Kommentar

Nikolai Tereshchenko Communism is Soviet power plus the electrification of the whole country. Moscow, 1955

 Politikerne i Vest-Europa mistet kontrollen over utviklingen allerede på 60-70 tallet. I stedet for å gjøre noe vendte de seg mot varslerne.

Det er denne underlige dynamikken vi fremdeles befinner oss i, selv femti år senere. Douglas Murray beskriver den i innledningen til Europas underlige død. Hvis man vil hogge over den gordiske knuten må man forstå hvordan dynamikken virker: Selv i dag hvor problemene er åpenbare og velgerne går til høyre, blir de etablerte partiene stående og «angrer ingenting», sier Murray i intervjuet med Ron Liddle (på videoplass).

Han bruker Angela Merkel som eksempel. I 2010 holdt hun talen der hun erklærte  multikulturalisme for å være mislykket. Fem år senere åpner hun alle dører. Merkel har aldri bedt om unnskyldning og kommer neppe til å gjøre det. Hun har strukket seg til å si at «kanskje vi kunne vært bedre forberedt».

I april 1968 holdt Enoch Powell en tale i Birminingham som er kjent som Rivers of blood-talen. Den vakte voldsom oppsikt. Powell sa han som folkevalgt var nødt for å si fra om det velgerne hans var opptatt av. Men leder av de konservative, Edward Heath var nådeløs: Powell ble støtt ut i kulden.

Det er sagt at Powells branntale gjorde enhver debatt om innvandring umulig i årtier fremover. Dette er vrøvl. Politikerne brukte Powells tale som et påskudd:

Sannheten bak påstanden om at Powells innlegg gjorde det umulig å diskutere innvandringen i en hel generasjon, var at såvel innlegget som opphisselsen det utløste, gav politikerne en unnskyldning for ikke å ta opp konsekvensene av sin egen politikk. Mange hadde helt klart trukket den konklusjon at det var umulig å endre den kursen som landet fulgte. Gjennom 1960-tallet pågikk det fortsatt parlamentarisk debatt om retur av inn- vandrere til opphavslandet dersom de for eksempel begikk en forbrytelse i Storbritannia.10 Senere kom det lovgivning for å forhindre tilbøyeligheten til «bekvemmelighetsekteskap», som kun ble inngått for å oppnå statsbor- gerskap. Men på 1970-tallet og 80-tallet var innvandrerbefolkningen så stor at enhver politikk som tok sikte på å redusere den, åpenbart var umulig, selv om det ble ansett som ønskelig.

Politikerne hadde plassert seg selv i en situasjon hvor de ble presset tilbake av sin egen politikk. I stedet for å innrømme dette, gikk de løs på den modige som turte å si sannheten.

Har egentlig situasjonen forandret seg siden 1968? Det som har forandret seg er facts on the ground. Utskiftningen av befolkningen har gått enda hurtigere enn selv det Powell forestilte seg.

Det kan tenkes at de etterfølgende regjeringene av alle farger hadde avlyst enhver reell diskusjon om saken i flere tiår, fordi det ante dem at ikke bare var folk uenige med dem, de hadde også mistet kontrollen over utviklingen på området. Det konservative partiet, som dannet en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene i 2010, hadde lovet å redusere den årlige innvandringen fra hundretusener til titusener, et løfte de gjentok i posisjon. Men de kom aldri i nærheten av å nå det målet. Det gjorde heller ikke den konservative flertallsregjeringen som kom etterpå, til tross for at den hadde bundet seg til det samme løftet. Etter fem år med koalisjonsregjeringen og starten på den konservative regjeringen, som begge hadde forpliktet seg til å redusere innvandringen, hadde ikke bare innvandrin- gen unnlatt å gå ned, den hadde faktisk økt til en ny rekord i nettoinn- vandringen på 330.000 personer i året.

Det er betegnende at når velgerne sender tydelige signaler og velger Liga Nord og Femstjernerbevegelsen i Italia, så erklærer medier og partier unisont at dette er meget betenkelig. Mange bruker mye sterkere ord.

Men de ser ikke noe problem med de partiene som har sittet med ansvaret de siste årtier og gjort at befolkningen nå vender seg mot høyre. Det er fremdeles ikke snakk om en selvransakelsesprosess, som kunne ledet til et katharsis, en renselse.

Establishment har ikke beveget seg, mediene har ikke beveget seg. De jobber i tandem.

Denne «låsning» inntraff allerede på 60-70-tallet. For å redde seg selv ut av situasjonen, oppfant og omklamret eliten flerkultur og mangfold. Siden de ikke kunne skru utviklingen tilbake, valgte de å se fremover og skapte en utopi.

Det viste seg å være et gigantisk eksperiment som eliten igangsatte uten å spørre folket.

Det er paralleller mellom EU og multikulturalismen: Notatet en britisk byråkrat skrev i april 1971 er talende: Vedkommende ser tydelig hva EF vil utvikle seg til. En politisk union hvor nasjonal selvråderett er parkert. Men dette vet embetsmannen at befolkningen aldri ville gått med på, hvis de ble spurt.

Derfor måtte det ikke sies høyt.

Det samme gjelder innvandringen. Her visste man også at velgerne var imot. Derfor måtte det ikke snakkes om fakta eller negative konsekvenser.

Dette bedraget, som har vært helt bevisst, har påført demokratiet stor skade og det trengs en renselse.

I Danmark har den kjente sosialdemokraten Henriks Sass Larsen skrevet en bok hvor han gjør canossagang.

Disse syndsbekjennelsene vil det bli flere av.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!