Kommentar

Fremstilling av Sannhetsministeriet fra George Orwells roman «1984». Montasje: Jordan L’Hôte / Wikimedia Commons.

Stilt overfor stadig mer åpenbare bevis på problematiske sider ved innvandringen, har man gjennom mange år erfart at de hardbarkede, profesjonelle multikultur-entusiastene ikke lar sine standpunkter påvirke av fakta, men derimot fordobler anstrengelsene for å få sine forestillinger om hvordan verden burde være, til å falle sammen med hvordan den faktisk er.

Ett av virkemidlene er da stadig å omkonstruere virkeligheten slik at den passer til ideologien. Oppskriften er hentet fra Orwells «1984», der et eget sannhetsministerium tok seg av den oppgaven. En Orwell-pris burde innstiftes for dem som presterer høyest i denne blant medier og politikere så høyt verdsatte grenen. Konkurransen er hard, men vi kan presentere en sterk kandidat til årets pris.

Det er idéhistoriker Dag Herbjørnsrud, tidligere redaktør av Ny Tid og utgiver av flere bøker, som i avisen Utrop har beriket publikum med sin nyeste innsikt under overskriften «Innvandring gir mindre kriminalitet». Dette er ikke noe han bare har funnet på, må vite: «Ny forskning viser at det blir mindre kriminalitet og færre mord med flere innvandrere.» Det fortsetter:

Utviklingen i kriminaliteten i Norge og Vest-Europa har vært dramatisk siden begynnelsen av 1990-tallet. Det har nemlig vært en dramatisk nedgang i drap og alvorlig kriminalitet.

Ikke nok med dét. Idéhistorikeren har funnet at det kan gis et presist matematisk uttrykk for sammenhengen, men matematikk er nok ikke hans styrke:

Nedgangen i kriminalitet i de rike land har vært omvendt proporsjonal med at samfunnene er blitt mer flerkulturelle de siste årene.

Han mener vel med dette, velvillig tolket, at kriminaliteten går ned i samme takt som innvandringen øker.

Og dette er ikke en tilfeldighet, en ren korrelasjon, nei da, han argumenterer sterkt og klart for at her er det en direkte og entydig årsakssammenheng. Med et utvalg rapporter hist og her, og et par amerikanske professorer som visstnok uttaler at det er «nær konsensus blant amerikanske forskere» om at innvandring reduserer kriminaliteten, å slå i bordet med, skal det ikke være tvil om at her har forskningen etablert et urokkelig faktum. Det er innvandring, og bare innvandring, faktisk, som forklarer de tegn man kan finne på nedgang i samlet kriminalitet.

Det er bare å bøye seg i støvet. Erasmus Montanus har funnet sin like. Mor Nille er beviselig en sten. Og Per Degn og vi andre kan bare stå der – vitenskapen har motbevist det våre sanser og erfaringer forteller. Så får alle de svenske kvinner som ikke lenger tør å reise kollektivt alene, lærere som opplever eskalering i vold fra elever, butikkeiere som avkreves beskyttelsespenger og forsvarsadvokater med 80 % utenlandske navn i porteføljen, bare gå i seg selv og innse at de har selve vitenskapen mot seg.

Det er riktig at det kan vises til noen overordnete trender som indikerer samlet kriminalitetsnedgang i de rike land, også i de senere tiår da innvandringen har vært sterkt økende. Dette har også tidligere vært henvist til som argument for at det går ganske så bra med multikulturen. Selv en Jon Hustad slo for en stund siden frempå om at det ikke var grunnlag for å si at innvandring førte til økt kriminalitet. Dette i en kritikk av Hege Storhaug for at hun dristet seg til å snakke om den økte innvandrerrelaterte kriminaliteten i Groruddalen, alt mens faktum, ifølge Hustad og politiets statistikker, var at antallet anmeldelser gikk ned. Men Hustad erkjente senere at han tok feil, og at disse tallene ikke ga et riktig bilde.

Herbjørnsrud viser til at i Norge har vi nå, korrigert for befolkningsstørrelsen, færre drap enn på Gerhardsens tid. Ja, det er riktig at både i Norge og andre vestlige land har drapsstatistikken stort sett vært for nedadgående. En faktor er at bedre akuttmedisin medfører at langt flere nå reddes, men det er dypere årsaker. Steven Pinker kaster et bredt historisk lys over denne trenden i boka «The Better Angels of Our Nature», og mener det er dype «historiske krefter» som driver en slik utvikling, derunder nasjonalstatens fremvekst og styrkelse av det statlige voldsmonopolet, handel og økt rasjonalitet, altså fundamentalt sett en sivilisasjonsutvikling.

