Sakset/Fra hofta

Stadig flere får øynene opp for at den multikulturelle ideologien som fortsatt holder Europa i et jerngrep, er i ferd med å bære fryktelig galt avsted. Denne oppvåkningen går for det meste upåaktet hen. Ideologiske aktivister som har mistet troen, blir ganske enkelt mindre meddelsomme, mens vanlige mennesker som aldri har hatt den, ikke nødvendigvis griper ordet.

Men hos noen toneangivende personer, som kanskje ikke har vært blant de mest fremtredende i debatten, kan omslaget merkes. En av dem er Tysklands tidligere president Joachim Gauck, som for mindre enn ett år siden forlot dette embedet – riktignok for det meste et symbolsk sådant, men likevel viktig på grunn av den samlende rollen presidenten spiller der til lands.


Joachim Gauck taler under en prisutdeling i Berlin den 16. november 2017. Foto: Axel Schmidt / Reuters / Scanpix (utsnitt).

I egenskap av gjesteprofessor ved Heinrich Heine-universitetet i Düsseldorf holdt Gauck den 31. januar en forelesning med tittelen «Tanker om det egne og det fremmede», hvor han sa seg forskrekket over multikulturalismens uføre i Tyskland. Et manuskript som lå til grunn for det han sa, er å finne hos Rheinische Post.

Den avgåtte presidenten imponerte studentene med sin analyse av tilstanden for Tyskland og ble flere ganger avbrutt av applaus, skriver Die Welt.

«I lang tid har forestillingen om multikulturalisme hatt stor innflytelse på integreringspolitikken: Uansett hva de enkelte kulturene har rommet, har mangfold vært regnet som en verdi i seg selv», sa Gauck. De forskjellige kulturene skulle leve side om side med de samme rettighetene, fastslo han. Alle de gjeldende vestlige og liberale verdioppfatningene ble avvist. «Jeg forstår at det ved første blikk kan virke åpent og tolerant at mangfoldet blir akseptert og verdsatt på denne måten. Men det denne multikulturalismen faktisk har ført til, skremmer meg», sa Gauck.

Med det satte han utvilsomt ord på en særdeles utbredt følelse. Og han unnlot ikke å gå i detalj:

Han synes derfor det er «en skam når noen lukker øynene for undertrykkelsen av kvinner både i vårt land og i mange muslimske land, når det skjer tvangsekteskap og altfor tidlige ekteskap eller det er svømmeforbud for jenter i skolen, når antisemittismen blant folk fra arabiske stater blir oversett eller sies å være forståelig på grunn av Israels politikk, eller når kritikk av islam straks mistenkes for å skyldes rasisme eller hat mot muslimer.» Gauck stilte deretter det retoriske spørsmålet: «Er det riktig at man i disse og andre tilfeller anser den andre kulturen som viktigere enn vernet om fundamentale menneskerettigheter?»

Det finnes ganske riktig fiendtlighet til muslimer i Tyskland, erkjenner Gauck. Men så lenge man feier kritikkverdige saker under teppet når de vedrører migranter for ikke å vekke mistanker om rasisme, gir man rasistene rett i at meningsfriheten er innskrenket, sa den tidligere presidenten.

Hvordan kan noen unngå å ha fått med seg at denne friheten er kraftig innskrenket? kunne man legge til.

Resultatet er uansett at altfor mange nykommere til landet etter eks-presidentens oppfatning har levd i årevis eller i flere tiår med verdier og forestillinger som står i strid med lover, sedvaner og tenkemåter hos majoritetsbefolkningen, hvis historie og kultur man ikke engang kjenner. En ille berørt Gauck stiftet selv direkte bekjentskap med fenomenet da en slørkledd muslimsk pike ikke ville ta ham i hånden under et offisielt besøk ved en skole i Offenbach i 2016.


Møtet mellom islam og Europa i et nøtteskall. Foto: Twitter.

Samfunnet har ikke en uendelig evne til å bære disse motsetningene, konstaterer han:

«En nasjonalstat kan ikke overbelastes. Den som fjerner alle nasjonalstatens grenser i egenskap av innbilt representant for verdensborgerne, overbelaster ikke bare statens materielle, territorielle og sosiale muligheter, men også borgernes psykologiske muligheter», advarte Gauck. «Selv for et kosmopolitisk menneske finnes det grenser når utviklingen, fremfor alt av kulturell art, går for fort og er for omfattende.»

Gaucks analyse er skarp: Forandringene som herjer med Europa, legger et altfor stort psykologisk press på mennesker. De blir utilpass, og trekker seg tilbake. Konsekvensen er at de europeiske landenes sosiale tekstur er blitt tynnslitt og strukket til det ytterste.

Ingen vil være tjent med at den ryker.

Når en uomstridt, samlende og allment respektert bestefartype som Joachim Gauck taler såpass klart som han gjorde i Düsseldorf, gjør det et visst inntrykk. Det betyr at erkjennelsen av denne risikoen er i ferd med å nå stor utbredelse også i den politiske klassen.

Og måtte noen flere som tenker i lignende baner, i det minste blant dem som ikke risikerer mer enn den avgåtte presidenten gjør, si det de tenker med åpent visir. Det ville være på høy tid.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!