Det er blitt skrevet en del i utenlandske aviser om identitetspolitikk. Sett fra venstresiden er dette en veldig positiv ting, men bare når de gjør det, naturligvis. Da er det positivt at kvinner stemmer frem kvinnelige ledere, at muslimer stemmer frem muslimske ledere, at homofile stemmer frem homofile kandidater at mørkhudede amerikanere stemmer for en mørkhudet president osv.

marine-2017

Men dette gjelder ikke hvis hvite menn stemmer for en hvit mannlig leder. Det er negativt. Hvorfor dette er så negativt får vi aldri forklart. Vi fornemmer imidlertid at det anses for å være en bremsekloss for sivilisasjonens positive utvikling. Hvis man er hvit mann så kan man umulig være progressiv eller ønske seg like muligheter for alle. Men må i det minste avlegge bevis for at man har den rette innstilling.

Man må selv tilhøre den rette gruppen hvis man ha krav på noen legitimitet. Vi ser det samme i journalistikken. Hvordan kan man vite noe om innvandrere hvis man ikke er en selv? Men igjen, det gjelder bare for minoritetsgruppene. Nordmenn kan alle mene og uttale seg om, uansett hvor lite de har forstått av norsk kultur. Kanskje skyldes dette at journalister ikke rapporterer lenger – de bare føler. Og skal man føle så må man ha mye empati – ja man bør helst kunne identifisere seg totalt med intervjuobjektet.

ANNONSE

Venstresiden ser fremdeles på «hvite menn» som de sterke og etablerte mens alle de andre gruppene er «svake». Men de har ikke fulgt med i timen. De «svake» er de nye sterke. Det ser vi allerede i andre lands skolestatistikker. Det er de underprivilegerte hvite guttene som gjør det dårligst på skolen.

Og noen burde fortelle de gode på venstresiden at det er galt å stemple folk som svake bare fordi de kan kategoriseres etter kjønn, alder, seksualitet eller etnisitet. For det er nettopp det venstresiden gjør. De forventer også at man skal stille seg solidarisk med nevnte grupper bare fordi man kan identifiseres med noen slike markører.

Noen begynner å bli lei av dette utidige presset. Skuespilleren Susan Sarandon sa nylig at hun skulle gjerne stemme på en kvinne, men ikke fordi det var en kvinnelig kandidat.

susan-sarandon-clinton

«I don’t vote with my vagina you know»

Det må ha vært mange som tenkte som Sarandon, for Hillary Clinton fikk bare 54% av kvinnenes stemmer. Det var ett prosentpoeng under hva Obama fikk i 2012. Man ville trodd at Trumps uttalelser om kvinner ville ha sendt hele hurven over til Hillarys utstrakte armer. Men det skjedde ikke. Mange kvinner kunne ikke identifisere seg med Hillary. Blant hvite kvinner var andelen som stemte for Hillary kun 43%.

Det flerkulturelle mangfoldet i Amerika blir alltid fremhevet som noe positivt i norske medier. Men sannheten er at samfunnet – også der – består av mange ulike grupper med sterke interessekonflikter og en sterk bosettingssegregering. Alle har de hver sin agenda og hver sine måter å bli hørt eller sett på.

Så langt har nasjonalismen vært den samlende faktor. Men dette forsvant med globalismens inntog. Også i Amerika finnes det mange «verdensborgere». De er ikke like ille som den europeiske eliten, men det er nok til å skape splittelse i et land med en allerede sterkt segmentert befolkning.

Velgerne delte seg slettes ikke i opp i de to kategoriene som pressen vil ha det til: Hvite, sinte og uutdannede menn til Trump og velutdannede intelligente kvinner til Clinton.

Ei heller kan man si at det var arbeiderklassen som sikret Trump seieren. For blant de som tjener mer enn 50.000 dollar i året, så valgte 49% Trump og 47% Clinton.

Broken down by income bracket, 52% of voters earning less than $50,000 a year – who make up 36% of the electorate – voted for Clinton, and 41% for Trump.

But among the 64% of American voters who earn more than $50,000 a year, 49% chose Trump, and 47% Clinton.

Den viktigste faktoren i valget ser ut til å ha vært etnisitet og ikke kjønn, alder eller inntekt.

  • White voters, who make up 69% of the total, voted 58% for Trump and 37% for Clinton. Non-white voters, who make up 31% of the electorate, voted 74% for Clinton and 21% for Trump.

Hvorfor ville ikke hvite amerikanere stemme på Hillary? Og hvorfor stiller ikke journalistene dette spørsmålet? Kan det være fordi de har en felles agenda og et felles verdisyn som de ikke ønsker å problematisere? Da er det langt lettere å angripe motparten – å kalle dem «deplorables». De ser ikke selv at det er DE som skaper polariseringen. Det er DE som har beveget seg bort fra det eksisterende fellesskapet i den tro at de kan skape et nytt fellesskap basert på ulikheter.

Fellesskapet forvitrer i mangfoldet nettopp fordi fellesskapet blir borte i identitetspolitikken hvor alle gruppene vil ha særordninger. Den nasjonale identiteten kastes på skraphaugen som noe fy-fy mens man pynter seg med andre identitetsmarkører som konkurrerer om oppmerksomheten. Og da helst oppmerksomheten i media.

I altfor mange år har man snakket om ulikheter som noe udelt positivt. Men denne positiviteten gjelder bare til et visst punkt – til den rokker ved folks naturlige samholdsfølelse. Akkurat som med Brexit så vil dette valget ha splittet familier og venner – altså de som man trodde at man hadde mye til felles med. Majoritetsbefolkningen deler seg i to og det indre samholdet oppløses uten at man tillates en fellesnevner i form av nasjonalisme. Opp igjennom historien har man soms regel funnet seg en ytre fiende å samles mot for å stagge de indre konfliktene. Det ville være en dårlig løsning på dagens brukne samfunn.

Produktiviteten går ned når ikke alle spiller på lag. Det er nettopp tillit og samhold som skaper gode og rike samfunn. Og denne tilliten og dette samholdet kommer ut fra et fellesskap – den kan ikke vedtas av politikere. Et fellesskap oppstår når folk føler at de har noe til felles. Og det forsvinner i et samfunn bestående av store ulike grupperinger – uansett hva slags grupper det er snakk om.

Det naturlige fellesskapet finner man som regel i de etniske grupperingene. Her er det felles språk, verdier, kultur og sosiale koder og reaksjonsmønstre. Vi forstår hverandre umiddelbart selv om vi kanskje ikke hele tiden mener det samme.

Amerika ser ut til å ha sementert de etniske skillelinjene i dette valget. De hvite har valgt «sin» president. Da venter vi bare på protestene fra de andre gruppene pluss de hvite som tilhører «verdenssamfunnet».

The Independent  The Guardian

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629