Holder vi oss til nyere tid, er nedgangen i drapsraten i USA siden 1990-tallet det mest kjente eksempel. «The Great American Crime Decline» er den talende tittel på en bok fra 2007 av kriminologen Franklin Zimring. Han finner at en rekke faktorer spiller inn, fra demografiske forhold, slik som at en synkende andel av befolkningen tilhører de til alle tider mest kriminelt aktive aldersgrupper, til små, men viktige endringer i byutvikling og byarkitektur. Aller mest spektakulær var nedgangen i drapstallene i New York. Det er ikke seriøst bestridt at nedgangen nettopp her i betydelig grad hang sammen med implementeringen av bedre politimetoder. Nettopp utviklingen av politiet er et viktig poeng som jeg kommer tilbake til. For Herbjørnsrud ser helt bort fra de stadig større ressursene samfunnet setter inn for å bekjempe kriminaliteten. Som om den voldsomme veksten i politiinnsats – som har skjedd samtidig med veksten i innvandringen – skulle være uten betydning for å holde kriminaliteten nede.

Vi har i hovedsak sett den samme tendens i de velstående europeiske land som i USA. Den danske kriminologen Flemming Balvig har snakket om «den omseggripende lovlydighet blant ungdommen», og uttrykket har en viss dekning i statistikken, i hvert fall frem til 2017. Men den endrer ikke det faktum, verken i Norge, Sverige eller Danmark, at en ny og mer brutal form for kriminalitet har sett dagens lys i våre land. At vi ser helt nye varianter, slik som bilbranner, gjengslagsmål med skytevåpen og machete, fornedrelser av ofrene, åpenlyse angrep på politiet osv.

Denne tendensen endrer heller ikke på det forhold at en uforholdsmessig stor del av den kriminaliteten som faktisk begås, direkte kan knyttes til den moderne innvandring, ved at den begås av utlendinger uten permanent tilknytning til landet, innvandrere som har fått norsk statsborgerskap, og innvandreres etterkommere. Den overveldende mengde statistikk som underbygger dette, hopper Herbjørnsrud fullstendig bukk over. Dét alene gjør hele hans øvelse til et intellektuelt makkverk.

Men så er heller ikke det bildet som tegnes av fallende samlet kriminalitet helt opp til dags dato, nødvendigvis riktig. Vi har ikke her og nå anledning til å ettergå alle Herbjørnsruds oppsiktsvekkende referanser, men en av dem skal vi se nærmere på. Herbjørnsrud viser nemlig til Oslo-politiets rapport «Trender i kriminalitet 2018-2021».

Dette er et 171 siders dokument sterkt preget av tilslørende PK-ideologi. Man presterer eksempelvis å fremlegge det at «noen» (som en tidligere justisminister) bruker uttrykket «svenske tilstander», som en forklaring og legitimering av etnisk basert kriminalitet(!). Likevel inneholder dokumentet nødvendigvis en god del faktisk informasjon som på ingen måte støtter Herbjørnsrud.

Vi kan riktignok i innledningen lese dette:

Den politianmeldte kriminaliteten i Oslo politidistrikt har sunket dramatisk siden slutten av 1990-tallet. De siste fem årene er nedgangen på over 30 prosent. Liknende trend finnes i mange land. Nedgangen gjelder primært vinningslovbrudd, og er trolig knyttet til digitalisering av økonomiske verdier, betalingsmåter og sikringstiltak.

Men Herbjørnsrud har ikke fått med seg at overskriften til dette avsnittet reiser spørsmålet: Falsk nedgang i kriminalitet? Og rapporten gir selv svaret:

Tolket som uttrykk for faktisk kriminalitet, viser anmeldelsesstatistikken en positiv utvikling, men dette er trolig en misvisende fortolkning.

Videre forteller rapporten om:

En bekymringsfull utvikling gjelder vekst i anmeldte voldslovbrudd, herunder fysisk vold og ulike typer av trusler, tvang og personangrep.

På side 38 er en statistikk som forteller at fra 2003 til 2017 økte antallet anmeldte voldslovbrudd i Oslo politidistrikt fra 5628 i 2003 til 7186 i 2017, altså en økning på 28 %.

Når det gjelder drap og drapsforsøk, som er slått sammen, var tallet litt lavere i 2017 enn i 2003.

For vold i nære relasjoner har det vært mer enn 50 % økning fra 2009.

Hva gjelder anmeldte voldtekter og forsøk på voldtekter, har det vært bortimot en dobling fra 2003 til 2017.

Når det gjelder et gjennomgripende viktig felt som arbeidslivskriminalitet, med forgreininger til en rekke ulike kriminalitetstyper og med sterkt nedbrytende virkning for den nordiske samfunnsmodellen, har det fra politiet, en rekke andre fagetater og fra regjeringen blitt slått fast med styrke at vi her står overfor «økende utfordringer». Se for eksempel regjeringens strategidokument fra 2017. En omfattende myndighetsinnsats har blitt satt i verk for å bekjempe dette ondet, likevel er det sannsynlig at en bare i begrenset grad klarer å motvirke at dette brer om seg. Det er nemlig særdeles ressurskrevende å avdekke og iretteføre slik kriminalitet, hva Lime-saken illustrerer på en tydelig måte. Denne veksten er nært forbundet med innvandring, ikke minst de åpne grenser som Schengen-avtalen, og særlig dens store utvidelse i 2007, førte med seg.

