Kommentar

Caravaggio The Incredulity of Saint Thomas (1601-1602). Den nye samtalen er historisk-hermeneutisk dvs den bryr seg ikke om antipatier mot kristendommen og vestlig kultur. Det er en reaksjon på nedvurdering av egen tradisjon. Ikke nostalgisk, men fremadskuende: Hva har vi å bidra med? 

To ting har overbevist meg om at det vi opplever er slutten på sekstiåtter-bevegelsen. De dør kicking and screaming, men som Trump sier: Nancy Pelosi er vårt beste våpen.

Jo mer de stritter i mot, jo mer mediene hetser Trump, jo mer de snur verden på hodet, jo fortere dør de.

Det som fikk meg til å se dette i et lengre perspektiv er Jordan B. Peterson og den enorme interessen for timelange intervjuer på youtube.

Document har i ett år levd med alternative medier i USA. Det er de jeg først går til når jeg vil finne ut hva som skjer. Jeg vinket farvel til Aftenposten i fjor sommer. Avskjeden ligger i kjedsomhet, «forholdet» fungerte ikke lenger. Det skjedde ikke noe i Aftenposten. Det var uinteressant. Når irritasjon blir drivkraft skal du slutte.

Informasjonen er global. Når det skjer en revolusjon i verdens viktigste land, USA, og alt norske medier klarer å gjøre er å stritte mot, har de utspilt sin rolle.

Menneskene går andre steder.

En av de sterkeste drivkreftene bak 68′ var free speech, utfordring av makten og ønsket om ærlighet. Derfor ble Pentagon-papirene og Nixon symbolsaker. Men allerede den gang begynte feel-good-protestene å overta. Ved å protestere mot krigen følte vi oss bedre enn alle andre. Dette har forplantet seg inn i dagens politiske system, unnskyld meg, folk blir kvalme av all godheten. De tror ikke noe på det.

Igjen har dette med globalisme å gjøre: Hvis velferdsstaten og solidariteten skal omfatte hele verden er det slutt. De som på ramme alvor går inn for noe slikt har enten bakenforliggende motiver eller er stokk dumme.

Det jeg merker i de intervjuene som engasjerer millioner av mennesker er autentisitet. Steve Bannon sa det: Internett avslører falskhet. Nettet vil ha det autentiske. Derfor vant Trump. Hillary var syntetisk, falsk, bunnfalskt, hyklersk, korrupt, herfra til månen. Alle kunne se det. Gunnar Kagge syklet over hele USA og slet ut et sykkelsete, men kunne ikke forstå vreden mot Hillary.

Hvor kommer denne godfjottede naiviteten/enfoldet fra?

Peterson er kulminasjonen på 68′: Dagens ideologi gjør alle til ofre, og overgriperne skal ut. Vi blir sittende igjen med et samfunn av ofre, som står fritt til å velge i identitetspolitikk. Dvs bare de identiteter den godkjente smak tillater. Visse identiteter er ikke tillatt.

Queer-teori og transetullball var det som fikk det til å tippe over. Opphevelse av biologisk kjønn var det som fikk Peterson til å si nei. Han nektet å føye seg.

Slik Martin Luther kun var mulig pga Gutenberg og trykkekunsten, er Peterson kun mulig pga internett og sosiale medier. Der Luther nådde en verdensdel, når Peterson hele verden.

Denne «samtalen», denne påvirkning er uten sidestykke i historien.

I Document vil vi gjerne være med på den. Dette er begynnelsen på noe helt nytt. En «samtale» som opphever tid og rom og som griper tilbake til sivilisasjonens begynnelse.

Du trenger tid, du trenger oppmerksomhet. Du trenger motivasjon.

Mennesket er et dyr som trenger mening. En hensikt.

Peterson sier: Nietzsche forutså katastrofene i det 20. århundre. Han så at Gud var død og spådde totalitarismen som fulgte som svar på dette: Det var en direkte korrespondanse mellom Guds død og nazismen, fascismen og kommunismen.

I dagens Norge liker vi ikke å høre om denne korrespondansen, og slett ikke at kommunismens forbrytelser likestilles med nazismens.

I dagens Norge blir fremdeles kommunismen skånet. Det er fordi venstresiden og Arbeiderpartiet har flørtet med voldsbevegelser i den tredje verden som sa de ville «frigjøring». Verst var flørten med PLO og senere Hamas. Ikke på noe punkt trakk Gahr Støre eller Raymond i snora og sa Stopp! Samtidig ble de mer og mer anti-israelske.

Trump har fått oss til å se at dette var en dead end. Han anerkjente Jerusalem.

Vi står foran en stor omlegging av amerikansk politikk: Det er slutt på handouts. Det er slutt på å dele ut penger til land som senere slår deg i ansiktet. Pakistan er et skoleeksempel.

Det er no more Mr Nice Guy.

Tidligere hadde USA som motto: Carry a big stick and speak softly. Det er det Trump kommer til å gjøre, og Erdoganer og ayatollaher kommer til å holde seg på matta.

Det går en debatt i USA om innvandring som har mange paralleller til Europa. Det handler om et fundamentalt spørsmål: Hvem er min neste? Venstresiden mener at det må gjelde alle. De står for den ultimative godhet.

Venstresiden tar det enda et skritt lenger: Jo mer fremmed du er, jo større er vår skyld, jo mer berettiget er du. Derfor er muslimer selve idealet på din neste. Hvis du ikke har skjønt det er det deg det er noe galt med. – Vi har egne programmer for slike som deg, sier myndighetene.

Det er ikke tull. De skal nå kaste kristendommen ut av skolen. Den skal bli helt nøytral. Dvs. islam kommer til å ta mer og mer plass. Den lider ikke av den skamfølelsen norske har overfor sin egen fortid.

Alt dette kommer som kulminasjon på en utvikling: 68′ startet en «frigjøring» som ville sprenge alle grenser. Naturlige, nedarvede kulturelle hemninger skulle fjernes: Bluferdighet, yrkeskall-yrkesetikk, troskap, lojalitet, monogami, livslange ekteskap – ble sett på som «slaveri» – og lenkene måtte sprenges. Den høye skilsmisseraten var et resultat. Har den ført noe godt med seg? Spør barna.

Destruksjonen i 68′ kommer tydelig til syne i fenomenet Harry Weinstein, som er et outrert eksempel på en hel kultur.

Det er bare et lite skritt derfra og over i nihilismen. Det er denne livsstemningen som gjør at folk sier at Europa er dødsdømt. Ingenting gjør meg mer irritert. Det er folk uten livsmot som faller for fristelsen til å si noe slikt.

Det er en stemning inne i dem, de deler den med mange, men det er det den er: En livsstemning. En undergangsstemning.

Derfor bli jeg optimistisk og glad over å se diskusjonene i USA: Det er samme spirit som i 68: Mennesket har kraft til å forandre sine livsvilkår, til å redde seg selv.

Document vil derfor i tiden som kommer vende blikket mot USA: Både den politiske kampen i Washington, men også den kulturelle kampen, som er minst like viktig.

Vi står overfor et kulturskifte: Trump er ikke noe blaff. Det er noe mye større på gang.

 

Les også

-
-
-
-