Kommentar

Dersom du får en følelse av å ha sett ovenstående i en eller annen variant og sammenheng, så vit at du har rett. Tittelen er kortformen av følgende: «For alt vi har. Og alt vi er.», hvilket Forsvaret siden omtrent 2013 har markedsført som sitt nye motto. Formuleringen ble til gjennom en såkalt omdømmekampanje lansert fordi det «er mangel på helhetlig forståelse for hvilken rolle Forsvaret spiller i samfunnet.» En del av kampanjen var lagingen av denne videosnutten som til og med vant Gullfisken for 2013.

«For alt vi har. Og alt vi er.» var altså en særdeles vellykket formulering, i alle fall i følge dem som har reklame som yrke. Noen, som Hedda Langemyr i Norges fredsråd og Karl-Frederik Tangen ved Norges markedshøyskole, mente rett nok at man var for nasjonalromantisk og emosjonelt beregnende i fremføringen av budskapet, men slikt kan man trygt la ligge som forutsigbare og ikke spesielt interessante responser fra de yrkesfredelige og markedsføringsprofesjonelle. Derimot finnes det en annen side ved innføringen av mottoet som var ment å erstatte det man før hadde av samme slagsen: Hva var egentlig behovet? Hva viste valgspråket om den nye tid som allerede eksisterende slagord ikke gav uttrykk for? Kanskje fikk man noe fint og nyttig i og med fornyelsen, men kan det ikke også være at man samtidig mistet noe av verdi?

Gjennom flere hundre år fra slutten av 1600-tallet, selvsagt med språklige modifikasjoner underveis, var mottoet for særlig Sjøforsvaret, men etter hvert også Hæren, det følgende: «For konge, fedreland og flaggets heder.» Kongen var statsoverhodet, fedrelandet var nasjonen og flagget symboliserte begge deler for alle stridsmenn som var villige til å gå i krig for Norges sak; det lå som et treenighetssus over oppregningen av institusjonene. Generasjoner av norske offiserer, skipsmannskap og soldater i alle våpengrener har uttalt ordene ved høytidelige anledninger for slik å markere vilje til å sette alt inn for landet sitt. Hva har skjedd dersom et slikt motto ikke lenger er bra nok?

Visst merker man at formuleringen er mer aldersstegen i det gamle slagordet enn i det nye tatt frem av omdømmeseksperter, men hva er det egentlig som skurrer: er det kongen, fedrelandet, flagget, hederen, eller er det kan hende selve akten å skulle sverge troskap og lydighet til noe som er utenfor og større enn en selv? La oss ta Kongen først: Han har verdi som symbol for den norske stat, og deri ligger begrunnelsen for å erklære ham troskap. Symbolrollen er rett nok ved å bli tynnslitt av så mange grunner, ikke minst for oss som synes flere medlemmer av kongehuset, inklusive kong Harald selv, er ved å trå over de politiske grenser institusjonen skal holde seg innenfor, men ennå finnes betydelige rester av den verdighetsnimbus vår nåværende konges farfar skapte rundt monarkiet da han stod opp for Norges sak under krigen. Vi har et monarki, det legemliggjør det norske i mange nordmenns øyne og bevissthet, og i den betydningen bør alle tradisjonsbevisste norske stridsmenn kunne nevne Kongen først når troskap markeres.

kong.haakon.kronprins.olav.molde.glomstua

Fedrelandet, flagget og hederen står det verre til med i mange unges bevissthet; det har sine klare grunner. Betydningen av fedrelandet er både bevisst og ubevisst tonet ned i skoleundervisningen så vel som i samfunnet for øvrig. Norge er rett nok i så måte et langt mindre fremskredent kasus enn vårt naboland Sverige der nærmest all fedrelandsretorikk brennemerkes som politisk ufjelg, men også hos oss taler man mindre og mer lavmælt om det egne landet som nettopp et fedreland. Man fremhever heller hvor godt det står til med demokratiet og håndhevelsen av universelle menneskerettigheter i det norske samfunnet, mens fedrelandstanken per se er noe man i høyden trekker frem ved sportsbegivenheter og, til nød, på 17. mai. Slikt har konsekvenser: Betydningen av det norske må vike for at retorikken om det nye og større fellesskapet skal kunne gis troverdighet.

Flagget behandles på samme måte. Igjen er Sverige et rystende sammenligningsgrunnlag da man der i vide kretser betrakter vifting med og stolthet over eget flagg som noe i nærheten av fascistisk, og norsk flaggprakt på grunnlovsdagen som i beste fall «töntigt» og kuriøst, men bruken av flagget som nasjonalsymbol er i tilbakegang også hos oss. Flere norske flaggstenger står i vår tid nakne blant trærne både om våren og ellers; dette øker ikke akkurat nordmenns forståelse for hva frihet er.

