Kommentar

Bildet: Kunsten betyr mer enn vi er klar over. Etterhvert som historien blir mer påtrengende vil vi gjenkjenne oss i tider som inntil for nylig sto oss fjernt. Hieronymus Bosch har malt dette bildet: Kristus som barn med gåstol. Det er malt i 1480.

Douglas Murray har skrevet en ny bok som bare med sin tittel kan slå bena under en: The Strange Death of Europe. Utdraget i Sunday Times hadde tittelen: Europe signs its own death warrant.

Slik språkbruk er fjernt fra norsk andedam. Murray er godt kjent i Storbritannia. Men totalt ukjent i Norge. Slik vil det sikkert forbli, hvis ikke en eller annen redaksjon ønsker å belyse «oppløsningstendensene». De som før anklaget Document for å være alarmistiske er i dag selv alarmister: Det er Brexit og Trump som har fått dem til å dra frem dommedagskortet. Men de snakker fortsatt ikke om den utviklingen som utløste velgerevolten.

Da Steven Sackur intervjuet franske Pascal Bruckner på Hardtalk nylig, og Bruckner sa Frankrike «has a muslim problem», utbrøt Sackur: – But that is incitement!

Det politisk korrekte presteskapet har tatt et skritt mot islam og innfører nå islamofobi-normen. Det er deres siste forsøk på å demme opp for noe som de ikke vet hvordan de skal håndtere. Eller man kan si det er et steg inn i dar-al-islam – i islams hus. Det er begge deler, men den aktive integreringen i islam er nok det som veier tyngst.

Oppdemmingen, bekjempelsen av islam-kritikk er en kamp de aldri kan vinne. Men islamiseringstoget kan de kaste seg på, og det går videre, med dem som nyttige instrumenter.

Alt dette vet Douglas Murray alt om.

Bruckner snakket i intervjuet om det som fortvilte ham: At vestlige regjeringer og medier ikke vil vite av de muslimske kjetterne og dissidentene. De frafalne. De utdefineres, og behandles i høyden som et humanitært problem. I virkeligheten er de våres viktigste allierte. De vet hva det vil si å slåss med ummahen, det gjør ikke vi. Vi vet det teoretisk. De har kjent det på kroppen.

Men våre ledere vil ikke høre. De vender det døve øret til folk som Boualem Sansal eller Kamel Daoud.

De vil ikke høre det som er deres budskap: Dette er en sivilisasjonskamp og dere kommer til å tape hvis dere ikke skjerper dere.

Men det er jo dette våre ledere ikke vil høre.

Derfor taper de, sier Murray.

Han er overbevisende, men det er ikke hele historien.

Hans diagnose:

Europe is committing suicide. Or at least its leaders have decided to commit suicide. Whether the European people choose to go along with this is, naturally, another matter. When I say that Europe is in the process of killing itself, I do not mean that the burden of European Commission regulation has become overbearing or that the European Convention on Human Rights has not done enough to satisfy the demands of a particular community.

I mean that the civilisation we know as Europe is in the process of committing suicide and that neither Britain nor any other western European country can avoid that fate, because we all appear to suffer from the same symptoms and maladies.

Det er altså noen som har valgt å begå selvmord på vegne av oss, og hvis vi ikke gjør motstand vil det også ramme oss.  Murray kommer med en «dire warning», og den er korrekt:

As a result, by the end of the lifespans of most people currently alive, Europe will not be Europe and the peoples of Europe will have lost the only place in the world we had to call home.

Men dette er bare hvis europeere lar andre mennesker velge for seg. Dette er ikke skjebnebestemt, det er i høy grad i europeernes hender å ta skjeen i en annen hånd. Men det vil kreve ofre.

Europe today has little desire to reproduce itself, fight for itself or even take its own side in an argument. Those in power seem persuaded that it would not matter if the people and culture of Europe were lost to the world.

Første bud for å gjøre noe er å bry seg om familie og sine nærmeste. Oppløsningene av kjernefamilien var ikke bare et resultat av den seksuelle revolusjon på 60-tallet, det har vært en villet politikk. 68-er-generasjonen har systematisk arbeidet for å bryte ned normer og familiemønstre. De er ikke ferdig med revolusjonen: Folk har funnet seg i at ekteskapet ble gjort kjønnsnøytralt, dvs at mor og far forsvant ut av lovverket. Nå står tredje trinn for tur: Et barn kan ha tre foreldre.

