Gjesteskribent

De siste ti årene har fem millioner velgere gitt opp Storbritannias ordinære politiske partier. Av disse har de fleste helt sluttet å stemme, mens noen har gått til småpartier som uavhengighetspartiet (UKIP) eller det avskyelige nasjonalistpartiet (BNP), skriver Tim Montgomerie i Daily Mail.

Disse fem millionene ser på partilederne David Cameron, Ed Miliband og Nick Clegg, og kan ikke se store forskjellen på dem.

De ser på deres politikk og ser den samme holdningen til straff av kriminelle; den samme ettergivenheten i forhold til krav fra EU; den samme støtten til multikulturalisme og mer innvandring.

Velgerne føler seg sinte, forsømte, har et tradisjonelt syn og bekymrer seg om innvandring, så hvorfor vil ingen politiker snakke for dem?, spør Montgomerie:

På torsdag møtte Ed Miliband denne sinte klassen av vanlige politiske desertører da han satte seg ned med noen butikkmedarbeidere i Dudley West Midlands.

De jobber hardt for å få endene til å møtes, og de hater måten deres skattepenger blir misbrukt på, av folk på trygd som kunne jobbe, men ikke gjør det.

Arbeiderpartiets leder så sjokkert og ukomfortabel ut i møtet med slike konservative synspunkter fra folk han antagelig så på som Labours kjernevelgere.

Når jeg prøver å gi disse fremmedgjorte velgerne et menneskelig ansikt, tenker jeg på en kvinne jeg så ble intervjuet på TV og som stemte BNP i fjorårets europeiske valg.

Snakkende med TV-reporteren, mens hun pakket inn gaver til troppene i Afghanistan, sa hun at hun ville at hennes sønns skole skulle undervise i britisk historie

Hun ville ha sitt lokale rådhus til å feire jul, og ikke at hennes kommunalskatt skulle brukes til en politisk korrekt «Winterval-festival».

Hun ville ikke ha landet sitt styrt av Brussel. Rase ble ikke nevnt, men hennes desillusjon over de ordinære partiene hadde ledet henne, i desperasjon, til å låne stemmen sin til et rasistisk parti.

Disse fem millioner menneskenes bekymringer er for første gang blitt detaljanalysert av lobbyorganisasjonen NothingBritish.com. Organisasjonen arbeider mot BNP og politisk ekstremisme, og har foretatt en meningsmåling blant tusenvis av det de kaller anti-velgere.

Akronymet ANTI kommer av de fire definerende karakteristika. Først er de sinte (Angry) på det politiske systemet. De er lei av brutte løfter og politiske partier som er klare til å droppe høytidelig avlagte løfter så snart de inntar regjeringskontorene.

Fjorårets Utgift-skandale var ikke begynnelsen på deres forakt for politikere, men den bekreftet deres lave vurdering av parlament og politikk.

For det andre føler de seg ignorert økonomisk, og har på grunn av dette et mye mer pessimistisk syn på fremtiden enn gjennomsnittet.

De er den «kronestrekkende» klassen. De må se på hver eneste krone. De bekymrer seg om å holde på jobbene sine. De misliker skatt som går til ufortjente formål som å kausjonere ut Irland og rike bankfolk.

Anti-velgernes tredje karakteristika er Tradisjonalisme. De har et tradisjonelt syn på kriminalitet, narkotika, familieverdier og nasjonal stolthet. De bekymrer seg over at landets deres er i for rask endring og ikke til det bedre.

Endelig, og viktigst, er anti-velgerens opposisjon til massiv Innvandring.

Bekymringen om innvandring handler ikke om rase, bortsett fra for en liten minoritet. Det handler om press på boligmassen. Det handler om konkurranse om knappe arbeidsplasser.

Det handler om barn som forsøker å lære i skoler hvor engelsk ikke er førstespråk for mange i klassen.

På spørsmål svarer 89 prosent av anti-velgerne at de ville vært mer tilbøyelige til å stemme på et parti som lovet å føre en tøffere innvandringspolitikk; 85 prosent svarer at de ville vært mer tilbøyelige til å stemme på et parti som lovet å ta tilbake makt fra Europa; 81 prosent sier at de ville vært mer tilbøyelige til å stemme på et parti som lovet å slå ned på kriminalitet.

Videre er 94 prosent av BNP-velgerne og 91 prosent av UKIP-velgerne enige i utsagnet «Storbritannia ikke lenger er et rettferdig land som belønner sitt folk etter fortjeneste».

Før parlamentsvalget var disse velgerne neppe på David Cameron’s radar.

Fra første stund han ble Tory-leder var målsetningen hans å vinne tilbake stemmer fra det «liberale England» – de som hadde hoppet fra De konservative til enten Liberaldemokratene eller til Tony Blair.

Han ønsket å vinne tilbake folk som brydde seg om miljøet, den nasjonale helsetjenesten (NHS) og borgerrettigheter. Han ønsket å myke opp konservatismen, ikke hardne den.

Han bygde opp en kampanjemaskin i De konservatives hovedkvarter som ikke fokuserte på hele landet, men på de to millioner uavhengige velgerne ved 100 marginale plasser som pleier å avgjøre hvem som blir statsminister.

