Kommentar

Ridende rytter er en pleonasme, altså et uttrykk av «smør på flesk»-typen. Slike finnes i alle språk, og det er ofte flere av dem enn vi er oppmerksom på. La et eksempel i så måte være det tilsynelatende upåfallende stedsnavnet Nesoddtangen, der ikke færre enn tre ord med identisk betydning finnes sammensmeltet. En tilsvarende trippelpleonasme ville man få om man for good measure tilføyer «til hest» etter «ridende rytter».

Er pleonasmer meningstomme bortsett fra en eventuell forskjønnende virkning, hvis brukt vel? Ikke helt, hvilket antydes med adjektivet «robuste» i tittelen; det er ikke satt dit bare for å utvide bokstavrimet. Pleonasmer og andre former for tilsynelatende uøkonomisk språkbruk kan nemlig bidra til at mening formidles på en dels sikrere, dels mer nyansert måte enn om kommunikasjonen er kuttet helt til beinet, altså om ingen sikkerhetsmargin er lagt inn for å dempe effekten av feil tale eller hørsel. Fra betydningen av å gjøre språk så robust at feil ikke får for store konsekvenser, skal vi utvide perspektivet til mer generelt å gjelde nytteforholdet mellom systemer perfekt tilpasset den eksisterende brukssituasjonen og slike som har mer «slark» i seg; dette er virkelighetens parallell til grenseflaten mellom perfekt fungerende teoretiske språk og de i praksis eksisterende imperfekte, men langt mindre sårbare. Alt dette lyder sikkert utrivelig komplisert og abstrakt, men ikke desto mindre griper tematikken rett inn i diskusjonen om hvorvidt mangfold – nota bene i rett mengde og av rett type – er en samfunnsmessig velsignelse eller det motsatte. Det skal alt sammen bli klarere ved hjelp av noen forhåpentligvis velvalgte eksempler.

Visste du at svenske personnummer bare har 10 sifre, ikke 11 som våre norske? Under samarbeid med en svensk statistiker og epidemiolog for et liv siden hørte jeg ham gremmes over forholdet, altså over at man bare hadde ett sikkerhetssiffer i Sverige, ikke to. Slikt ledet til mange feil i svenske databaser, påstod han, mens tilsvarende norske var mer robuste, siden det ekstra tallet stort sett forhindret at eventuelle feil fikk konsekvenser. Jeg tok med glede imot anerkjennelsen på vegne av nasjonen, man gjør jo gjerne det, men måtte samtidig innrømme at jeg ikke hadde ofret forholdet en tanke.

Den slags spørsmål balet man derimot med i USA på slutten av 1940-tallet, da utbyggingen av de første nasjonsdekkende elektroniske kommunikasjonssystemene – telegraf, telefon og det enda nyere som var i ferd med å komme – for alvor skjøt fart. Smarte folk med matematisk sans og bakgrunn begynte å regne på hvilke prinsipper informasjonsoverføring fulgte. Særlig berømt i så måte ble den Bell-ansatte matematikeren Claude E. Shannon med sin artikkel «A Mathematical Theory of Communication» fra 1948. Shannon tok for seg teoretisk hvordan informasjon best bør pakkes for å stå imot «støy på linjen» når den sendes fra ett sted til et annet, gjerne via de fysiske ledningene som samtidig ble strukket mil etter mil over det amerikanske kontinentet, men i prinsippet på en hvilken som helst måte. Feil ville skje, «noise» ville alltid finnes som påvirket sikkerheten, økonomien og hastigheten i overføringen av informasjonsbiter, og hvordan skulle man da best – samtidig både robust og økonomisk – ta hensyn til virkelighetens imperfeksjoner av alle de typer? En viss redundans i systemet var nødvendig for å stå imot entropiøkningen, naturens iboende tendens til å skape uorden, men hvordan og hvor mye skulle bygges inn for å gi en optimal balanse mellom sikkerhet på den ene siden og hastighet og god økonomi på den andre?

Jeg har allerede antydet ett eksempel på slik redundans ovenfor, i og med sammenligningen mellom svenske og norske personnummer med henholdsvis 10 og 11 siffer, men for sikkerhets skyld (og som et tilleggseksempel på nettopp redundans!) kan vi ta ett til. Hvis jeg skriver at jeg skylder noen 180 kr, er dét da det samme som om jeg skriver at jeg skylder vedkommende hundreogåtti kroner? I og for seg er svaret ja, men sistnevnte måte er dels mindre økonomisk (flere tegn eller bits brukes), dels mye mer robust og følgelig sikrere. En eneste feil er nok til å kjøre førstnevnte variant informasjonsmessig i grøfta (det er stor forskjell på 280 og 180, for eksempel), mens betydningen beholdes i sistnevnte, selv om ortografien eller tallferdigheten skulle skrante. Det er ikke for ingenting man skriver beløpet med både tall og bokstaver på sjekker.

