Gjesteskribent

Nyheten om at England vil få sitt første nye elitegymnas – eller grammar school – på 50 år, vekket fiendtlige reaksjoner fra nesten hele venstresiden. Det var forutsigbart. For det er en motsetning mellom den demokratiske kulturen og den tradisjonelle utdannelsen du venter å finne ved et bra elitegymnas. Vi blir ofte fortalt at et system som «gjør forskjell» mellom de som er i stand til å motta en hard akademisk utdanning, og de som ikke er det, er «elitistisk» – og dermed i strid med de egalitære prinsippene i et ekte demokrati. Dette gjelder spesielt på høykulturens område. Likhetsforkjemperne mener at hvis denne kulturen ikke er tilgjengelig for alle, ​​så bør den marginaliseres som et privat anliggende, uten noen plass i den offentlige utdannelsen.

Scruton
Roger Scruton

Det er vanskelig å argumentere mot det synet. Det er vanskelig å overbevise noen som er oppvokst uten kultur, om at kulturen har verdi. Og det å diskutere med likhetsforkjempere er meningsløst, siden det forutsetter at gode resonnementer er bedre enn dårlige, hvilket er en elitistisk oppfatning. Alt vi kan gjøre, er å bestrebe oss på å skape et rom for kulturen i en verden av larm, og invitere elever inn dit. Ofte kan det virke som om oppgaven er håpløs. Men jeg er overbevist om at den ikke er det, og at belønningen, både for lærer og elev, oppveier for alt det koster.

Vi bør avvise oppfatningen om at høykulturen, som besittes av en elite, ikke er til noen nytte for dem som ikke besitter den. Dette er like usant som den oppfatning at vitenskap eller høyere matematikk er uten nytte for enhver som ikke forstår disse tingene. Vitenskapelig kunnskap finnes fordi noen få talentfulle personer er rede til å vie sine krefter til å prøve å oppnå den. Det er hva universitetet er til for, og siden man ikke kan formidle vanskelig kunnskap uten å skille mellom studenter som kan og ikke absorbere den, er dette skillet et sosialt gode. Det samme er tilfelle med høykulturen. De som er i stand til å oppnå den, vil være et mindretall, og prosessen for overføring av kulturen vil bli alvorlig hindret hvis læreren må gi Mozart og Lady Gaga samme plass i undervisningen for å oppfylle et eller annet likhetskrav.

Men hvordan kan flertallet uten denne kulturen dra nytte av de få som har den? Dette er det avgjørende spørsmålet. Og det er maken til det eldgamle spørsmålet rettet til aristokratier – hva er det de gjør som er bra for resten av oss? Hvorfor skal vi støtte en livsstil av fritid og raffinement som bare en eksklusiv klikk kan nyte godt av? Det spørsmålet ble stilt under den franske revolusjon, og det var ikke før Napoleons nederlag, to millioner dødsfall senere, at folk begynte å forstå at en overklasse som var i stand til å utøve diplomati og kommunisere med sine likemenn i Europa, hadde spilt en rolle i å forhindre de store, ødeleggende krigene som umiddelbart fulgte etter denne klassens undergang.

Vi har alle interesse av at det finnes en kultivert elite som kan sikre at forestillingsevnen spiller sin rettmessige rolle i beslutningene som angår oss. Kunnskaper om litteratur og historie var kanskje ikke til noen umiddelbar nytte for en soldat i rekkene under den andre verdenskrig. Men uten slike kunnskaper ville det ha vært umulig for Churchill å utøve den type lederskap som kjennetegnet ham, og som selv hos de minst utdannede vekket en følelse av at det stod mye mer på spill enn det han enkelt kunne forklare. Slike eksempler kan hjelpe oss med å forstå hva vi i realiteten ville miste hvis høykulturen forsvant fra bevisstheten. Vi ville gå under i en eller annen fremtidig krise uten engang å forstå hvorfor.

Erhvervet kunnskap er til fordel for oss alle. Tapt kunnskap er et tap som alle må bære. Det spiller ingen rolle hvem som har kunnskapen. Det viktigste er at den bør finnes, offentlig tilgjengelig, og at folk bør vite hvordan den kan gjenfinnes i vår felles åndelige kapital. Utdannelsen holder kunnskapen i live ved å sette folk i stand til å tilegne seg den, enten fordi de har gjort den til sin egen, eller fordi de kan gå til bøkene og arkivene hvor den oppbevares. Men med mindre det finnes noen som virkelig behersker sakene, er hverken bøker eller arkiver noe bedre enn naturens bok, som stirrer stumt på oss innen vi gjenoppdager trylleformularet som får den til å tale.

Man formidler ikke en kultur ved å lære noen om den. Man formidler den ved å innvie noen i den, ved å gi et eksempel, en invitasjon eller en mulighet til å delta i den. Vi lærere må ikke bare vise de unge hva vi beundrer og hvorfor; vi må også vise vår beundring. Vi må gjøre det klart at kunsten og litteraturen vi beundrer, har forandret livene våre, og vi må invitere studentene til å delta i opplevelsen vi ble gitt. Ved å gjøre dette viser vi alle studentene respekt. Dette er utvilsomt hva den demokratiske etos virkelig krever av oss.

 

Opprinnelig i Spectator Life den 5. desember 2015.