Så den lovpriste nedgangen i den samlede kriminaliteten er et særdeles tvilsomt premiss om vi ser på den faktiske situasjonen her i landet. Snarere gir det mening å snakke om en etnisk polarisering av kriminalitetsbildet: Den innfødte befolkningen blir stadig mer lovlydig, hvilket bidrar til at de samlede tall ikke ser så ille ut, men samtidig blir en økende andel av kriminaliteten utøvd av personer med bakgrunn fra andre land. Dette siste har av våre myndigheter systematisk blitt forsøkt skjult og bortforklart, men selv Oslo-politiets akademisk og ideologisk veloljede analytikere lar følgende glippe ut av seg (rapportens side 27):

Nasjonalt er det registrert avvikende høyere kriminalitetsrate blant innvandrere med bestemte landbakgrunner, særlig fra Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak.

At drapsraten er høyere i det relativt innvandringsrestriktive Finland enn i de andre nordiske land, er et kroneksempel på det som kalles «spuriøs» eller tilfeldig sammenheng, et begrep som burde være kjent for en som titulerer seg «samfunnsanalytiker». Det er dype historiske faktorer som ligger bak de høye finske drapstallene, og at de fortsatt ligger høyere enn i de andre nordiske land med mer innvandring, kan naturligvis ikke årsaksforklares med at de har hatt lavere innvandring. Tilsvarende med landene Latvia, Litauen og Ungarn.

I lys av at Herbjørnsrud har nerver til også å påberope Tyskland som et land som underbygger hans store tese, tilsynelatende med forskningsrapporter å vise til, må jeg trekke frem hva Oslo-politiets rapport forteller om dette landet:

I Tyskland var det en betydelig nedgang i den anmeldte voldskriminaliteten i perioden fra 2007 fram til 2015. Siden 2015 har antall voldsanmeldelser økt, og dette skjedde i de fleste av delstatene. Særlig bekymringsfull var økningen 2016 i anmeldelser av vold med alvorlige personskader og drap.

Alle vet hva som skjedde på innvandringsfronten i Tyskland nettopp i 2015.

Så til et poeng som ikke bare en sjarlatan som Herbjørnsrud, men også mange som ellers har fornuftige innspill i debatten, overser. Myndighetene har nemlig, rent faktisk, ikke vært på langt nær så naive i troen på multikulturell harmoni som de har gitt inntrykk av utad. Innsatsen for å bekjempe de kriminogene sider ved globaliseringen og masseinnvandringen har nemlig vært enorm.

Et slående eksempel er Politiets utlendingsenhet (PU), som ble opprettet i 2004 og raskt vokste til en etat med budsjett i størrelsesorden en halv milliard kroner. PU er naturligvis et polisiært svar på innvandringen, ikke minst den store Schengen-utvidelsen som ble vedtatt i 2004 og iverksatt i 2007.

Det var ingen tvil hos noen om at Schengen-avtalen, med sine åpne grenser som et grunnprinsipp, ville gjøre det lettere for kriminelle å operere på tvers av grensene i de europeiske landene, og at den derfor ville bidra til økt kriminalitet. Derfor ble det som en del av avtalen også innført omfattende politimessige reformer og utbygginger, derunder det såkalte Schengen Information System (SIS), som skulle bedre politisamarbeidet og utlendingskontrollen. Dette var virkemidler i bekjempelsen av den økte kriminaliteten som man tok med på kjøpet for å realisere de godene man mente avtalen likevel innebar. Selvsagt har denne politimessige innsatsen hatt en effekt, om ikke i den grad myndighetene hadde håpet, men den økte innvandring i seg selv, som Schengen-avtalen har befordret, har utvilsomt vært en sterkt drivende faktor for kriminalitet.

Også det øvrige politiet har blitt sterkt utbygget. Årets statsbudsjett for Justis- og beredskapsdepartementet forteller totalt sett om en dobling i antall årsverk hos politi og påtalemyndighet bare siden 2013. Man kan merke seg at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har hatt en vekst på 118 %, mens KRIPOS har hatt en tredobling.

Dette uttrykker bare en del av samfunnets ressursinnsats mot det kriminalitetstrykk innvandringen og den endrete befolkningssammensetningen medfører. Omfattende og kostbart forebyggende arbeid utøves av sosial- og velferdstjenester, skoler, barnevern, kultursektor osv. En ressursinnsats som naturligvis har en effekt i retning av å dempe kriminaliteten, men som innebærer en bruk av midler som ellers kunne vært anvendt på andre måter, til befolkningens beste.

Også bruken av ressurser i privat sektor, og i folks tilpasninger i sitt eget liv, for å unngå å bli utsatt for kriminalitet, ligger det «gjemt» en massiv samfunnsmessig innsats, dvs. en kostnad ved kriminalitet som det mangler mye på at blir forstått og erkjent i den offentlige debatten.

Innvandring er et svært vidt begrep som dekker over mange ulike ting, og det er masser av positive aspekter man kan trekke frem. Men at den siste generasjons masseinnvandring i det store bildet også har medført et massivt økt kriminalitetstrykk, det må unektelig, og beklageligvis, noteres på kostnadssiden.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 399 til 230 kroner!