Sakset/Fra hofta

Bildet: Annen verdenskrig brukes som backdrop til dagens migrasjon og nestekjærligheten er ikke lenger et personlig anliggende, men en plikt pålagt av staten. Men hvis dette prinsippet skal anvendes på et lite land med 3,7 millioner innfødte, vil regningen bli noe som fremtidige generasjoner vil måtte bære.

Avgangselevene i den videregående skolen har i dag avlagt eksemen i norsk hovedmål, og selvfølgelig, den nye tid skal inn også der. Blant oppgavene elevene kunne velge blant, var en analyse av diktene Tung tids tale og Vuggevise, skrevet av henholdsvis Halldis Moren Vesaas og Henrik Norbrandt.

Diktet Tung tids tale er skrevet i 1945 og diktet Vuggevise i 2015, som en kommentar til flyktningkrisen.

Det krever ikke mye for å forstå at bak det norskfaglige ligger det et klart ideologisk og normativt perspektiv; Vi er kalt til å være gode, og gode er de som åpner grensene på vidt gap, som oppgir seg selv til Det store Vi. Skolen er blitt et politisk prosjekt, enhver elev skal formes utfra dagens idealer.

Eksamensoppgavene ble selvfølgelig laget for en god tid tilbake, lenge før terroren i Manchester, men jeg kan uansett ikke fri meg fra den snikende tanken; Det vil aldri bli skrevet et dikt til de barna som ble drept i konserthuset, til alle de som ligger kvestet på sykehus, ødelagt for livet. Vi hyller de døde, men sier samtidig at terroren er kommet for å bli, noe vi må venne oss til og ikke frykte. Vi er så mange, terroristene er så få, skriver kommentatorer i ettertid, som om det betyr noe i sakens anledning. Vi får høre at vi ikke må reagere med å kreve politiske endringer, at det er nettopp det terroristene vil. Selv tror jeg terroristene vil holde på til vi ikke orker mer og underkaster oss, men slik tale er ekstrem i dagens politiske klima der pasifisme og rosetog er det eneste riktige.

Det er som om vi er forpliktet til å ofre våre barn på godhetens alter, at vi på grunn at skjebnen til de barna som er på flukt ikke har rett til å beskytte våre egne. Hyllesten til de døde blir derfor bare legitim så lenge vi ikke krever noe mer. Det er som om vi hyller vår vilje til å ofre våre barn uten motstand.

Det er blitt moralsk høyverdig å føre en politikk som legger veien åpen for fremmede mennesker, selv om de skulle ha som mål å drepe oss, det er det våre elever blir fortalt. Hva det til slutt vil gjøre med den generasjonen som nå vokser opp, vet jeg ikke, men det er et farlig prosjekt å la unge mennesker oppleve at samfunnets ledere ber dem være villige til å ofre livet for en villet politikk.

 

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!

Halldis Moren Vesaas

 

Vuggevise

Lille krigsbarn, hvor går du hen?
Mod øst eller vest?
Hvor i verden tror du
du finder en ven?

Lille krigsbarn, hvad passer dig bedst:
Et hullet tæppe?
En krydsfinerkiste?
En redningsvest?

Lille krigsbarn, hvor vil du dø?
Hvor bomberne falder
eller i åben sø?

Lille krigsbarn, hvor vil du hen?
Vælg selv. Bare vi aldrig
skal se dig igen.

 

Henrik Norbrandt