Heder er et ord som nesten er forsvunnet ut av vokabularet til unge mennesker. Kanskje kan man ennå en sjelden gang høre at den eller den er hederlig, men det lukter gammelt av slike formuleringer. Til gjengjeld nyttes ordroten i sammensatte konstruksjoner som hedersmord og hederskultur og man later som om sistnevnte er noe som særpreger bare visse grupper nyinnflyttede fra fjerne himmelstrøk. Nei, slik er det ikke. Heder er et viktig element også i vår norske kulturarv, men uten at man av den grunn griper til meningsløs og ubetimelig vold mot egne familiemedlemmer hvis livsførsel av en eller annen grunn ikke huer mennene i slekten. Heder vil alltid være et element i grunnlaget for menneskers relasjoner seg imellom, et faktum som ikke må forties når nye årskull vokser opp og skal innpodes sunne verdier. Å stå opp for egne og andres nasjonale plikter og rettigheter er selvsagt for en stridsmann, noe det gamle forsvarsslagordet var forbilledlig tydelig på.

Hva er det så det nye gir uttrykk for? Mye av det samme, naturligvis, jeg skal langt fra påstå at det i alt eller ens i hovedsak er dårlig. Ganske spesielt skal jeg vokte meg for en slik påstand i og med at det ble til lenge etter at jeg selv gikk i Kongens klær. Men det nye mottoet er på langt nær like spesifiserende tydelig som det gamle var det (konge, fedreland, flagg, heder) angående hva man skulle sette krefter og liv inn for, noe utenfor og større enn en selv; dette er en alvorlig svakhet. Ser man på den moderne formuleringen igjen, altså «For alt vi har. Og alt vi er.», så skal man dessuten være ganske så velvillig innstilt for ikke å finne den en smule ubehjelpelig rent språklig. Det mangler noen gjerningsord her og der, særlig i den siste setningen som ikke har åpenbar bydeform, men først og fremst er den utflytende, loddent uskarp i kantene i sitt alt-og-ingenting preg. Sånn sett minner den styggelig om svenskekongens valgspråk da han overtok makten på 70-tallet: «För Sverige i tiden.» Det gamle hadde vært «Allt för Sverige» hvilket var akkurat like tydelig som tilsvarende hos oss. Nå «moderniserade man upp sig,» ble tidsriktig postmoderne, uklar og rund i formen slik at ingen skulle kjenne seg utenfor. Da risikerer man å miste dem som faktisk bryr seg om denne type språkkrystaller der stridsmannens forhold til plikten og æren renfremstilles. Slikt blir et usedvanlig dårlig bytte selv om reklamefolkene for øvrig har gjort en riktig fin jobb, ikke minst hva de Gullfisk-meritterende videobildene angår.

Forsvaret skal stå først i rekken av stats- så vel som nasjonsbevarende institusjoner; i så måte er det grunnleggende konserverende for ikke å si konservativt. De som i ord skal sammenfatte forsvarets ethos, bør være ytterst forsiktige med å tukle med eller endre tradisjoner som i folket er forbundet med forsvarsvilje. Dette gjelder ikke minst historietunge slagord som det vi her har tatt for oss. Forsøker de å være «hippe» eller «kule» for å tekkes det de tror er ånden i en ny tid, så risikerer de samtidig å skyve fra seg det samfunnssjikt som tradisjonelt har utgjort det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for offiserskorpset.

Denne respekten for egen historie og tradisjon må også få forrang når tidligere tiders høvdinger og stridsmenn skal æres. Man må fremfor alt vokte seg for å se fortiden gjennom nåtidens briller. Den skammelige episoden med avstandstagen fra Forsvarets side da en byste av Milorg-helten Oliver Langeland skulle avdukes i hjembygda Nordfjordeid sist sommer, er slikt som får en forsvarsvenn til å vri seg. Majorens såkalte holdninger før krigen, spesielt hans i skrift dokumenterte engstelse for at den hvite rase stod i fare for å dø ut og hans motstand mot abort, var av en slik art at Forsvaret ikke fant å ville delta ved seremonien, lot Forsvarssjefen meddele gjennom sin pressetalsmann, major Finberg. Ingen som har skamvett, opptrer slik. De ansvarlige bør komme til sans og samling igjen og finne en måte å be om unnskyldning på.

Forsvarets oppgave er å bevare nasjonen intakt, å beskytte den mot alle ytre farer. Forsvarets sjel, essensen i dets trosgrunnlag, plikter og væremåte, finnes å lese ut av beprøvede formuleringer som gjennom generasjoner har vært meningsfulle for offiserer og andre stridsmenn. Slikt endrer seg ikke over natten, samme hvor fort man føler at samfunnet for øvrig forandres, og man skal være ytterst forsiktig med ens å forsøke å klusse med det.

Viktige tradisjoner er nasjonsbevarende. For ingen er dette viktigere enn for dem som påtar seg å forsvare vår nasjon, vårt land og vårt folk med våpen i hånd.

Les også

Kongelig verdighet? -
17. mai-refleksjoner -
Heimevernet -
Nasjon og forsvar -
Tidens tungetale -
Konge og fedreland -
Kongelige og folkelige nei -
Normalitet og normer -

Les også