Kommentar

Soeren Kerns rapport fra Bayern får mange klokker til å ringe. Alle brikker er med som i et Shakespeare-drama.

Qatar finansierer en megamoske i München til 350 millioner kroner. Samme Qatar bruker sine oljeinntekter til å spre salafisme-versjonen av islam gjennom moskeer over hele Europa. Dette er altså ikke noe Europas muslimer finansierer selv, noe som kunne gitt dem større selvstendighet og befridd dem fra mistanken om å være styrt utenfra.

Takten og beløpene gjør at moskebyggingen får preg av infiltrasjon. Iran har finansiert den store moskeen på Nørrebro i København. De som betaler vil ha noe igjen.

Når man kjenner Qatars dobbeltspill i Midtøsten er det ikke rart München-boerne er bekymret.

Qatar har vært blant de fremste finansørene av ISIS. Dette er et så velkjent faktum at FNs spesialrapportør nektet å si hvem i Midtøsten som finansierer ISIS da han ble intervjuet av BBC.

Det er ikke nødvendigvis myndighetene som gjør det direkte, men pengene kommer fra Qatar og myndighetene lar det skje. De har like store «deniability» som egyptiske myndigheter i forhold til trafficking over Middelhavet. BBC  kunne tirsdag opplyse at én smugler er tatt og stilt for retten de siste fem år.

Det er klar melding.

Dette bildet, denne scenografien, blir ikke Europas befolkning opplyst om når politikere, NGOer og medier raser mot David Cameron som ikke vil være med å finansiere EUs patruljering av Middelhavet når Italia kaster inn håndkleet.

Men den hører med. Samtidig som titusener av muslimer strømmer til Europa bygger autoritære, salafistregimer megamoskeer i land etter land. Hva slags innflytelse vil de ha over Europas nye befolkning, er et naturlig spørsmål.

Men ikke for myndighetene. De mener de som stiller slike spørsmål er illojale, hatefulle og bør stilles for retten.

Nyheten om at myndighetene pusser overvåkingspoliti og rettsvesen mot partiet Fritt Bayern og nettstedet Politisk Inkorrekt, er svært dårlig nytt. Det vitner om myndigheter som har mistet dømmekraften.

Mens salafister i tusentall rekrutteres og hundrevis drar for å utkjempe jihad i Syria og Irak, velger myndighetene å rettsforfølge de som vil stanse byggingen av megamoske. Kritikerne har gode argumenter. Den forrige innenriksministeren sa til den amerikanske ambassadøren at imamen snakker med to tunger.

Motstanderne har samlet inn 60.000 underskrifter med krav om folkeavstemning, over dobbelt så mye som nødvendig. Likevel sier bymyndighetene at det ikke blir noen folkeavstemning. De vet best. De beskylder motstanderne for å utnytte en sak med bakenforliggende motiver.

Slik underkjenner de selv demokratiets spilleregler, både formelt og reelt.

Det er nesten ikke til å tro. I en situasjon hvor Europa har grunn til å frykte islamistisk terror er det den egne befolkningen myndighetene rettsforfølger.

Så lenge disse menneskene bruker demokratiske metoder er det i realiteten demokratiet de undergraver.

Det myndighetene vil oppnå er å undergrave tilliten til seg selv. Den er allerede svekket. Men aktiv motarbeidelse er likevel noe annet.

Vi ser lignende tilløp i Norge. Demonstrasjonen mot Lars Vilks foredrag på Deichman sist torsdag hadde en slående likhet med islamistenes protester: De ble krenket av at noen sa noe offentlig som de ikke var enig i. For å rettferdiggjøre sensuren kalte de det nazisme.

To dager senere holdt de samme menneskene et møte på Høgskolen i Oslo med tittelen: Kan vold være legitimt?

Med undertittelen:

Er det noen ganger tillatt å bruke vold, f.eks som politisk virkemiddel? Hvordan kan det i så fall rettferdiggjøres?

vold.plakat.hio.debatt.II

Det er klar melding. Ingen er i tvil om hvem som menes. Her kan venstresiden holde et offentlig møte der de diskuterer om de har «rett» til å bruke vold.

Panelet gjør at sammenhengen ikke lar seg misforstå:

Lars Gule Shoaib Sultan og Jan Kallevik.

Ingen medier påpeker sammenhengen og flørtingen med politisk vold for åpen scene. De var mer opptatt av å stemple Lars Vilks som rasist og nazist.

Denne carte blanche til en venstreside som har samme fiende som islamistene, bør huskes.

