Kommentar

NRK  var spakere og lød resignert i morges: Netanyahu vant – igjen – og blir den lengst sittende statsminister i Israels historie. Et annet scenario tegner seg: Fire nye år med Trump. Bibi og Trump er den samme type hatfigurer for venstresiden. Motstanden går langt inn i statsapparatet,  som ønsker å felle dem legalt. Så lenge venstresiden ikke tar sikkerhet og trygghet alvorlig, vil politikere som Bibi og Trump fortsette å vinne. Foto: Ammar Awad/Reuters/Scanpix

Venstresiden faller nå som ofre for sin egen retorikk: Benjamin Netanyahu er en rasist som vil annektere Vestbredden, og Trump er leder for hvite nasjonalister over hele verden.

Det kortet spilte Hillary Clinton i en tweet tirsdag, og hun fikk umiddelbart støtte fra Huffington Post og andre som mener at Trump har ansvar for Christchurch.

Det mener også våre fremste muslimske talsmenn, f.eks. Mohammad Usman Rana, som i Aftenposten skriver:

Det er viktig å minne om at slik antimuslimsk terrorisme ikke har oppstått i et vakuum. De er ikke adskilte enkelthendelser, men voldelige uttrykk for en verdensomspennende antimuslimsk bevegelse som ser på islam og muslimer som en eksistensiell trussel mot Vesten.

Det samme synet kommer fra velintegrerte, høyt utdannede britiske og australske muslimer: De er ikke det minste overrasket over terroren. De har bare ventet på den, gitt retorikken, med Trump som symbol og spydspiss.

Slik skaper de en farlig symmetri mellom terror på vestlig og islamsk side. De misliker begrepet sivilisasjonskrig, men legger selv opp til den.

Rana mener muslimer har tatt et oppgjør med radikalismen – dét er ikke lett å få øye på. Nå må høyresiden gjøre det samme. Han kommer med et angrep på Human Rights Service og oppfordrer Siv Jensen til å trekke statsstøtten.

Ytringsfriheten og islamkritikere

Her stikkes hoven frem: Det handler om å knekke ytringsfriheten. Det er hva «moderate», velintegrerte muslimer krever når de utsettes for terror.

De forlanger noe til gjengjeld av samfunnseliten, og de får sine krav innfridd: Kommunalminister Jan Tore Sanner er helt «med». Var det opp til ham, ville ikke Hege Storhaug fått en krone. Neste skritt er bruk av rettsapparatet for å markere noen grenser.

Derfor reagerte Document.no på at Mohyeldeen Mohammad fikk to år og tre måneder for å ha fremsatt trusler mot Abid Raja. Én ting var at straffen var hard. Verre var det at flertallet innrømmet at trusselen var implisitt og måtte fortolkes «i kontekst». Dette var stikk i strid med lovens krav om «klarhet», bemerket mindretallet.

Det er ikke vanskelig å se for seg at høyreorienterte tenkere kan bli stilt for retten og at aktoratet vil vurdere summen av hva de har skrevet.

Alliansen

Hvis integrerte som Raja hadde vært smarte, hadde de forsvart høyresidens talsmenn. Men det gjør de ikke, og dét feller dem. Folk ser at de kun tenker på å innkassere seire. Friheten betyr lite.

De ser også at store deler av establishment støtter dem i denne oppfattelsen. Over hele Vest-Europa pågår en lignende shut-down. Det skjer ved sensur på sosiale medier og gjennom søkemotorer som Google, og gjennom krav om at innrapportert innhold må fjernes innen korte frister (disse anmeldelsene foretas av venstreorienterte NGO-er støttet av staten eller «filantroper» som Soros. Her er det vel å merke ingen som roper om at statsstøtten må innstilles). Folk ser hva de ser, og de ser at det er stemmer med begrensede ressurser som forsøkes stanset.

Da har vi ikke nevnt EUs nye internettlov, som Schibsted og Bonnier drev lobbyvirksomhet for, ifølge nyheteridag.se.

Bortskjemte

Problemet med «integrerte», vellykkede mennesker med muslimsk bakgrunn – som Usman Rana – er at de er blitt båret på gullstol: Dørene har åpnet seg, de er møtt med ros og klapp på skulderen der de skulle møtt kritikk. Det har økt en viss medfødt kompenserende arroganse som gjør at vanlige folk ikke har sansen for dem, for å si det mildt. Derfor kan figurer som Rana kjøre langs det samme spor og tro at de er på et vinnerlag. Ingen har fortalt ham at det ikke er slik Vesten fungerer.

