger.

Det gjør årets valg i New York relevant også for Norge.

Ordførervalget i New York er blitt et mini-oppgjør i Demokratenes egen familie. På den ene siden står aktivistfløyen som mener byen fortsatt er for konservativ (!), og på den andre en mer tradisjonell sentrumslinje som forsøker å holde tritt med velgere som mistenker at politikken har gått for langt med woke og akademiske eksperimenter.

Denne indre kampen finner vi igjen i europeiske venstrepartier. Når amerikanske demokrater blir mer «moderate» igjen, pleier europeiske partier å følge etter – og motsatt. En seier for en tydelig aktivistpreget sjiamuslimsk kandidat i New York vil derfor gi nytt driv til tilsvarende strømninger i Europa.

Og motsatt: Skulle velgerne si «nå er det nok» i New York, blir det et signal europeiske partier vil legge merke til.

Enten man sitter i Oslo rådhus, London City Hall eller i New Yorks ordførerstol, er utfordringene påfallende like: økende kriminalitet i enkelte bydeler, press på skoler og sosialtjenester, debatter om innvandring og integrering og diskusjoner om hvorvidt politiet skal styrkes eller omstruktureres.

Forskjellen er at når New York tar et valg, følger gjerne debattene og prioriteringene etter i andre vestlige byer. Europeiske storbypolitikere har hatt en tendens til å peke på USA – særlig New York – for å legitimere både nye idéer og nye unnskyldninger. Går New York i en ny retning, blir det desto vanskeligere for europeiske beslutningstakere å gjemme seg bak «dette er den moderne utviklingen».

Europeiske medier og politikere gjør mer enn å småkikke i retning USA – de tar notater. Ikke minst i land hvor storbyene er politisk dominert av venstresiden, mens resten av landet trekker i en konservativ retning. En kursendring i New York er oft et tidlig varsel om hva som kan skje i europeiske parlamenter noen år senere.

Så ja, valget i New York er lokalt på papiret. Men i praksis er det første kapittel i en ny sesong av den transatlantiske politiske serien vi alle abonnerer på.

De tre kandidatene i valget er Zohran Mamdani, Andrew Cuomo og Curtis Sliwa.

For republikanere og moderate som ønsker et oppgjør med woke-galoppen og lovløsheten, er Cuomos kandidatur en katastrofe i slow motion. Cuomo stiller som en uavhengig kandidat og splitter dermed stemmene.

Cuomo tilbyr seg selv som en slags sikkerhetsventil for skuffede demokratvelgere som er lei av venstreradikalismen, men som fortsatt nekter å stemme republikansk.

I en by der republikanske kandidater må bygge en koalisjon av moderate sentrumsvelgere, innvandrere og frustrerte demokrater for å ha en sjans, fungerer Cuomo som en perfekt stopperkloss.

Cuomo kjenner mekanismene, han kjenner mediene, han kjenner demokratmaskineriet. Men i sitt hevntokt mot partiet han mener svek ham, kan han ende med å bli det beste våpenet venstresiden kunne fått.

For med Cuomo i miksen blir bildet slik:

• Mamdani får de progressive aktivistene og woke-stemmene
• Cuomo henter de moderate demokratene
• Sliwa står igjen med GOP-kjernen og uavhengige som er lei av kaos

Resultatet er at venstresiden kan vinne uten flertall. 42–44 prosent holder.

Curtis Sliwa er den eneste kandidaten som faktisk står for en reell kursendring. Lov og orden. Ryddighet i gatene. Mindre identitetspolitisk sirkus, mer fokus på hva som faktisk fungerer. Men Sliwa har sannynligvis små muligheter der han ligger an til 11 prosent av stemmene ifølge de siste meningsmålingene. Han nektet imidlertid å trekke seg fra valget.

For å unngå at Mamdani vinner, må Cuomo få mange flere stemmer enn de 33 prosentene han ligger an til. Trump har vært tilbakeholden med å gi sin støtte, men mandag kveld skrev han på Truth Social:

«Whether you personally like Andrew Cuomo or not, you really have no choice. You must vote for him, and hope he does a fantastic job. He is capable of it, Mamdani is not!»

«Enten du personlig liker Andrew Cuomo eller ikke, har du egentlig ikke noe valg. Du må stemme på ham og håpe at han gjør en fantastisk jobb. Han er i stand til det, det er ikke Mamdani!»

Cuomo kjøpte ikke den. Hans svar til Trumps støtte var lunkent:

«He’s not endorsing me. He’s opposing Mamdani.»

«Han støtter ikke meg. Han er imot Mamdani.»

Trump har meldt at han ikke vil gi noen federal pengestøtte til den selverklærte kommunisten Mamdani:

Trump fulgte senere opp med denne meldingen hvor han påpekte at en stemme for Sliwa var en stemme for Mamdani:

Amerikanere – særlig i storbyer – stemmer ofte på følelser, stamme­tilhørighet og medienes narrativ. Og Cuomo tilbyr en «trygg havn» for velgere som vet at byen er på feil kurs, men ikke orker tanken på å stemme på en republikaner.

Cuomo sier han stiller for å «redde New York». I praksis kan han ende med å redde Demokrat­partiets indre krets fra å ta ansvar for resultatene av egen politikk.

New York er på vei inn i et valg der én mann – bitter, hevnlysten og sugen på et comeback – kan sørge for at venstrefløyen får enda en runde til med eksperimentering på byens innbyggere. Med en musimsk kommunist i spissen.

Cuomos deltakelse tvinger alle på høyresiden til å støtte ham. Ikke fordi de ønsker seg Cuomo, men fordi de ikke orker tanken på Mamdani.

Valget står mellom Mamdani og Cuomo. Hvis Mamdani vinner, vil det ikke være fordi venstrefløyen overbeviste flertallet. Det vil være fordi Cuomo delte opp motstanden og gjorde jobben for dem.

Det er nesten så man kunne tro det var planlagt.

Ikveld dundrer det løs!