Hvis voksne mennesker later som de ikke har fulgt med i timen, så er det enten utilgivelig eller usant. Mange voksne i posisjon vet godt at bak de fagre ord om likestilling skjuler det seg en bevisst destruksjon av kjernefamilien.

Disse menneskene – en hel allianse – hvor en liten minoritet har hatt ufattelig makt – har vært pådrivere. Sivilisasjonsforfallet har skjedd i rasende tempo, men på en måte ligger det et håp i det: Vanligvis skjer et forfall over flere hundre år. Her har det skjedd på noen tiår og det har eskalert. Kanskje det også betyr at det kan bremses og reverseres?

Velgerne kan kaste politikerne som står for avskaffelsen av tradisjoner og normer. For Murray har helt rett: For vår ledelse betyr det ingenting om Europa går under. Det ser ikke ut til å bekymre dem. Tvertimot de har begynt en kamp mot alle som vil vekke europeerne. De lider ikke av anger eller dårlig samvittighet. De kommer ikke til å snu.

Vanlige mennesker må redde seg selv. Hvis de synes friheten er verdt å forsvare.

Hvis de ikke gjør noe vil de ende opp som undersåtter i en helt annen maktstruktur. Med en tilmålt plass som stadig vil bli mindre.

Murray blir lovlig skjebnebestemt når han snakker om Europas final act. Den blir final bare hvis man resignerer.

But the final act has come about because of two simultaneous concatenations — sets of linked events — from which it is now all but impossible to recover.

The first is the mass movement of peoples into Europe.

Jeg blir mistenksom når Murray sier at det begynte med arbeidsinnvandring og lot seg senere ikke stanse. Det er ikke sant. Tyrkerne kunne vært sendt tilbake fra Tyskland. Det var da asylindustrien koblet seg opp til arbeidsinnvandringen at hjulene begynte å snurre og det ble et samlebånd.

Selv i dag lar utviklingen seg reversere, men den vil kreve brutalitet, som europeerne mangler.

Men i USA heter presidenten Donald Trump. Han er ikke en blautfisk.

La oss se på en kontrast:

Tidligere var institusjonene bemannet med mennesker som likte å utøve autoritet. Noen likte sogar å være autoritære. Men å ha samfunnsinstitusjoner som ledes av mennesker som ikke vil være autoritære, som har gjort det ikke-autoritære – dialogen til prinsipp – vil bryte ned institusjonene innenfra.

Det er ikke vanskelig å konstatere at våre samfunn begynner å få et stort innslag av mennesker som aldeles ikke følger dialog-linjen. Myndighetene og mediene får panikk ved tanken, men vi ser utslag av det hver dag, i stort og smått. Hvordan vil de innfødte reagere når de får beskjed om å innordne seg en ny autoritær struktur? Vi de kapitulere, vil de overgi kvinnene? vil kvinnene overgi seg? Vil ungdommen? Hvordan vil menn reagere som ydmykes?

Douglas Murray er homofil, uten å gjøre noe nummer av det, men likevel: Kanskje dette er problemer som en gay person ikke kjenner like sterkt? Å forsvare rollen som familiens beskytter, og med det kvinnenes, er ikke noe man avskaffer sånn uten videre.

Det handler om biologi. Jeg tror rett og slett ikke at dagens hedonistiske, gå-utenom-kultur hvor mandighet kun er begrenset til ekstremsport, vil overleve. Jeg tror det vil komme et omslag og valget av Trump er det sterkeste beviset på det.

Det kan være du ikke vil like alle utslag vi vil få se. Men vi ser nå hva tiår med feminisert, dialog-kultur har utrettet: Den fungerer ikke som lim i et samfunn med et høyt innslag av mennesker med normer hvor vold ikke er ukjent.

Oppvåkning

Jeg tror oppvåkningen allerede har begynt. Våre ledere sier at Europa kan bli hjemstavn for hele verden. Den illusjonen er det i dag bare et fåtall mennesker på toppen som tror på.

The result was that what had been Europe — the home of the European peoples — gradually became a home for the entire world. The places that had been European gradually became somewhere else.

On est chez nous -» vi er hjemme»,  sier de i Frankrike. Det ropet kommer til å bli sterkere.