Det får ham til å skrive et avslørende avsnitt:

For Brenton Tarrants og Breiviks terrorangrep var i medisinsk forstand ikke galskap. Begge responderte fra sitt perspektiv ganske rasjonelt på en ekstrem eksistensiell frykt de opplever fra islam og muslimer. De observerte, leste, tenkte, skrev et manifest og handlet.

Her beveger Rana seg inn på samme galskapens territorium hvor mange av hans åndsfrender opererer: Rana vil gjerne lage en symmetri mellom islamsk ekstremisme og høyreekstremisme. Men han kan ikke la være å inkludere mennesker som nettopp reagerer rasjonelt. Breivik inkluderte Ayaan Hirsi Ali og Fjordman. Rana bruker – akkurat som AUF og Støre – 22. juli til å uskadeliggjøre politiske motstandere. Hvis de skulle ha lyktes med det, måtte de ha tatt et oppgjør med sine egne ekstremister. Men dét er langt fra tilfelle.

Islam Net er i ferd med å bli en akseptert samfunnsaktør, og Rana har ikke tenkt å bruke kapital på å angripe dem. Da måtte han også tatt et oppgjør med imamene i Oslos største moske.

Gjødsles

Folk ser og vet at norske medier nå gjennom årtier har ført en linje som er anti-israelsk, og at de godtar antisemittismen som finnes blant muslimer og som gjødsles av imamene.

Dynamikken i det liberale etablissementets allianse med islam slår ut i en form for galskap. De må holde tempoet oppe for ikke å velte.

Verst er det i USA, der Demokratene er blitt et galehus. Det gjelder «hvit nasjonalisme», rasisme, identitetspolitikk og islam forstått innenfor denne.

Hvis norske borgere hadde fått seg presentert galskapen i amerikanske medier, ville de forstått mer. Men det slo meg i går, under samtale med en norsk politiker om Clinton-korrupsjonen, at NRK ikke får 5,6 milliarder for å opplyse, men like mye for ikke å fortelle hva som skjer. Når du forsøker å fortelle om det store dramaet som pågår i USA, møter du vantro. Selv en norsk sentral politiker har ingen knagger å henge opplysningene på. De har ikke tid til å lese alt som Document skriver.

NRK og de andre mediene skal gi inntrykk av at venstresiden er normal, mens galskapen befinner seg i Det hvite hus. Dette er en vesentlig forutsetning for deres dekning. Men de må bruke stadig mer «makt» for å få det til å fungere. Og det irriterer stadig flere.

Virkeligheten sterkere

Det som skjer, har et anstrøk av asiatisk visdom over seg. Virkeligheten vinner til slutt.

Venstresidens verdensbilde tåler ikke møtet med virkeligheten.

Washington Post-kommentator Max Boot tok nylig til orde for at det ikke var noen nasjonal krise langs grensen i sør, men derimot i Washington. Det var her man burde erklære unntakstilstand og få avsatt presidenten, mente han.

Dette har vært gjennomgangstonen i to og et halvt år: Demokratene nekter fortsatt å anerkjenne valgresultatet fra november 2016.

Benektelsen er gjennomgående:

Norsk selvbilde

Venstresiden nekter å anerkjenne at palestinerne har tapt i dobbel forstand. Så lenge de fortsetter å angripe Israel og være alliert med Iran og Hizbollah, vil høyresiden fortsette å vinne.

NRK og det norske ekspertkorspet klarer ikke ta inn over seg noen av delene: at palestinerne – fredsnasjonen Norges fremste symbol – har spilt sine kort så dårlig at de trenger å høre noen brutale sannheter fra sine venner (hva skal man med venner som bare støtter en på en katastrofal kurs og holder en korrupt ledelse ved makten?)

For noen år siden, da det store multikulturelle eksperimentet ble satt i gang, måtte venstresiden ha en dystopi som motvekt: Det ble selvsagt Det tredje riket.

Hypermoralen erstattet politikk

Hypermoralen ble en erstatning for politikk: Høyresiden tilskrives all ondskap, mens de selv representerer godhet. Det gjør at de med logisk nødvendighet må utnevne USAs president til en hvit nasjonalist, selve inkarnasjonen av «hvithet».

Hillary Clinton sier det, Beto O’Rourke sier det, Ilhan Omar sier det, Bernie Sanders sier det: President Donald Trump er leder for «hvit nasjonalisme». Det er et forsøk på å klynge opp Trump.

Men de samme folkene driver mer og mer i antisemittisk retning, så spørsmålet er om ikke denne voldsomme trangen til å slynge rasismeanklager mot motstanderen er en kompensasjon for deres egen moralske fallitt.