Som valgstrategi lyktes den ikke å sikre ham rent flertall, selv om den vant nok seter til å avslutte Labours styre. Nå, derimot, som statsminister, har David Cameron et større ansvar.

I Nr. 10 Downing Street har Cameron et ansvar for å regjere for hele nasjonen, og vi burde dømme ham, delvis, på hvorvidt han kan redusere hæren av anti-velgere.

Som konservativ har Cameron en mulighet – mange vil si en plikt – til å vise at en politiker kan holde løfter og kan gjøre en praktisk forbedring av livene til den «kronestrekkende» klassen.

Så hva ville en anti-velger tenke om resultatene hans så langt? Hva gjelder innvandring, det viktigste spørsmålet, er det i det minste håpefulle tegn.

Da David Cameron begynte forhandlinger med Nick Clegg om å danne en koalisjonsregjering, gjorde han det klart at han ikke var forberedt på å gå på akkord med løftet han gjorde om å redusere nettoinnvandringen av personer utenfor EU fra hundretusener til titusenvis.

Dette løftet utgjør et 70 prosents kutt fra Labour-årene da svak grensekontroll tillot to millioner mennesker å komme for å bo og arbeide i Storbritannia. Det tilsvarer at to ekstra byer på størrelse med Birmingham ble lagt til landets befolkning på litt mer enn ti år.

Statsministeren og innenriksministeren Theresa May har kjempet en hard kamp i koalisjonsregjeringen for å forsvare valgløftet. Liberaldemokratene deler ikke De konservatives tro på en tøffere linje, og Nick Clegg vil gi illegale innvandrere rett til å bosette seg i Storbritannia.

Finansminister Vince Cable forsøkte å myke opp den fastsatte grensen for innvandring, men May gravde stiletthælene ned i bakken og kunne ikke bli rikket. Hun har også beseiret de store aktørene i næringslivet, som heller vil importere billig arbeidskraft fra utlandet enn å tålmodig lære opp britiske arbeidere, hvorav mange foretrekker å leve på offentlige stønader.

Så langt, så godt. Men økonomisk innvandring er bare én rute til Storbritannia. Mange flere innvandrere kommer til Storbritannia som studenter, men de registrere seg på falske høgskoler og arbeider i den svarte økonomien.

Andre kommer fortsatt til vårt land ved hjelp av falske ekteskap og familievisum, men de kommer ikke med evner til å snakke engelsk eller med noen forståelse av britisk kultur.

Hvis Theresa May lykkes i å blokkere også disse innvandrerne, i et steg-for-steg angrep på Storbritannias dårlige grensekontroll, vil hun mer enn noen annen politiker gjenopprette anti-velgernes tillit til politikken.

De to andre medlemmene som i tillegg til Theresa May best forstår anti-velgerne er Iain Duncan Smith og George Osborne.

Spesielt forstår de anti-velgernes bekymring over at skattebetalernes penger går til ufortjente formål, og prøver å gjenoppbygge velferdssystemet slik at arbeid betaler seg og at mennesker som avviser rimelige jobbtilbud mister retten til stønad.

Når disse reformene først ble annonsert anklaget Arbeiderpartiet instinktivt De konservative for å være harde. Men som Ed Miliband fant ut på sitt besøk i Dudley og Tesco supermarked, er lavtlønnede arbeidere som gjør den anstendige tingen lei av å bli holdt for narr.

Ed Miliband kommer sikkert til å finne det vanskelig å vinne tilbake «kronestrekkerne». Han assosieres med regjeringen som skapte forholdene som ga opphav til anti-velgerne: en innvandring ute av kontroll, et velferdssystem som var urettferdig overfor de i arbeid og massiv vekst i antisosial atferd.

I motsetning til Cameron, kan han bare gi løfter. Han kan ikke ganske enkelt gjøre noe som vil overvinne anti-velgernes dype mistenksomhet til politikeres ord.

Dette betyr ikke at Arbeiderpartiets leder ikke vil eller bør prøve. Ingenting vil stoppe Cameron fra å bli gjenvalgt dersom økonomien er sterk ved tidspunktet for neste valg, og han fikser underskuddet, fikser innvandringen og fikser velferden.

Men Miliband har en halv sjanse hvis ting blir rotete for Cameron. Med rotete mener jeg stigende drivstoffpriser. Jeg mener høyere moms og høyere ferieskatter. Jeg mener en kriminalitetsbølge på gater hvor det er færre politifolk, en kriminalitetsbølge begått av personer som koalisjonsregjeringen ikke har satt i fengsel fordi justisminister Kenneth Clarke ikke tror på å låse inn kriminelle.

Jeg mener Europa som fortsetter å beordre Storbritannia til å gjøre ting som å gi stemmerett til fengselsinnsatte.

Hva Cameron må innse mer enn noe annet, er at anti-velgerne beskriver Storbritannia som «urettferdig».

Urettferdig for dem og urettferdig for folk som gjør det rette. Cameron har en flott mulighet til å bringe disse misfornøyde velgerne tilbake til den ordinære politikken, men bare hvis han blir deres forkjemper.

Om innvandring og velferd er tegnene gode. Men når det gjelder Europa, skatt og kriminalitet går han i feil retning.

Daily Mail: Voters feel angry, neglected, have traditional views and worry about immigration… so why will no politician speak up for them?