Selvsagt finnes i vanlig sakprosa ytterligere lag med redundans som kan medføre formidling av mer subtilt meningsinnhold, av stemninger eller annet; slik blir språket et finstemt instrument som kan spilles på, til glede eller sorg, til sinne eller begeistring eller nesten hva som helst annet for leseren. Samtidig skal man være smertelig klar over at redundans også kan være emosjonelt – ikke bare økonomisk – kostbart. Leseren gidder kan hende ikke lese for mange gjentagelser, orker ikke ta seg gjennom for mange språklige forsiringer (dette er enda et eksempel) for å tilegne seg en mening som kunne eller burde vært enklere uttrykt. Grensen mellom vettug og nyttig redundans og mas eller gnål er alt annet enn lett å fastlegge; den reflekterer en dynamisk, fluktuerende balanse mellom informasjonens kilde og mottakeren, enten man overfører databits i et nettverk eller holder en politisk appell. Slikt er subjektivt og vanskelig og vil så alltid forbli. Ingen oppskrift finnes på hva som er korrekt dosering av det ene eller andre.

Informasjonsoverføring skjer også via andre medier enn menneskeskapte språk. Enda viktigere er overføringen av slektskap fra foreldre til barn i det evige genetiske kretsløpet der vårt DNA er vehikkel for informasjonstransporten. I godt samsvar med bruksområdet har molekylet selv sine tydelige styrker og svakheter. Den genetiske redundansen er markant, noe som i alle fall delvis er oss til stor nytte. Overskuddsinformasjonen hjelper oss blant mye annet til å overleve de aller fleste mutasjoner (stabile forandringer av arvemassen) som oppstår hver gang genene fordobles før de fordeles til datterceller, og som er en følge av den alltid eksisterende usikkerheten i kjemisk-fysikalske reaksjoner. Bare sjelden blir feilene konsekvensbringende, for systemet er robust nok til å dekke opp for det meste som går galt. Innimellom skjer også tilfeldige endringer som viser seg å være nyttige for cellene eller individet. Disse videreføres som del av den naturlige evolusjonen hvis alt går bra. Slik velges genetiske forbedringer med overlevelsesverdi om man bare tar tiden til hjelp og lar seleksjonen få luke blant tilfeldig oppståtte mutasjonsvarianter.

Selv om genetiske mutasjoner etter sin natur er blinde og kun gis retning gjennom seleksjonstrykket de møtes med, kan man på samfunnsnivå «lure systemet» ved å premiere sosialt bestemte egenskaper. Dette kan gjøres ved å tillegge bestemte adferdstrekk stor verdi, ved å lete med lys og lykte etter personer med nettopp disse egenskapene og premiere innsatser på det aktuelle området. Da trekker man ut av systemet eller populasjonen den slumrende begavelsesreserven som finnes, men som under vanlige sløve gjennomsnittsbetingelser forblir uutnyttet eller endog uoppdaget. Legger man ekstra vekt på matematikk innen skoleverket, for eksempel, så oppdages flere med særlig begavelse i den retningen, og det samme gjelder for alle andre områder eller interessefelt. Slik kan man skjevvride seleksjonen, «load the dice», slik at entropien ikke lenger får herske uinnskrenket, men fremstår som om den bærer på en retningspil. Man må med et dypt sukk erkjenne at utdanningssystemet, slik det i dag fungerer, langt fra utnytter alle sine muligheter i så måte.

Et mangfoldig samfunn er kan hende ikke det mest økonomiske under de i øyeblikket eksisterende ytre forhold, men er til gjengjeld robust hva gjelder mulighet for å kunne stå imot endringer i livsbetingelsene. Dette er endringer som tenkende mennesker delvis kan forutse og forberede seg på, en situasjon stikk i strid med beredskapen overfor de blinde, notorisk uforutsigbare genetiske mutasjonene som menneskene med ulike mellomrom utsettes for. La oss ta landbruket som eksempel. Under normale omstendigheter kan vi kjøpe maten vår annetstedsfra for en billigere penge enn hva produksjonen koster her midt i steinrøysa, men kan vi være sikre på at det alltid vil være slik? Selvsagt ikke, og derfor må vi ha en beredskap til bruk i «hardere tider.» Slikt koster, men kloke hoder vet at det på sikt lønner seg å være forberedt på annet enn bare solskinn og fuglesang. Tilsvarende gjelder – eller burde gjelde – på en lang rekke andre områder.

Utfordringen består i å treffe rett balansepunkt mellom strømlinjeformet momentan nytte og økonomi på den ene siden og fremtidig sikkerhet på den andre. Mange forhold må veies inn, og perspektivet må være langsiktig. Å ikke tenke lenger enn til nesetippen er å følge i Klatremus’ fotspor; dette er den egentlige populismen. Overskuer man ikke mer enn til nød morgendagen i sin konsekvensvurdering, er det helt enkelt ikke bra nok.

Dessverre ser ikke Løvebakken ut til å være befolket av klokere figurer enn dem som hører til i Hakkebakkeskogen. Politikerne agerer stort sett i henhold til øyeblikksemosjoner, slik også velgerflertallet gjør det. Et avisbilde kan være nok til å snu stemningen, én gang den ene veien, én gang den andre. Langtidsplanlegging med konsekvensvurdering premieres ikke. Da går det som det går.

Les også

Lite endringsvillige? -
Mangfold -
Vinter -
Normalitet og normer -
Feilslutninger og innsikt -
Tegn på selvransakelse -
Elefanten i rommet -
Systemer, planer og ledelse -
Krisen i Hellas -

Les også