Sakset/Fra hofta

Kriminaliteten blant ungdom under 18 år er gått ned, skriver Aftenpostens Inger Anne Olsen idet hun viser til en fersk rapport fra Oslo Politidistrikt. Isolert sett er det naturligvis gledelig at dette antallet går ned. Men vitner tallene nødvendigvis om et samfunn som er på rett vei?

Det er ikke noe enkelt spørsmål å besvare uten videre, for trolig mangler det kunnskap om en rekke relevante forhold i så måte. Om man skulle trekke den konklusjon at det går i riktig retning, kan det reises et par mulige innvendinger. Den ene er at færre lovbrudd blir anmeldt, kanskje fordi man ikke tror det nytter eller fordi man er blitt truet til å la være.

Den andre er at den aktuelle gruppen i større grad unngår å utsette seg selv for situasjoner hvor det er risiko for å bli offer for kriminalitet. Det kan skje på flere måter. Man kan sitte mer hjemme, en tendens som er blitt observert hos voksne, som tilbringer mer tid med spill og Facebook, og sjeldnere går på besøk hos hverandre. Eller man kan gå i ring rundt steder hvor man vet at det er mye kriminalitet.

Dersom dette skulle være tilfelle, er det lett å tenke seg at det tallmessige forholdet mellom potensielle gjerningsmenn og potensielle ofre endres: Det blir relativt sett flere «rovdyr» og færre «byttedyr». Og i bestemte områder vil denne dominansen være så sterk at det blir forbundet med ubehag og risiko å bevege seg der. Om «rovdyrene» begår flere lovbrudd innbyrdes i mangel av «byttedyr», er det vel ikke helt utenkelig at de ikke anmelder. Oslo-politiets statistikk viser jo også at det er et hundretalls verstinger, de aller fleste av utenlandsk opphav, som begår et høyt antall lovbrudd.

Ikke desto mindre vil den målte kriminaliteten på denne måten gå ned. Men er det et fremskritt? De færreste ville vel si at et bandestyrt område hvor vanlige mennesker ligger lavt i terrenget er noe godt sted å bo eller oppholde seg.

Spørsmålet er om deler av Oslo beveger seg i den retningen. Sist jeg stilte meg dette spørsmålet var da det nylig falt i min lodd å overnatte i Oslo sentrum. En lang spasertur alene på begge sider av elven fra sent på kvelden til tidlig på natten gikk ikke i favør av noe negativt svar. Det var påfallende ubehagelig sammenlignet med tilsvarende runder for bare en håndfull år siden, og den lille ekstra alderen burde ikke ha gjort meg så mye mer fryktsom i mellomtiden. Politikilder og byvankere bekrefter da også dette inntrykket.

Det burde ikke være noen uoverkommelig sosiologisk oppgave å finne ut om folk, unge som voksne, bruker byen mindre og sitter mer hjemme, hva enten grunnen er frykt eller simpelthen mindre lyst til å være ute i samfunnet — generelt eller til bestemte tider eller steder. Hvis vi outsourcer det manuelle arbeidet til polakker kan vi kanskje invitere noen amerikanere hit for å ta seg av samfunnsforskningen?