Kommentar

Bilde: Bildene fra filmen Dunkirk (2017) av Christopher Nolan legges oppå vår egen følelse av omringning og fortregning. Murray siterer Stefan Zweig som begikk selvmord i Brasil. Mange av Europas fremste intellektuelle valgte å avslutte sine liv. Når folk i dag sier: – Jeg er glad jeg er gammel og slipper å oppleve det som venter, bidrar de til undergangsstemningen, samtidig som de velger utgangen. Det er desertering til det hinsidige.

Douglas Murray er en intelligent mann. Hans analyse av Europa er korrekt, men ikke fyldestgjørende.

Det gjenstår noe: Håpet. Håpet er opp til oss. Det kan ikke komme utenfra.

Alle beskrivelser av Europa og Vesten er skrevet av «tilskuere», av en stemme som er betrakterens. Men hvem er i stand til å være betrakter til sin egen undergang? Normale mennesker vil handle.

Hva består en slik «handling» i? Det er det flere inne på Document som spekulerer på. De fleste ser for seg en eller annen slags oppvåkning. Den foregår utvilsomt på grasrota, men det er ingen bro fra vanlige folk til eliten og eliten gjør så godt den kan for å hindre det.

Men det er sprekker: Tidligere forbundspresident Joachim Gaucks tale er et tegn i tiden. Det er Merkel & Co som er på defensiven.

Problemet er at personer som Gauck først tar ordet etter at de har gått av. De holder ikke slike taler når de er i posisjon. Vi har ingen Churchill i noe europeisk parlament. Ingen som «mobilize the English Language for war», som Lord Halifax sa om Churchill etter at han hadde overtatt som statsminister og talte til parlamentet.

Hvis noen skulle holdt en lignende tale i dag ville vedkommende blitt utestengt fra facebook, sosiale medier og kanskje blitt dratt for retten. Det er unektelig noe å tenke på.

Også ytringsfrihet er blitt et spørsmål om klasse. Douglas Murray behersker språket og er vanskeligere å arrestere, all den stund han formidler den kulturen som har vært Europa. Det gjør ikke Merkel, Macron og May. De representerer snarere ånden fra Vichy, den som hadde nederlaget i øynene før kampen i det hele tatt hadde begynt. Dagens Europa skyr vold, selv ikke politi og soldater skal bruke vold.

Dette er en dødsdømt kultur, det er det ingen overdrivelse å si. Når Michael Tetzschner syntes det var ubehagelig å se væpnet politi inne på Stortinget, enten det var for å gå på toalettet eller hente seg kaffe, så er det utslag av en mentalitet som har overgivelse og nederlag innskrevet. Hvordan kan man tro at man kan bli beskyttet når man ikke tåler å se våpen hos ordensmakten?

Psykologien bak er en gåte. Store deler av den politiske eliten i Europa er «der».

Det er ingen aksjoner fra mennesker som vil rive falskhetens slør vekk, slik Femen har gjort. Eller som den norske klimaaktivisten Nora Christensen (34) gjorde under klimatoppmøtet i København, da hun bløffet seg inn på gallamiddagen og foldet ut bannere.

Aksjonismen går bare én vei i Europa, det er definitivt et tankekors. Man har latt venstresiden få definere forsamlings- og demonstrasjonsfriheten.

Men også der ser vi tegn til tegn til forandring, av alle steder i Tyskland. Det har vært to demonstrasjoner mot lovløse tilstander koblet til innvandring i to tyske byer, Cottbus og Kandel. Den andre siden forsøkte å mobilisere, men var i mindretall. Det er tankevekkende. Noe skjedde høsten 2015.

Det handler om at folk begynner å spørre det fundamentale spørsmål: Hvem er for meg? Hvis ikke myndighetene, hvis ikke politi, kommune, rektor eller barnehave – kanskje jeg blir nødt for å være for meg selv? Det springer ut av overlevelsesinstinktet og her blir all undergangsstemningen rene giften.

Det er slående å se kontrasten mellom Peter Hitchens og Douglas Murray i synet på Jordan B. Peterson. Hitchens er skuffet, synes ikke Peterson går dypt nok eller langt nok. Kanskje ikke så rart. Han sitter med fasit: Europa er game over.

Det Hitchens mener er: Det fredelige, sedate, velstands-Europa er over. Det er riktig. Men det betyr ikke at «Europa» som tanke og forestilling er over.

Det er opp til oss.

Det er defor høyst interessant at Murray lot seg bevege av tre foredrag som Petersen holdt i London. Det skjedde noe mellom tilhørerne og Peterson som Murray aldri har sett før. Murray så at menneskene har et stort åndelig behov, og det er når de lukter ekte vare at de tør å vise det.

Det er slikt man før kalte en vekkelse. Peterson rører ved noen strenger som vestlige mennesker har. Røtter som ikke har fått næring.

Hvordan overleve i det postmoderne Europa?

Peterson sier det ubehagelige: Det begynner i deg. Hvis Europa skal reddes må du starte med deg selv.

Du må endre ditt liv, det er hva han sier.

Den som endrer sitt liv begynner å se alt med nye øyne.

Håp er en prosess og en bestemmelse. Det er mange andre som har stått overfor langt verre odds i historien, og likevel tatt kampen opp.

Håp er å ta det første skritt. Det begynner ikke med de store, men små skritt. Etterhvert som du går blir veien til skjebne. Det er utenkelig å gjøre noe annet.

Det er slik store historiske endringer har skjedd, mot alle odds.

Noen mennesker begynner. De klarer ikke annet. Deres eksempel inspirerer andre.

Vi har sett flere slike tilfeller i den senere tid. Mennesker som sier «jeg klarer ikke lyve, jeg må si sannheten».

Det var slik de store reformprosessene begynte på 1500-tallet. For å være menneske klarte de ikke gå på akkord med seg selv.

Håp er en enorm kraft «menneske-til-menneske».

Så lenge det finnes mennesker som har denne troen, er Europa ikke fortapt.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!