Kommentar

For pennens folk gjelder allment at «i begynnelsen var parafrasen», for i våre kretser «går no dagan» stort sett med til å omskrive det andre eller vi selv har sagt eller tenkt før; det er ekstremt vanskelig, for ikke å si umulig, å komme på noe som er genuint nytt. Jeg velger derfor å begynne dagens tekst med en parafrase over venstreaktivisten og kriminologen Liv Finstads udødelige valgkampsetning fra for mange år siden: «Sauer er ålreite dyr!» I min tapning blir dette til «steiner er ålreite ting» hvilket slett ikke passer dårlig når man skal si noe om politikk og sånt. Etter hvert vil det bli klart hvilken symbolsk rolle steinene spiller i sammenhengen, og forhåpentlig skal samtidig noen passende bjeller bli hengt på en og annen politiserende sau for nå riktig å sause sammen dyrerikets metaforer. Også denslags hører inn under en skrivendes privilegier.

Blant mine mer masokistiske hobbyer inngår ikke bare å holde øye med hva norske hovedstrømsmedier presenterer, men også i noen grad å følge med i hva man konsentrerer seg om i nabolandene. Sverige er et spesielt frodig beite i så måte. Vår aktuelle heltinne denne gang er utenriksminister Margot Wahlström, en tidligere EU-kommisjonær og ledende sosialdemokrat gjennom flere tiår. Damen var dessuten en av arkitektene bak regjeringen Löfvens feministiske utenrikspolitikk, intet mindre. Vi snakker altså om en meget erfaren og tung politiker, en som gir inntrykk av å vite mye om det meste. Hennes ord teller.

I likhet med andre prominenser har også utenriksminister Wahlström kommet underfund med at verden for tiden lider under betydelig besvær med såkalt høyrepopulisme, en tankeretning som skaper problemer for dem som prøver å holde Medel-Svenson m/frue (jeg unnskylder umiddelbart den sexistiske formuleringen mens fingrene krysses i jugekors) på den smale og rette sti mot et likestilt, sosialdemokratisk, flerkulturelt samfunn.

For noen uker siden fikk dessuten Wahlström nyss om at en kanadisk flottenfeier, professor i psykologi tillike, reiser rundt og sier formasteligheter som at det kanskje ligger biologiske forkjeller til grunn for at «equality of opportunity» ikke har ført til «equality of outcome» ens i Skandinavia, den internasjonale likestillingens spydspiss i verden. Feministen og utenriksministeren nøyde seg ikke da med å omtale professor Peterson  som «omstridt» eller «kontroversiell»,  hvilket er standardbetegnelsene NRK og SVT bruker i slike tilfeller, men «flæsket» likegodt til med følgende kraftsalve: «Jordan Peterson kann krypa tillbaka under den sten han kommer ifrån!» Slik lyder et samtidig sosialistisk maktmenneskes ord som hun dessuten slipper galant unna med uten merkbar mediekritikk.

Det hører med i historiens underkant at også Wahströms politikerkollega fra Senterpartiet, Annie Lööf, hadde et lignende forsøk på å tale den frittgående akademikeren til rette, nemlig i det sosialdemokratiske hyggeprogrammet «Skavlan». Lööf uttrykte seg imidlertid noe annerledes og mindre spisst, men så har hun heller ikke utenriksministerens omfattende erfaring når det gjelder å skape orden i andres «oreda». Hva kan vi lære av Wahlströms reaksjon, vi som fra ulike ståsteder i livet synes at Peterson helt enkelt sier mye fornuftig, og dessuten slikt som burde vært påpekt fra faglig hold for lenge siden? Hva sier fruens utblåsning om tiden og samfunnet vi lever i?

At damen er stein dum, fristes man til å si, men så er neppe tilfellet. Genuint udannet er hun derimot, og ikke bare formelt, men betydningen av dette skal heller ikke overdrives og hun har dessuten tilegnet seg svært mye kunnskap om samfunnsklatringens edle kunst under sine mange år i politikken. Utvilsomt er imidlertid at utenriksministeren demonstrerer en maktarroganse som vi i vår del av verden hyppigst finner innen nettopp de sosialdemokratiske, statsbærende partiene der makteliten synes å tro at siden de har slått seg opp til toppen av partihierarkiet, så er de også blant «the chosen few» som virkelig forstår verden. Dette reflekteres typisk i hvilken verdi de tillegger egne meninger, for merk vel: Disse mektige behøver ikke gå omveien om saksargumentasjon når de utsettes for annerledes tenkende. Slike settes bare på plass, for «sannhet er å ville» som en parafrase av salig Olof Palmes berømte utsagn om politikkens vesen kunne lyde. Sjefer av Wahlströms type vet hvordan virkeligheten er skrudd sammen, og dessuten vet hun hvordan medienes reflekser fungerer hver gang meningskonflikter oppstår.

