Kommentar

Mottoet for demonstrasjonen i Berlin lørdag 13 oktober var emneknaggen #unteilbar (udelelig) og denne enheten bygget på hva man var mot: «diskriminering, fattigdom, rasisme, sexisme, å frata noen medbestemmelse, og nasjonalisme». Dvs alle skal med. På dette nivået kan alle være for. Men hva er de egentlig for? Foto: Michele Tantussi/Reuters/Scanpix

Valget i Bayern var et jordskjelv. Den kristeligsosiale union, CSU, mistet sin suverene posisjon. Det er det dårligste resultatet på 60 år. Det skjer store endringer blant velgerne. CSU er for lite handlekraftig i innvandringsspørsmålet for noen, og for opsetsig overfor CDU for andre. Et stort tema river partiet i filler.

Det samme kan man si om SPD som ble halvert til under ti prosent. Men SPD har lenge vært på vei ned. Sosialistene blir over hele Vest-Europa identifisert med islam. Det er et ugjendrivelig faktum som deres politikere bekrefter igjen og igjen, i smått som stort.

Angela Merkel har forsøkt å overta tema innvandring uten den sterke ideologiske ballasten, men lider nå av regjeringsslitasje og det samme som CSU: Merkel klarer ikke skjære gjennom. Forsøk på nyorientering i spørsmål om Europas grenser ender alltid med at hun faller ned på den samme siden: Europas plikt, Europas ansvar. Solidariteten er med de andre.

Men folk etterlyser solidariteten med eget folk. Merkel har ikke vært imøtekommende på dette punkt, overser det, og stempler heller  protestene som hatefulle og høyreekstreme. Alternativ for Tysklands suksess burde ha fortalt henne at stempling ikke nytter. Vest-Europa er forbi det punktet hvor man kan få folk til å skamme seg. Men Merkel tar det ikke til seg.

Eliten i Vest-Europa beveger seg til venstre når folket beveger seg mot høyre. Det skaper en stor kløft, en stadig større kløft som politikerne og mediene kaller «polarisering». Også det får folket skylden for, for det er det jo ikke politikerne og mediene som polariserer!

Denne totale mangel på selvkritikk og selverkjennelse øker kløften enda mer. Ingen vet hvor dyp den egentlig er, for mange tier. Men at den ødelegger tilliten og sammenhengskraften i samfunnet, synes utvilsomt.

Det er den nye situasjonen vi står overfor: Det er ikke innfødte mot fremmede, les: muslimer. Det er europeere mot europeere. Nordmenn mot nordmenn. Svensker mot svensker. Dansker  mot dansker og tyskere mot tyskere.

Venstresiden mener den har det moralske overtaket. Den har utdannelsen og behersker språket og meningsindustrien.

Godviljen kan den vise på to områder: Vennlighet overfor fremmede og jordens fremtid.

Venstresiden holder tysk fortid levende og bruker den som mobiliseringsargument og til intimidering.

Å assosiere motstanderne med Det tredje riket gir en maksimal feelgood-opplevelse.

Dette begynte som massedemonstrasjoner i München av alle steder for noen uker siden. Svære demonstrasjoner på 50.000 mennesker mot forsøk på å bruke innvandring som politisk stridstema. Men hva har de egentlig å sette inn overfor de massive problemer Tyskland sliter med, av kriminalitet, parallellsamfunn og hundretusener som har fått avslag, men blir, på skattebetaleres regning. I Berlin lørdag stilte 250.000 opp.

Det er hippie-kulturens Make Love not War og venstresidens revolusjonsromantikk som har en siste blomstring før den dør. For denne bevegelsen har på forhånd avskrevet løsninger som nytter.

Det er det som er bevegelsens politiske funksjon: Den utsetter seriøs debatt til problemene er vokst seg enda større og det må enda mer radikale løsninger til. Underveis er det blitt enda færre politikere som har nerve til å ta støyten med å si de ubehagelige tingene.

Det fortalte Douglas Murray da han var i Oslo: Han møter politikere på toppnivå som har kjennskap til situasjonen og hvor ille det er. Men de kan ikke si det offentlig, for da er de ferdige. Hele systemet holder politikken sjakkmatt.

Flower-power-demonstrasjonene skal blokkere for «andre løsninger» enn mer av det samme.

Det et rituale venstresiden lærte på 60-tallet: Vi var mot amerikanernes bombing i Vietnam. Det fikk oss til å føle oss gode og rettferdige. Men da vietnameserne flyktet i hundretusenvis sank ikke det politiske budskapet inn. Flukten ødela våre selvbilder.

Slik er det også idag. Alle voldtektene, terroren, slør, halal, sharia, antallet på trygdeordninger – kan ikke forstås i sin fulle bredde. Det ville ødelegge venstresidens selvbilde. Det er seg selv de i virkeligheten forsvararer når de marsjerer i hundretusenvis i Berlin og München.

Mediene sier selvsagt ikke det. De er like imponerte som demonstrantene. De står i den samme feelgood-tradisjonen. At det er noe egoistisk, selvsentrert, at det handler om å forsvare sitt eget selvbilde, er en utenkelig tanke.

Men andre ser det. Det er noe virkelighetsfjernt og uekte over engasjementet.

Men Det grønne alternativet har en slags forankring i virkeligheten, eller? Det mest oppsiktsvekkende ved valget i Bayern er at De Grønne kom tett oppunder 20 prosent, i en delstat som historisk er kjent for å være svært konservativ. Det markerer et skifte. De Grønne tar AfDs plasser.

De grønne overtar også sosialistenes islamofili.

Situasjonen både i Tyskland og Sverige har noe til felles: Det er en fastlåst situasjon. Det gamle partimønsteret har fragmentrt, rett og slett fordi det ikke lenger fanger opp de nye store temaene: Innvandring, nasjon, identitet, grenser, ytre og indre.

De Grønne har en stor sak som de underlegger alle andre: Miljø, og ut fra den skal de også behandle innvandrere pent.

Demokratene i USA er ute på den samme galei, og enda mer aggressivt: De går inn for å oppløse grensekontrollen.

At et stort etablert part med lang historie kan la de radikale ta over og høres ut som en versjon av No Border-bevegelsen, er sjokkerende erfaring som norske velgere ikke får med seg.

Hvis de skulle vinne frem er det ute med USA. Slik det også er med Tyskland og Sverige, hvis «godheten» vinner.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!