Tavle

Sam Hood (1872–1953), «Elephant’s tea party» (1939). Foto: State Library of New South Wales, Australia / Wikimedia Commons.

En av observasjonene Douglas Murray gjorde under sitt besøk i Norge, er at tingene som noenlunde ustraffet kan sies i den politiske debatten om Europas fremtid verdensdelen rundt, avhenger av hvor ille utviklingen er gått fra sted til sted.

En fersk illustrasjon på at utviklingen i Italia har flyttet grensene for debatten der til lands, kommer fra Milanos borgermester Giuseppe Sala.

Beppe, som han også kalles (et hyppig benyttet klengenavn på folk ved navn Giuseppe), er i dag en uavhengig venstrekandidat, som i 2016 ble valgt inn i embedet som den norditalienske metropolens fremste borger med støtte fra Det demokratiske partiet (PD) – det største (men ikke lenger veldig store) partiet på venstresiden.

Borgermesteren tilhører den delen av det italienske gammelvenstre som har forstått at det må gripe fatt i migrasjonspolitikken for ikke å havne enda lenger utenfor politikkens sidelinje enn det som er skjedd hittil. I en Facebook-post gjør han mandag et forsøk.

«En refleksjon om innvandringen», lyder overskriften til borgermesterens post.

I et forsøk på å finne en «vei for venstresiden» hva angår temaet innvandring, vil jeg si disse tingene:

1) Italia har ca. 9 % innvandrere og Milano 19 %, men ting går ikke så aller verst.

2) Men nå må vi hanskes med en ny type innvandring, altså den afrikanske. Hvis jeg spurte folk i Milano: «Men klagde dere da filippinerne eller singaleserne kom?», så vile svaret bli «nei». Men i dag lar det seg ikke benekte at spenningen øker.

3) De som har kommet i de siste årene (og slik vil det sannsynligvis også bli i fremtiden), har ofte et særdeles lavt utdanningsnivå og ingen yrkesmessige kvalifikasjoner. Min venn Majorino sier: «Pass på, jeg vet hvordan du tenker, men slik risikerer du å lage et hierarki i innvandringsdebatten etter opphav». Jeg forstår, men i virkeligheten prøver jeg bare å lage et hierarki over vanskelighetsgradene.

Posten går deretter over i den formen for intetsigende tompreik som den italienske politikkens pratemaskiner kan levere i halvsøvne. Det er naturligvis lite Beppe Sala kan gjøre. «Fenomenet må styres», yadda.

Men det gjenstår uansett at terskelen for å si at den økende tilstrømningen av mennesker til Europa fra det som er verdens raskest voksende befolkningsreservoar, fører med seg formidable problemer, er senket.

Borgermesteren sa noe alle vet er sant, men det er likevel oppsiktsvekkende når venstresiden forteller sannheten – særlig når sannheten er ubehagelig for den selv.

Kanskje kong Raymond kommer på lignende tanker en dag?

Neste skritt, som formodentlig skal tas i år 2035 eller deromkring, vil da kanskje bli å spørre seg om det ikke er politikkens oppgave å forhindre problemer som er så forutsigbare at ethvert barn kan se dem.

I år 2065 får så psykologene utrede hvordan nesten hele Vest-Europas befolkning kunne bli så selvdestruktiv at den ble sittende passivt å se på ødeleggelsen av sine egne omgivelser.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!