Brudd

Den andre store begivenheten var at Europa avskaffet sin egen tradisjon, kultur og normer. Men unnskyld meg. Hvem var det som avskaffet den?

For even the mass movement of millions of people into Europe would not sound such a final note for the continent were it not for the fact that (coincidentally or otherwise) at the same time Europe lost faith in its beliefs, traditions and legitimacy.

Uttrykket «lost faith» er feil. De ble fratatt troen, overbevisningen. Kulturen ble ikke overlevert. Vi snakker om et prosjekt for opprykking av menneskene, for å gjøre dem rotløse.

Skyldfølelse

Europeerne er blitt foret med skyldfølelse. Men er den like sterk? Fungerer raslingen med kjettinger? Ikke helt som før. Venstresiden spilte på vestlig skyldfølelse på 60-70-tallet. Men hvordan kunne vestlig skyld bli en del av mainstream-politikken? Der har du svaret på opprykkingen av kulturen.

Murray mener det råder en stemning av at Europas tid er omme. At folk nærmest lengter etter undergangen. Dette er luksusfølelser. Pessimisme og undergang er luksus. Europas situasjon er så prekær at man ikke har råd til å spre undergangsstemning.

For there is also the problem in Europe of an existential tiredness and a feeling that perhaps for Europe the story has run out and a new story must be allowed to begin.

Europas fremtid er mørk, men ikke håpløs.

Pass på deg selv

Vi må venne oss til et voldsnivå på et helt annet nivå enn hva vi har vært vant med. Det vi har sett er bare begynnelsen.

Vi må lære å ta våre forholdsregler. Å bo alene vil si å være utsatt. Mennesker må lære grunnleggende regler: Hvor du bor, hvor du beveger deg, hvem du har rundt deg? Flyttemønstrene viser at mennesker allerede reagerer instinktivt og søker seg til medlemmer av omgivelser hvor de føler seg trygge. Farebevisstheten vil bli mye høyere.

Kvinner har øyne i nakken, men de snakker ikke høyt om det, og ikke «politisk».

Folk vil bli mer opptatt av å kunne forsvare seg. Det viktigste våpenet er likevel andre mennesker.

Ingenting av dette kommer mediene til å rapportere om. Det finnes allerede som en undstrøm i film og litteratur og har vært underveis lenge.

Enklaver av privilegerte

De som har hatt makt og posisjon vil få mye å svare for. Det er viktig for sammenhengskraften at det er ressurssterke som går foran. Vestlige samfunn er truet av at disse heller velger å klumpe seg sammen i dyre områder hvor de har råd til å holde problemene ute. Det er å overlate de andre mindre heldige til seg selv. Følelsen av å tilhøre en utvalgt elite er selvforsterkende.

Denne «utvelgelsen» er allerede i gang. Document ønsker å være et verktøy for å bevare sammenhengskraften mellom menneskene.

Vi befinner oss allerede i en situasjon der samfunnsinstitusjonene ikke virker slik de skulle. Ta bare politiet, helsevesen, skole. Hva kan du gjøre for å kompensere for bortfallet? Og ikke bare bortfallet, men den aktive motarbeidelse av våre verdier?

Murray mister toget når han skriver:

Had it been possible to discuss these matters, some solution might have been possible. Looking back, it is remarkable how restricted we made our discussion, even while we opened our home to the world.

Det er helt rett: Når man ser seg tilbake er det bemerkelsesverdig hvor tafatt diskusjonen har vært. Vi – Norge er intet unntak – har ikke turt å stille de mest opplagte spørsmål. Selv nå når terroren rammer Europa forsøker det politiske presteskapet å kvele diskusjonen ved å spille sjokkerte over at noen våger å kalle tingene ved sitt rette navn.

Murray skriver i imperfektum: Det ville vært mulig. Nei, det er mulig. Det er aldri for sent å begynne på nytt. Det er aldri for sent å forsvare seg selv. Å være for seg selv.

Det er det det handler om: Å ta parti for seg selv. Det er fundamentet for alle de spørsmål Murray etterlyser. Og det er aldri for sent å være for seg selv. Hvis menneskene tør det, oppstår helt andre muligheter. Et håp.

 

Document kommer tilbake med en mer fyldestgjørende anmeldelse av boken.