Tenk deg det utenkelige, at en mann hadde føyset unna en kvinnes synsing – eller meninger, eller kunnskapsbaserte argumentasjon, velg selv hva du vil kalle det – som noe hun kunne «ta med seg ut på kjøkkenet der slikt pjatt hører hjemme». Scenariet er i vår tid nettopp utenkelig, heldigvis, så uendelig frekt ville det vært, og dessuten en form for hersketeknikk som gudskjelov er gått av moten. Men maktfeminister kan tillate seg akkurat slik ad hominem «argumentasjon», for de stilles ikke til veggs av vennene i media. For et samfunns intellektuelle klima er situasjonen så avslørende at jeg knapt har ord: Sannhet aktes lite, og makt har erstattet rett. Den mektige bryr seg ikke engang med å forsøke seg på noen form for argumentasjon, og hun slipper unna med taktikken. Jeg sier igjen: Skammelig er det, intet mindre.

Tenkende mennesker av begge kjønn tilbys i dag steiner for brød av makteliten, av dem som skulle promotert sann åpenhet, sant vitebegjær når stilt overfor spørsmål som trenger seg på i møtet med livets mange underligheter. Særlig gjelder dette alt som har å gjøre med likhet og ulikhet mellom grupper av mennesker, inklusive mellom menn og kvinner, der det nye presteskapet rett og slett ikke aksepterer at noen betviler den allerede fattede konklusjonen: Vi er alle like, ikke bare likeverdige. Avvikende data, forskningsfunn som måtte kollidere med den politiske feminismens credo, tabumerkes så snart de dukker opp. Til sist gjenstår maktspråket som ikke bare tjener til å dukke enhver som stikker opp, men enda mer er ment å advare publikum om at her er det blitt fremmet uakseptable meninger: Kryp tilbake under steinen du kommer fra!

Disse politrukene som a priori vet ting, slik de selv oppfatter situasjonen, til og med innen komplekse forskningsfelt der de aldri noensinne har satt sine uutdannede føtter, er like høye på seg selv som noen av tidligere tiders religiøse ledere var det, altså de som qua rollen som religiøs ekspert bestemte hva andre hadde lov til å si og mene også i ikke-religiøse spørsmål. For å forbli i min valgte metafor som jeg innrømmer begynner å bli anstrengt: Så forsteinet er de innen sin egen verdensoppfatning at de setter utviklingen av samfunnets kollektive forståelse og innsikt alvorlig tilbake. Ikke bare forsteinet, men stein høye på seg selv er de.

Vi andre og mange hvis normale og naturlige habitat altså påstås å være under overliggende steiner, alt i følge utenriksminister Wahlström, vi har naturligvis en betydelig jobb å gjøre både for å skaffe oss oversikt, åpenbart ingen lett oppgave gitt posisjonen, men også for ikke å bli trykket i hjel. Hva førstnevnte angår, så er stoda kanskje ikke like ille som man umiddelbart skulle tro, for også «Kjellermennesker» og andre «begrædelige»har erfaringsmessig vist seg å kunne bidra med særdeles nyttige perspektiver på samtiden til tross for sin beskjedne bolig. Ikke alle kan bo i fine, LO-sponsede leiligheter i Stockholms «pampiga kvarter» slik det er Margot Wahlström forunt. Kanskje henger dette sammen med at vi ser virkeligheten på svært nært hold, professor Peterson, Mimisbrunnr og en del andre påstått lavtutdannede; da blir det unektelig lettere å diagnostisere jorden vi lever på og «menneskenes muld» enn om man utelukkende omgås folk i de øvre sfærer.

Gud hjelpe så jeg stundom lengter tilbake til en mer merittokratisk tid, med et aristokrati  i Platons bemerkelse, enn det vi nå opplever! At vi har en intellektuelt ubehjelpelig politisk overklasse, er ille, men det kan man nå likevel til nød leve med; folk flest er uansett ikke så godt vant hva dette angår opp gjennom historien. Men at disse parasittene samtidig later som de både er «kvinner og menn av folket» og i besittelse av overlegen innsikt om livet og hvorfor, det er nesten ikke til å bære. Man skulle tro at når noen innen et lands politiske ledelse blir så oppblåst som Wahlström åpenbart må være, så er de og deres likesinnede skjebnebestemt til å sprekke før eller senere.

Jeg er redd at smellet kan bli betydelig når folket omsider innser at sosialdemokratenes finstas hverken er vakker eller til særlig nytte lenger, kanskje at den ikke engang eksisterer. For det kommer til å bli ordentlig bråk i samfunnet når så skjer. Det hadde vært bedre for alle parter om erkjennelsen kom før snarere enn siden, men det får nå bli som det blir. Ingen anbefales å holde pusten i påvente av raske forandringer.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her