Lars Vilks er dødsdømt av al-Qaida og kan ikke bevege seg ett skritt uten livvakter. Hvis man står på et offentlig sted og roper at han er nazist og vil nekte ham ytringsfrihet, hvilken side er man på da?

Aftenposten tror kanskje at leserne ikke stiller spørsmål om hvilken side den er på når de lar Rune Berglund Steen og Shoaib Sultan breie seg med en fremstilling som er tynn på saklighet og tykk på de groveste og mest vulgære anklager.

Først jazzer man opp saken til å lyde som at fascismen er ved å skulle innta Deichman, så går man løs på biblioteksjefen og spør hvordan hun kan tillate dette.

Den pressen som tillater en slik sjikane av offentligheten har mistet retten til offentlighetens tillit. Offentlighet er basert på et gjensidighetsforhold. Det er ikke noe man har eller får, men noe man gjør seg fortjent til. (Norske medier har glemt denne interdependence. De vil bare ha mer penger, skattebetalernes penger. De tror  virkelig de har rett på dem.)

Demokratiet bygger på deltakelse. Derfor må borgerne selv mobilisere. Det kommer ikke ovenfra.

Hvis venstresiden og islamister sammen skulle greie å få myndigheter til å utestenge, sjikanere og forfølge legitim kritikk, er døren åpnet til noe vi helst ikke vil tenke på.

Av den enkle grunne at islamiseringen vil tilta. Den er institusjonene som skulle advart mot avskåret fra å ta opp. Vi får en ubalanse som allerede er faretruende stor. Hvis myndighetenes forsøk på å foreta seg noe skulle være å gjøre den enda større, går vi virkelig farlige tider i møte.

Europa står overfor en fiende som både bruker den mest forferdelige vold og når det passer dem, ikke vold.

Den konkrete trusselen fra ISIS gjelder åpen terror. Men det finnes også et annet scenarie som kan virke mer plausibelt.

ISIS store forskjell har vært at de har satset på territoriell kontroll. Hva om de valgte å satse å det samme i Europa? I mange europeiske land er det nå områder hvor myndighetene vegrer seg mot å gå inn med ordensmakt, ja selv brannmenn og ambulanser. De kalles no-go-zones.

Hvis ISIS skulle stå sterkt nok et sted til å erklære området for frigjort, og vet å markere det med vold, vil myndighetene stå overfor vanskelige valg. Skal de tørre å svare på utfordringen over noe som kun er et lite område, og risikere en alvorlig opptrapping av konflikten, med fare for at den vil spre seg og gi sympati til jihadistene? Hvis man ser på myndighetenes politikk så langt vil svaret være nei. Europeiske land vil ikke tørre ta en slik konfrontasjon. De vil trekke seg unna.

Det vil være signalet til at jihadister, salafister og islamister ekspanderer. De vil kjenne lukten av triumf. ISIS spiller på tørsten etter revansj og ønsket om å være on top som mange unge muslimer har. Europa har ydmyket dem så lenge, nå er det deres tur. Dette er en følelse som det liberale Europa bare har fyrt opp under. Nå tar de unge muslimene dem på ordet.

Man ser stemningen i dette klippet fra en fotballmatch i Casablanca. Tror noen at disse følelsene blir borte om de flytter til Europa? Tror noen at imamer og andre ikke vil vite å spille på dem? Disse følelsene kan nemlig gi dem makt og penger.

A week after Algerian militants kidnapped and slaughtered a French tourist, a video has surfaced on the Internet in which Moroccan soccer fans sing pro-ISIS chants. In the video, posted on September 29, 2014, the fans of the Raja Club Athletic from Casablanca, Morocco, can be heard chanting: «ISIS! ISIS!» and «Let’s go on Jihad!»

Hva er svaret på disse «utfordringene»? Like lite som ISIS lar seg beseire med bomber og soldater, lar salafismen og islamismen i Europa seg beseire med vold.

Svaret ligger mye dypere. Det krever en revisjon av islam og Koranen. Islam må godta moderniteten og dermed modernisere seg selv. Det vil ta tid, men hvis man ikke våger å snakke om det, vil svarene lett gå i voldelig retning.

Myndighetene i Bayern er med å akselerere en slik utvikling ved å rettsforfølge mennesker som reagerer på demokratisk grunnlag.

Reaksjonen på Lars Vilks hadde noe av det samme hysteriske ved seg. Selvtekt forkledt som omsorg.

Hvis ikke de som forvalter demokratiets debattarenaer vet å kjenne sitt ansvar, kan man ikke senere si at man ikke forstå eller visste.

Skriften på veggen er ikke til å ta feil av.