Kommentar

Jimmie Åkesson har gjort en formidabel innsats. Som han sa da han hilste valgvaken i 23-tiden: Jeg har ikke mer å gi.

Buen var spent høyt for Sverigedemokraterna. Den brast ikke, men pilen fløy ikke så høyt og langt som man trodde. Når 25-tallet virket oppnåelig, og sågar 29, blir tett under 18 litt stusslig. Moderaterna ble større, med 19,8.

SD hadde håpet at de skulle gjøre revolusjon ved dette valget. I stedet ble det en solid fremgang og en rolle som vippeparti. Men det er ikke det samme som knockout.

Man er tilbake i en velkjent situasjon. Moderaternas leder Ulf Kristersson kan se langt etter å få SDs støtte gratis. Når han ikke vil gi noe, vil han heller ikke få noe. Det vil skape enorm frustrasjon på borgerlig side. Spørsmålet er hvem det vil gå ut over. Tre firedeler av Moderaternas velgere vil at partiet skal samarbeide med SD. Det er en kombinasjon av to faktorer: De har sans for SDs innvandringspolitikk, og de vil ha makten.

Når forventningene var så store denne gangen, var det fordi Sveriges problemer er så store at de ikke lenger lar seg skjule. De griner mot deg overalt hvis man bare vil se.

Men svenskene er ikke som alle andre. Svenskene holder seg til åsiktskorridoren. Når staten sier «hopp», så hopper Medelsvensson.

Normalt skulle SVTs behandling av Jimmie Åkesson etter partilederdebatten ha utløst en vrede som hadde løftet partiet flere prosentpoeng. Men Sverige er ikke normalt.

Hvordan vil det gå? Jimmie Åkesson spådde at fremgangen vil fortsette i 2022. Men fire år er en lang tid med det tempoet som Sverige forandres i.

Sannheten er at ingen vet.

Sverige er utspent mellom maktelitens forestillinger om virkeligheten og utviklingen på bakken. Det er et såpass stort sprik mellom disse at utviklingen ikke styres av myndigheter eller elite. Den drives framover av «events», som Douglas Murray uttrykte det da han var i Oslo.

Det er samme dynamikk i alle vesteuropeiske land som har satt i gang det flerkulturelle eksperimentet.

Folk på høyresiden vil gjerne tro at det går an å ta over styringen og lose landet inn i roligere farvann. Men det er ikke sikkert at det går slik. Alt avhenger av utrolig mange faktorer som man ikke har kontroll på eller overskuer.

Den hestehandel og det taktikkeri som partiene nå hengir seg til, sliter på velgernes tålmodighet og fremmedgjør dem. Det gir politikerne en illusjon om at de tar ansvar. I virkeligheten kaster de bort tiden.

I virkeligheten har ikke Sverige god tid. Ingen vet hvor lang tid Sverige har til å ordne opp. Men det er mulig å se for seg at balkaniseringen fortsetter slik at Sverige etter hvert vil begynne å ligne på Libanon.

Sverige vil ligge i forkant i Vest-Europa, men alle landene som har invitert inn store muslimske befolkningsgrupper, er på det samme sporet: balkanisering og libanonisering.

Vi vet ganske mye om hva som skjedde på Balkan og i Libanon; hva ordene står for. Det er på tide å dra kjensel på symptomene.

De finnes allerede.