Kommentar

Charles Varade og Jean Sari, Fariseeren og tolleren i templet, freske i Église Saint-Joseph, Marseille. Etter Lukas 18, 9–14. Foto: Rvalette / Wikimedia Commons.

Den 17. april 1939 stod en liten, men interessant tekst i Stavanger Aftenblad. Avisen kunne fortelle at Eleanor Roosevelt hadde bestemt seg for å hjelpe barn i Spania som var blitt foreldreløse etter borgerkrigen. Eleanor Roosevelt ville overføre 9 dollar i måneden til et foreldreløst barn slik at det ble sikret en trygg oppvekst. Det var også andre som ville gjøre det samme.

Vi har gått gjennom noen dager der man lett kan forledes til å tro at kristen tro kun handler om følelser og gode hensikter, og at den som griner mest, er den som tror og vil mest.

Debatten knyttet til IS-terrorister og deres barn har avslørt at det ikke er nok å bevilge penger til et barnehjem i Syria. Det er blitt vanskelig å knytte nok følelser og personlig engasjement til den typen prosjekter, og derfor får  slike løsninger ikke særlig gjennomslagskraft. Det er som om flere av dagens kristne politikere og teologer mener vi må bevise vår moralske overlegenhet ved å gjøre noe mer, vise at vi ved våre kvaliteter kan mestre det som før syntes umulig.

Vi bør for øvrig ikke tvile på at engasjementet er ekte, men vi må prøve å forstå hva som har skjedd, når det vi tidligere forstod som rasjonalitet, blir sett på som uttrykk for ondskap og fravær av varme.

Troen har nemlig mistet en viktig karakter: dens forankring i Jesu ubetingede kjærlighet og fornuft.

Folk søker ikke lenger etter sannheten, men etter de prosjektene som kan bekrefte dem selv som gode mennesker, enten det er IS-barn, kjønnsidentitet eller klimasak. De viser også hvordan sekularismen påvirker kristne: Vi står i et evig jag etter å se oss selv som moralske mennesker, vi kan ikke hvile i Guds storhet og vår egen utilstrekkelighet. For det moderne mennesket kan alt, enten det er å redusere klodens temperatur, endre kjønn eller å integrere IS-terrorister. Tviler du på det, rokker du ved det moderne menneskets religion, inkludert vår tids kristne. For dem blir snakket om konsekvenser blasfemi, et angrep på deres gode vilje.

En slik tro forandres til handlinger der en tradisjonell forståelse og vurdering av kostnader blir irrelevante. Den moderne kostnaden ligger i kampen for å overbevise andre om at nettopp de har rett – ikke i kampen for en objektiv sannhet, men i kampen for sine følelser. Det er postmodernismen som har overtatt definisjonsmakten, og da blir troen på sannheten byttet bort med et emosjonelt diktatur, der den som feller flest tårer, forvalter godheten, og mot slike følelser er det umulig å argumentere.

Den som argumenterer mot en annen persons følelser, argumenterer nemlig også mot denne personen, og det hele oppleves selvfølgelig som et personangrep. Slike angrep bekrefter dermed også fraværet av varme, og stadfester den emosjonelle politikerens virkelighetsforståelse. Når sannheten har blitt relativ, er seierherren den som vil mest og som har flest tilhengere, og der ligger også vår tids sanne tro, men det er ingen grunn til å tro at vi finner Kristus der.

Det er krevende å forholde seg til en politisk virkelighet som i en slik grad har mistet sin kristne forankring og dermed sin rasjonalitet, men vi må. Vi kan ikke slutte med å tale om at Gud elsker oss med den fornuften han ga oss, at han ønsker vi skal bruke den til å tenke gjennom hvilke konsekvenser våre valg får for oss selv og våre medmennesker, at av og til er en pengegave til lidende i andre land riktigere enn en tro på at vi kan løse all urettferdighet ved vår godhet.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!