Kommentar

Kronprinsesse Märtha på Waldorf-Astoria hotel i New York 28. august 1940, med Harald (3) på fanget og Ragnhild (10) og Astrid (8) på gulvet. Foto: AP/Scanpix

Tittelformuleringen er ment å lede tankene hen til et berømt George Orwell-sitat – akkurat hvem det var som først satte ord på innsikten, diskuteres rett nok, men dét er uansett ikke poenget i sammenhengen – som går som følger: «People sleep peaceably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf». 

Det er noe andre verdenskrig-aktig og gammeldags over påstanden: «rough men», «do violence»; slikt har vel ingen plass lenger i vår postmoderne, dialoginnstilte verden der vi har lært oss å samtale helt til enighet oppnås, i hvert fall til rimelige kompromisser ligger på bordet? Ja, du kan jo tro det, føler jeg trang til å svare på slike innvendinger. Skraper vi bare bitte litt i sivilisasjonsfernissen som omslutter vår daglige tilværelse, så oppdager vi snart en langt hardere virkelighet vi rett nok ikke lenger har for vane å forholde oss til, men som likevel på kort varsel igjen kan overta og dominere. Vi skal se nærmere på denne glemte virkeligheten og dem som beskytter oss, men først vil jeg gjerne ofre noen takkens ord på folk innen mer vanlige yrker som også gjør en fremragende innsats til underlige og ubekvemme tider, inklusive om natten mens de fleste av oss «sleep peaceably in our beds».

Flere av disse sistnevnte nevnes også i en fin TV-reklame for tiden som jeg dessverre ikke husker hvem har laget, men der man uttrykker allmenn takknemlighet overfor ambulansesjåfører, nattevakter av alle de slag samt alle andre som i riktig ubehagelige yrker, i hvert fall hva arbeidstiden angår, bidrar sitt til at det norske samfunnet stort sett fungerer godt 24/7. I yngre år var jeg selv tidvis medlem av et slikt nattelaug; arbeidet var ikke alltid like morsomt og iallfall ikke lett, men stundom etterlot det en varm følelse når man omsider kunne gå hjem etter endt økt i vissheten om at man «hadde gjort en forskjell», som det visstnok heter på moderne norsk. Typisk kjente man i tillegg et fint fellesskap med andre nattarbeidere man møtte i pliktens ærend; laugskjensle er slett ikke noe upresist ord for å beskrive emosjonen. Ved årets slutt gjør det godt å kunne uttrykke respekt for dem som gang på gang tar vakten ikke bare 24. og 31. desember, men også andre og lignende dager og netter, for det er ikke sjelden de samme personene som ender opp med å si at «skitt au, jeg kan ta det hvis ingen andre vil». De skal vite at noen tenker på dem i takknemlighet. Merk vel at takken selvsagt også gjelder de mange som gjør ubetalt, ubekvemt arbeid innen hjemmets fire vegger; trøster barn som er redde for uhyret under sengen eller har fått vondt i magen, hjelper gamle familiemedlemmer som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv og alt annet som er avgjørende for at «det lille livet» skal gå rundt. Dere er mange som fortjener i det minste et lite smil og et nikk, men som sjelden får det.

Likevel, det var overskriftens «rough men» jeg særlig ønsket å omtale i positive vendinger denne gang. Som alt antydet, er det svært mange nordmenn som later til å sveve i den villfarelse at alvorlig ufred og uhygge er noe som kun rammer andre, at vi selv har ordnet oss så klokt at vi for alltid kommer til å leve i fred, frihet og velstand. Selv om ingen, heller ikke jeg, kjenner fremtiden, så ville det være en historisk diskontinuitet av dimensjoner dersom en slik optimistisk – jeg kaller den naiv – fremtidsvisjon skulle vise seg å treffe blink. I praksis: Det kommer ikke til å skje. Ufred og ulykke vil bli en del av vår fremtid slik de preget fortiden, selv om vanskene og konfliktene sikkert ikke vil ramme oss på eksakt samme vis som de engang gjorde. 

