Kommentar

Den søritalienske metropolen hvor jeg holder til mesteparten av året, er sånn cirka nordøstvendt mot sjøen, og den som kjørende langs Adriaterhavet drar forbi den, benytter en halvmåneformet seksfeltsvei som omslutter byen i tospann med det våte element. Veien brukes også fra tid til annen ved forflytninger i selve byen, hvilket er særlig hensiktsmessig når man holder til ved den ene enden av halvmånen og ens bestemmelsessted ligger i nærheten av den andre. Men når trafikken gjennom byens (og halvsirkelens) sentrum går sakte, kan det sågar være hensiktsmessig å benytte denne omkjøringsveien selv om kjøreavstanden tredobles. Så da min førstefødte her forleden skulle i barneselskap på en annen kant av byen omtrent på samme tid som ettermiddagshandelen i sentrum er på sitt mest intense, var det nokså klart at den totale produksjonen av magesyre ved rattet ville bli større i sentrum enn på motorveien. Sistnevnte ble derfor valgt nærmest instinktivt, slik en mann på vei fra Bærum til E6 i retning Trondheim kunne ha tatt Ringveien på den tiden man ikke hadde motorveitunneller under Oslo sentrum.

Man trenger ikke å ha lest Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel av Robert M. Pirsig for å vite at denne måten å reise på, i likhet med flyreiser, egentlig er juks. For luftferdens vedkommende er det opplagt: I et aluminiumsrør blir man svisj og på null komma niks kastet rett fra den ene antropologiske virkeligheten til den andre, uten å legge merke til rekken av små endringer fra sted til sted langs veien, slik man gjorde under attenhundretallets dannelsesreiser. Samme refleksjon kan man gjøre seg susende på asfalten på sin vei tvers over det amerikanske kontinent, eller gjennom Tyskland for den saks skyld: Kort vei fra autobahn finner man de deiligste småbyer.

Litt mindre opplagt er det kanskje at samme fenomen kan gjøre seg gjeldende ved forflytninger internt i en by, hvis den er stor nok til å bestå av genuint forskjellige bydeler, som det i så fall kan få drag av turisme ved seg å besøke. Det ble i alle fall en liten aha-opplevelse for undertegnede på vei hjem fra nevnte barneselskap. Av en eller annen grunn var adkomsten til seksfeltsveien, som før prikkbelastningssystemets tid av og til (og ikke helt med urette) ble omtalt som «Formel 1-banen», midlertidig stengt da vi skulle hjem. Kanskje hadde det skjedd en ulykke. Uansett gikk veien hjem i stedet gjennom en indre bydel litt utenom allfarvei, som de færreste dermed besøker om man ikke har et ærend der.

Bydelen ligger et stykke opp på nedre halvdel av rangstigen, og er tradisjonelt et arbeiderklassestrøk som i de senere årene er blitt befolket av stadig flere innvandrere. Albanere, kinesere, nordafrikanere, eritreere, senegalesere, ukrainere. En bydel med problemer som kan avleses statistisk, og hvis langt fra elitepregede multikulturelle samkvem ikke skal idylliseres. Men ikke desto mindre var det et eller annet ved atmosfæren der som gjorde ferden gjennom dens smale gater hyggelig. Jeg kunne ikke riktig sette fingeren på hva det kom av. Skyldtes det at ingen slør, lange skjegg eller fotside kjortler var å se? (Ei heller moskeer eller halalslaktere.) Det var en mild aften, så gjennom det nedrullede vinduet på førersiden kunne jeg snuse inn duften fra kveldsåpne sjapper som selger focaccia og panzerotti: tradisjonell italiensk fingermat av det enkle slaget, som folk gjerne nyter ledsaget av en flaske Peroni-øl. Syntes jeg det var hyggelig at den italienske kulturen hadde vært såpass smittende at jeg også kunne observere flere nyankomne til landet som foretrakk dette som snack i forbifarten? Jeg kunne forresten ikke få øye på noen kebabsjappe heller. Hadde jeg ikke sett en ved siden av universitetscampusen på den andre siden av byen?

Jeg merket meg at det var mange barn ute, både innfødte og innvandrede. Familier med barn, som ikke så ut til å bekymre seg nevneverdig om ransbølgen avisene hadde skrevet om. Noen spaserende på vei til jeg-vet-ikke-hvor, andre var ute og handlet. Tiggere var ikke å se, slik man kan i mer velstående bydeler. Betydde det at folk i disse gatene kjente verdien av penger? Trygdede kunne nok bare de færreste være. Hadde de selv slitt for pengene, for dermed å bli forbannet over å se arbeidsføre personer som ikke vil gjøre det samme? En eritreisk familie trillet en barnevogn ut av en Nille-lignende butikk som selger husgeråd av alle slag. Faren hadde en kost i hånden, den kunne kanskje ha kostet tre euro. Hva var det med denne familien? Jo, de smilte. Og de var ikke de eneste. Jeg forsøkte å tenke over hva slags jobb faren kunne ha, eller hvor mye de kunne ha å rutte med hver måned. Etter klærne å dømme ikke så veldig mye. Mange folk med lignende fremtoning virket rett og slett såre fornøyde over å være ute og spasere klokken halv ni en helt vanlig kveld, spise en snack på fortauet eller gjøre innkjøp av de aller enkleste gjenstander. De hadde tilsynelatende evne til å glede seg over helt alminnelige ting. Et fravær av livslede som stod i skarp kontrast til velstående og matleie pappajenter med Gucci-vesker i poshe lokaler to kilometer derfra, som jeg noen timer senere kunne observere over en øl. Og uten at jeg skal tale ille om min egen «kjedelige, hvite del» av byen, som jeg slett ikke forlater av den grunn, så er adferden i de samme hverdagslige situasjonene oftest noe mer preget av bry, hastverk og tilknappethet her.

Det slo meg at endel av de banale menneskelige opptrinnene jeg var vitne til fra førersetet, og som hadde en viss fascinerende virkning på sjuåringen i baksetet, minnet om den italienske levemåten slik den er beskrevet i filmer fra femti- og sekstitallet. Bydelens alt annet enn privilegerte og velutdannede innfødte hadde altså på et eller annet vis klart å få de nyankomne til i alle fall et stykke på vei å ta del i den historiske kulturen på stedet, altså maten, klærne og omgangsformene. Kunne det ha kommet av deres mer direkte, selvhevdende og ubehøvlede væremåte?

Mange gir et negativt svar på spørsmålet om Europa vil bli det samme med andre mennesker, men her hadde jeg med litt hjelp av forestillingsevnen fått øye på et annet scenario: Et Europa som blir litt mer som det var den gangen det ikke var fullt så rikt. Det fremstår ved nærmere ettertanke ikke som noen umulighet i de delene av Europa som ikke er så rike at det har gjort folkene der dekadente, snobbete, late og dumsnille, nei: dumme. Eller ideologiske, altså blinde og dumme på samme tid. Men kanskje disse under tenners gnissel kan gå samme vei hvis mye av rikdommen fordufter?

I så fall hadde jeg fått et glimt av fremtidens Europa, slik det kanskje vil fortone seg på mange steder som ikke er i oppmerksomhetens sentrum. Og et eller annet ved det virket beroligende, selv om ferden dit neppe blir like trivelig overalt.