Alle på venstresiden er ikke antisemitter, men de har iverksatt et spill hvor de ender opp med antisemitter uten å kunne protestere. Nancy Pelosi turde ikke sette Ilhan Omar på plass.

Venstresiden i USA og eliten i Vest-Europa driver i antisemittisk retning. Det er den ubehagelige og motbydelige sannhet.

Voksne er ikke klar over hvordan barna deres møter denne ideologien på skolen. I oppgaver blir de bedt om å skrive mot nasjonalisme og konservatisme. Men samtidig som de skal ta avstand fra sitt eget og hvem de er, skal de ta avstand fra Israel. Dette er å forgifte de unges sinn.

Denne retorikken har etter hvert en lang kronologi.

MAGA betyr hvit nasjonalisme

Den begynte med Obama, som sa at det alltid var en del av befolkningen som klynget seg til «Bibelen og våpen» og ikke klarte omstille seg. Det gikk en direkte linje herfra til Hillarys «deplorables».

Det er ingen tvil om at dette utbruddet kostet henne, i den forstand at hun viste hva hun mener om halvparten av USAs befolkning. Hillary har ikke lært. Hun hater Trump så intenst at hun gjentar anklagen. For østkyst-eliten er det snakk om hat.

In a tweet, the former secretary of State wrote that racists have taken up the president’s campaign slogan as their rallying cry, adapting it to right-wing causes around the world.

«The white nationalists certainly believe ‘MAGA’ is a white nationalist slogan,» she wrote, linking to an article in HuffPost that described how the suspected shooter in last month’s attack on two mosques in New Zealand had searched for pro-Trump content «extensively» on social media.

Det er hva venstresiden har sagt hver gang noen går amok: Islamister er syke på sinnet, «hvite» terrorister er inspirert av Trump.

“The white nationalists certainly think MAGA is a white nationalist slogan,” the New York Democrat wrote on Twitter.

She included a link to a HuffPost article about shooting suspect Brenton Harrison Tarrant, who is the alleged shooter in last month’s New Zealand mosque attacks, “extensively” following pro-Trump content online.

“‘Make America Great Again’ has become more than a U.S. political slogan…it’s a symbol; a kind of political messaging that transcends the specifics of country and language,” the article described.

Mr. Tarrant wrote in his manifesto regarding his support for the president: “As a symbol of renewed white identity and common purpose? Sure. As a policymaker and leader? Dear god no.”

Det er den manglende viljen til å gå inn på jihadistenes motiver som gjør at anklagene mot Trump fremstår som en kompensasjon: Den er omvendt proporsjonal med mangelen på vilje til å konfrontere islam.

Samtidig stikker antisemittismen hoven frem.

Ultravenstre-Demokratenes Beto O’Rourke beskyldte i dag Bibi Netanyahu for å være rasist. Det koster ham ikke en kalori.

O’Rourke argued that if the U.S.-Israeli relation is to be successful going forward, “it must be able to transcend a prime minister who is racist as he warns of Arabs coming to the polls who want to defy any prospect for peace, as he threatens to annex the West Bank and who has sided with a far-right racist party in order to maintain his hold on power.”

Farligst for Demokratene er alliansen med islamistene i Kongressen. Ilhan Omar er den hissigste og mest uforsiktige. I dag anklaget hun Trumps taleskriver Stephen Miller for å være «en hvit nasjonalist». Omar er selvsagt klar over at Miller er jødisk.

Hypermoralen er blitt et nett den politiske klassen selv er fanget av og i.

Virkeligheten svir

Demokratenes og anti-Trump-medienes reaksjon på at Kirstjen Nielsen måtte gå av som leder for Department for Homeland Security, var å brennemerke henne for all fremtid: Hun var lederen som hadde «revet barn ut av mødrenes armer». For dét skulle hun være evig forbannet.

Virkeligheten er at Nielsen var en overlevning fra Obamas administrasjon og at hun ikke har villet iverksette presidentens politikk: Ordrer har kommet, og hun har ignorert dem. Krisen ved grensen nå gjør at hun måtte gå.

Det blir tatt 100.000 illegale i måneden. En million i året. Dét kan ikke USA leve med. Derfor måtte Nielsen gå.

Virkeligheten lar seg ikke ignorere i det lange løp. Det samme gjelder Europa, som er enda mer sårbart. Vi mangler både forsvar og handlekraftige politikere.

Også her vil virkeligheten vise seg sterkere. Folk frykter fremtiden.

Det nytter ikke å lukke øynene.

 

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!