De fremtidige scenariene kommer likevel til å involvere situasjoner der makt må brukes for at vi, nordmennene, skal kunne leve videre slik vi ønsker. Dette er ikke bare sannsynlig, men sikkert; er det én ting historien lærer oss, så er det at krigen og volden går som en rød tråd gjennom menneskehetens historie, og kun de håpløst godtroende tror på noen prinsipiell endring i så måte. Hva er da de viktigste forutsetningene for å kunne klare seg når solskinn skiftes ut med stormvær og det blir «ruskut å leggja utpå»?

Det aller viktigste er vår mentale beredskap, forståelsen av at vi ikke kommer til å slippe unna kun med dialog, stadig å gi etter eller bla opp enda flere penger for å blidgjøre dem som skapte problemene, og alt det andre som preger norsk samfunnsideologi og politikk.

Lærdommen fra 9. april 1940 er for lengst forsvunnet ut av nordmenns aktive erindring og vi kjæler nå for de samme illusjonene som vi gjorde den gang; vi tror at intet ondt vil skje oss, at vi på underlig vis er hevet over alle konfliktene som rammer grannene. Men dette er selvhenføring av verste slag: Vi kommer på et eller annet tidspunkt til å måtte spørre oss selv om vi er villige til å kjempe for det vi har, og ikke bare med ord, men med våpen i hånd. Den nasjon som ikke holder seg med et korps av stridskompetente og –villige menn klare til å «do violence on behalf of» de mange ikke-kampføre i befolkningen, den nasjon er på vei mot sin egen undergang.

Spesielt ved overgangen til et nytt år kjennes det rett å takke dem som tar på seg vokter- og beskytterrollen i samfunnet, for de innlegger seg større fortjenester enn vi i Norge ærer dem for. Mange med norsk pass ønsker ikke å bli minnet om nødvendigheten av beskyttelsen stridsmenn og andre innen maktapparatet representerer, om hvor livsviktig det er for både stat og nasjon at noen blant oss er villige til og evner å forsvare Norge. Typisk i så måte er at vår kirke i dag åpenbart finner det mer naturlig å be for illegale innvandrere enn for våre egne soldater; slikt sier mye om hvor dypt vi har sunket i viljen til å bære videre arven fra forfedrene. Men jeg gjentar: Den dag vil komme at nordmenn igjen må risikere livet for vår alles frihet, vi vet bare ikke når og hvordan det vil skje. 

Vi burde så åpenbart styrke vår militære beredskap og stridsevne for slike eventualiteter; at vi ikke gjør det, er en skam. Men i tillegg til det fysiske forsvaret av staten Norge kommer evnen og viljen til å forsvare den norske nasjon. For denne delen av totalforsvaret er ikke bare enda viktigere, men i enda uslere forfatning enn det mangelen på stridsvogner, artilleri og trente soldater i større antall lar oss ane innen våre våpengrener. En bevissthet må gjenoppvekkes om at nasjonal kontinuitet eksisterer mellom fortidens, nåtidens og fremtidens nordmenn, en slektskapslenke som innebærer plikter så vel som løfter. 

Vi er ikke bare mennesker som befinner oss i et løst samvirke på et gitt geografisk område, vi er et folk, «brøder som saman bu[r]». Det er vår rett å leve i og være stolte av dette fellesskapet som vi også er stolte over dem som beskytter stat og nasjon. Samtidig ønsker vi oss inderlig at den dag må komme når selv våre ledende politikere, endog kongen, vil innse at nordmenn er noe langt mer enn en tilfeldig flokk hvis fellesnytte kun bunner i å følge adferdsreglene der de for tiden bor. 

Det hadde vært fint å kunne si at vi var like stolte av de ovennevnte samfunnstoppene som av våre stridsmenn. Dessverre er dette i dag langt fra tilfellet. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her