Kommentar

En av grunnene til at et konservativt parti som Høyre er margstjålet, kan ha å gjøre med at sunne konservative instinkter blir forvirret. Et av de største problemene i vår tid er spørsmålet om toleransens grenser. Skal den også tåle intoleransen? Hva om intoleransen vinner? Dette er en schizofren situasjon.

Noen ser ut til å mene at man skal slippe de intolerante frem i størst mulig grad, og kaller det dialog. De appellerer til borgerlige menneskers behov for selvaktelse og anstendighet. Men de er medhjelpere for mennesker som viser alt annet enn respekt for andres meninger.

Både Aftenposten og Aftonbladet gir stemme til de intolerante. Det er neppe tilfeldig.

Sentrum er ikke sentrum

Det politiske sentrum har endret seg radikalt, og Aftenposten under Harald Stanghelle har gitt et stort bidrag. De er en merkelig blanding av storkapital, markedsmakt og promotering av et flerkulturelt samfunn, på en måte som unngår de vanskelige, ubehagelige spørsmålene og prioriterer dialog med de religiøse. Den kritiske samtale er død. Igjen står Jostein Gaarder og Mohammed Usman Rana.

Man må se redigeringen av kommentar- og debattsidene i et større perspektiv for å se disse linjene. Å drive en kommentaravis er krevende. Det krever kontinuerlig overprøving av seg selv, og en viss elitisme. Man må sette en standard. Aftenposten har i stedet valgt seg et imaginært publikum bestående av flerkulturelle ideologer i det offentlige, selvbestaltede muslimske talsmenn og deres akademiske allierte.

Aftenposten kunne vist at islam må finne seg i å bli behandlet like kritisk som kristendommen. De kunne sagt til Ashgar Ali, Abid Raja, Usman Rana, Lene Larsen: «Dette er for dårlig. Det holder ikke.» Trond Ali Linstad er ikke verdt trykksverten.

Det er mange norske intellektuelle som ikke slipper til. Eller de tar hintet, de ser hva som prioriteres, og trekker seg tilbake.

Ett aktuelt tema er venstrefløyens forræderi mot egne idealer. Flørtingen med islamismen er manifest til stede. Den har en parallell i Stalins samarbeid med Nazi-Tyskland. De tyske kommunistene som flyktet til Moskva, ble utlevert til Gestapo etter delingen av Polen.

Hvis et lite samfunn som det norske skal kunne hanskes med islamismen, må det mobiliseres til intellektuell motstand. I stedet har Aftenposten drevet avvæpning.

Hvis dette høres overdrevent ut, så ta en titt på dekningen av USA. Antiamerikanismen går som en rød tråd gjennom dekningen, for ikke å snakke om anti-israelismen.

Jødehatet er igjen en aktuell faktor i europeisk politikk, og det retter seg mot demokratiet. Det å ikke påvise denne faren, er å bidra til at det øker.

Arbeiderbevegelsen var tidligere dominert av en konsensus-kultur, der noen snakket sammen og alle visste hva de skulle si og mene. Nå er det Aftenposten som fungerer som ideologisk premissleverandør, og det er Harald Stanghelle som er sjefsarkitekt, godt hjulpet av kultur- og debattredaktøren. Aftenposten har fortrengt VG som det førende organ. Ikke fordi avisen uttrykker hva folket mener, men fordi det identifiserer seg med og artikulerer visse ideologiske strømninger i tiden.

Men disse strømningene er høyst problematiske. Aftenposten er ultratolerant, også for de mest ekstreme. Man gir villig vekk spalteplass til en person som utbasunerer sitt jøde- og homohat. Det er ekstremisme som underholdning. Man kommer aldri videre i debatten. Den nullstilles for hver gang. Det mest brutale og sjokkerende blir sittende igjen, det er det man husker. Debatt som hundekamp. Virkelig debatt handler om noe annet. Men de Stanghelle og Åmås har sluppet til er instinktdrevne og fylt av ressentiment og hat. Det er moralistisk antirasisme sanksjonert av religiøse rasister. Er det noe rart borgerlige mennesker blir forvirret?

Det er denne rollen stortingspolitikerne hyller når de utroper Harald Stanghelle til den beste politiske kommentatoren. Stanghelle er rund som en ball. Hans beskjedenhet kan vanskelig skjule hans ærgjerrighet. Han har flere agendaer, og man vet aldri helt hva han egentlig mener. Han bedriver manipulasjon, ikke journalistikk. Journalistikk forutsetter good faith.

Når stortingspolitikerne kårer Stanghelle, honorerer de samtidig representanten for Media Norge, det nye mediekonsortiet der Schibsted er dominerende eier. Det er stort, mangfoldig, ressurssterkt og vil gjerne fremstå som moderne og up to date. Men bak den duse, humane profilen merkes en hardere hånd. Det er en bestemt type debatt man ikke vil ha, det er visse problemstillinger man ikke vil forfølge: de som ser at det er visse verdier og syn som er uforenlige, at frihet og demokrati ikke er en overfladisk affære, men krever at man velger: å kjempe eller flykte.

Sverige

I Sverige har man kommet «lenger»: Der forsøker man å stemple kritikere av det flerkulturelle samfunn som islamofober. Andreas Malm har skrevet en voluminøs bok «Hatet mot islam», der han hevder at islamofobien ikke lenger befinner seg i randsonen, men har fått innpass blant anerkjente samfunnsdebattanter og institusjoner. Malm er en venstreradikaler som aviser som Aftonbladet og Dagens Nyheter tidligere ville holdt på armlengdes avstand. I den «borgerlige» epoken var han en fremmed. Nå er det omvendt: Malm er stuevarm, og hans kritikere slipper ikke til.

Ett oppsiktsvekkende eksempel er behandlingen av tidsskrifttet Axess og dets redaktør Johan Lundberg.

Da Malms bok ble anmeldt av Aftonbladets religionsekspert Torsten Kälvemark, inneholdt anmeldelsen sleivspark til Axess for å være blant de som gjorde islamofobien stueren. Dette fant Lundberg helt urimelig, og skrev et tilsvar. Det ble refusert av kulturredaktøren Åsa Linderborg, som kaller artikkelen for «svamligt» og «grälsjukt». Kälvemark skrev privat et brev til Lundberg der han forklarte at det ikke var han men redaksjonen, som hadde tilføyd angrepene på Axess. Deretter fikk Malm slippe til med en artikkel som tilbakeviste angrepene på boken hans.

Det er en oppførsel som man kan kjenne igjen fra Aftenposten: Man ønsker ikke en seriøs kritikk som går systematisk til verks, men lar ekstremistene inngå i rammene for hva som er en relevant debatt. Det er premissleverandørene som bestemmer utfallet av debatten.

Slik baner man vei for heroiseringen av legene Mads Gilbert og Erik Fosse, og krigsforbryteranmeldelsen av ti israelske ledere.

I Aftonbladet kan Mohamed Omar utfolde seg. Han omvendte seg til radikal islam, hyller Hamas og Hizbollah og flørter også med høyreradikale og fornektelse av Holocaust.

Begge aviser er eid av Schibsted. Den redaksjonelle fellesnevneren er neppe tlfeldig.

Det kreves en «innføring» og utgreiing før man ser disse mønstrene. Det gir en redaktør som Johan Lundberg. Først bakvaskelsen og deretter refusjonen av hans innlegg sier noe svært lite sympatisk om hva Aftonbladet sysler med.

Se Lundbergs artikkel i gjestespalten

Les også

-
-
-
-
-
-